Er kirken for alle?

Jeg kjenner jeg blir skikkelig glad og takknemlig etter at jeg har lest hovedsaken i siste nr av Agenda 3:16. Det dumpet ned i postkassen i går.

"Er kirken for alle?" Det er et veldig godt og betimelig spørsmål og krever et ordentlig svar. Artikkelen handler om mennesker med ulike grader av funksjonshemmig, og er skrevet av journalist Martin Eikeland. Han kan sitt journalistiske håndverk, og leverer en sterk reportasje om mennesker som blir sett og møtt av kirken ulike steder i landet. Heldigvis.

For meg har møtt mennesker som forteller andre historier, om barn som ikke blir sett og ikke regnet med i det kristne fellesskapet. Det er sterke historier om ensomhet og avvisning. På grunn av deres fysiske og psykiske funksjonshemming, eller psykiske problemer, blir de aldri bedt med på gudstjenester eller møter. Det er sårende for dem og det er sårende for deres pårørende. Avvisningen blir ekstra sterk fordi den kommer fra kristne som ikke bryr seg, kristne som forvalter kjærlighetens og omsorgens evangelium.

Men så finnes det noen som skaper rom, raushet og et inkluderende fellesskap - som  for eksempel i Kristiansand hvor flere menigheter innen Den norske kirke har gått sammen om et felles opplegg for personer med særskilte behov. Det burde mange andre menigheter også gjøre.

Mens jeg var pastor i Raufoss baptistkirke arrangerte vi en egen helg hvor vi satte fokus på nettopp denne gruppen. Vi samarbeidet med Raufoss kirke, og fikk med oss 'Morten Prest', som er en institusjon i seg selv. Lørdag hadde vi gudstjenesteverksted med praktiske arbeidsoppgaver, og søndag feiret vi gudstjeneste sammen med tema kropp i vakre Raufoss kirke. Med oss hadde vi både funksjonshemmede og funksjonsfriske. Det var en stor opplevelse. En gutt, eller kanskje det var en jente med Downs, jeg husker ikke lenger; det begynner å bli lenge siden, ble lagt oppå et stort hvitt ark på gulvet og så tegnet vi rundt. Så ble tegningen delt i ulike deler, som så skulle settes sammen under gudstjenesten. En av disse delene ble holdt tilbake, og så var poenget at vi måtte lete etter den manglende biten!

Det ble en veldig talende preken: den manglende biten!

Mangler noen i menigheten du tilhører? Noen som absolutt hører med, men som sjelden eller aldri blir bedt med på noe?

Agenda 3:16 kan også fortelle at biskop Stein Reinertsen som har påtatt seg å være biskop for Tro og Lys fellesskapene i Norge. Det er 12 slike grupper i Norge, og er grunnlagt av Jean Vanier, som har betydd så mye for meg personlig. I disse fellesskapene kan funksjonshemmede, funksjonsfriske og deres pårørende møtes og dele kristent fellesskap. Under den verdenvide Tro og Lys-konferansen i Beirut tidligere i år, var biskopen i Agder med i den norske delegasjonen. I følge Agenda 3:16 gjorde møtet med kristne fellesskap på tvers av funksjonsnivå fra hele verden et sterkt inntrykk på ham.

Til Agenda 3:16 sier biskop Stein Reinertsen:

"På tvers av funksjonsnivå hører vi sammen. Det kristne fellesskapet og den kristne troen er ikke avhengig av evner, fysiske forutsetninger eller mentale egenskaper. Slik er det i Norge og slik er det over hele verden."

Nattverdsfeiringen tatt ut av sin bibelske ramme

Agenda 3:16 nr 3 for i år har et stort oppslag om nattverden, hele 12 sider. Her finnes det mange interessante refleksjoner uansett hvilket syn på nattverden man har. Jeg merker meg Torleiv Austad, professor emeritus, og dr.theol fra Menighetsfakultetet som sier:

"Nattverden er en hjelp til å overvinne selvsentrert kristendomstolkning."

Det er ord inn i vår tid hvor mange synes å mene at man kan leve som en kristen uavhengig av menigheten.

Men det jeg finnes mest interessant er en samtale mellom Torkild Masvie som er hovedprest i Messiaskirken, og Anne-Margrete Saugstad, som er høgskolelektor ved Høgskolen i Staffeldtsgate. En del av intervjuet med disse handler om det lutherske nattverdsynet. Det skal jeg la ligge, men jeg har festet meg ved noe som Anne-Margrete Saugstad sier i forbindelse med det jødiske påskemåltidet som bakgrunnsteppe for vår nattverdfeiring, nemlig dette:

"Dette (altså vår nattverdfeiring) er blitt så stilisert at vi får ingen følelse av måltidsfellesskap når vi går til nattverd. Nattverdsoblaten er så fjernt fra det vi forbinder med et måltid at den er bare blitt noe sakralt kirkelig. Jesus snakker om å bryte brødet, og Jesus ble brutt i stykker. Men i kirkens nattverdfeiring blir brødsbrytelsen bare et ord. Som fellesskap skal vi ikke bare sitte og se ned på alterringen eller tenke på våre synder. Vi skal se på hverandre, vi skal se på Jesus og vi skal tenke på de som har gått foran oss. Det er denne dype følelsen av måltid og fellesskap jeg savner i vår nattferdfeiring."

Jeg tror mange føler det på samme måte som Anne-Margrete Saugstad. Slik nattverden feires i mange menigheter - også frikirkelige, er måltidsfellesskapet redusert til noe sakralt kirkelig. Enten man går frem for å ta del i brød og vin, eller det sendes rundt i benkeradene, som det gjøres i enkelte frimenigheter.

Det jødiske påskemåltidet er jo selve utgangspunktet for vår nattverdfeiring. Da må vi ikke glemme at det faktisk var et måltid. Jesus og disiplene spiste sammen. Vi bør merke oss Jesu ord i Matt 26,26: "MENS DE NÅ HOLDT MÅLTID, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen og brøt det, ga disiplene ...." Nattverden skjer altså i rammen av et måltid. Vi har tatt nattverden, eller brødsbrytelsen som jeg liker å kalle dette, helt ut av den rammen eller sammenhengen dette står i og dermed har vi fratatt oss selv noe svært verdifullt: måltidsfellesskapet. Ja, ikke bare det: vi mister også forståelsen av hva som ligger i selve brødsbrytelsen. En oblat sier ikke det samme. Hva er en oblat egentlig?

Jeg tror vi må gjøre radikale endringer for å få agapemåltidet tilbake i våre menigheter. Det lar seg nok ikke gjøre alle steder, ikke der hvor liturgien er fastsatt. Spørsmålet er om hva som er viktigst: en fastsatt liturgi eller en nytestamentlig praksis.

Gud vil gjøre oss rastløse på Guds rikes vegne

Generalforsamlingen i Normisjon hadde et særdeles spennende besøk i sommer. Biskop David Zac Niringye (bildet) fikk nok mange til å stille spørsmålstegn ved vår egen konformitet og ro. For den 55 årige anglikanske biskopen fra Uganda har et kall: Gjøre oss mer rastløse!

Agenda 3:16 som jeg har drevet god reklame for (!) ved flere anledninger på bloggen, har intervjuet biskop Zac, som han kalles. Her sier han blant annet:

"Gud har brakt meg her for å hjelpe dere med å bli rastløse. Det er et vanskelig kall. Men det er en fare for at kirken i det komfortable Vesten blir for komfortabel."

Så legger han til:

"Den vestlige verden er nemlig villedet til å tro at den er sentrum."

Biskop Zac hevder Europa er klodens mest hedenske kontinent. Og jeg er helt enig med ham. Biskopen sier:

"I dag er det ikke i Vesten det skjer, men i Asia, Latin-Amerika og Afrika. Framtida formes i periferien. For i sentrum er det ikke komfortabelt, men urolig. Gud er nemlig i konstant bevegelse."

Biskop Zac ble invitert til Trondheim for å tale om Guds rike, og på afrikansk vis gjorde han det med stor innlevelse og entusiasme:

"Komme Ditt rike, er uten tvil vår viktigste bønn, den eneste som virkelig betyr noe. Dessverre er det andre ting som opptar bønnelivet vårt. Den rådende trenden er at alt dreier seg om 'meg.' Jeg vil faktisk si at det er en måte å beskrive samfunnet på."

Vel, nå skal jeg ikke ta fra deg gleden ved å lese hele intervjuet i Agenda 3:16, men jeg kan si såpass at denne biskopen er det flere enn deltagerne på Normisjon's generalforsamling som burde ha hørt! Meg selv inklusive.

For jeg tror han er inne på noe veldig viktig. Det er ingen tvil om at vi trenger å høre fra kristne andre steder enn på vårt eget kontinent. I stedet for å invitere alle disse amerikanerne, burde vi invitere folk fra sammenhenger hvor Gud virkelig er i bevegelse!

Menighets-shopping

Norges kanskje mest interessante og spennende tidsskrift, Agenda 3:16, som utgis av Normisjon, har et særdeles interessant temanr nå i september. De setter søkelys på fenomenet "Menighets-shopping". Kristne som går fast til gudstjeneste gjør det ikke nødvendigvis bare i èn menighet. Nå er det selvsagt slik at det er storbyene med mange ulike menigheter som er mest utsatt for dette utslaget av vår individualistiske tid, hvor det meste handler om meg, mitt og mine. Om hvordan jeg skal få tilfredsstilt mine behov. Agenda 3.16 har møtt forskere, fagfolk,, menighetsledere, teologer, en biskop og selvsagt noen shoppere for å kartlegge hvorfor ikke alle har et åndelig hjem. Absolutt meget lesverdig. Skaff deg dette nr og les selv!

Gjennom dette temaet setter dette tidsskriftet søkelyset ikke bare på fenomenet menighets-shopping, men hele vår forbrukerkultur. Det som egentlig handler om bruk og kast. Utfordringen vår er kanskje dette: Vi har liten forståelse for hva den nytestamentlige menigheten egentlig er for noe. Våre gudstjenester handler om hvordan jeg skal bli møtt, hvordan jeg får mine behov dekket. Hvor annerledes Apgj 13,1-2 er!

"I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere: Barnabas, Simeon, som ble kalt Niger, Lukius fra Kyrène, Manaen, som var blitt oppfostret sammen med fjerdingefyrsten Herodes, og Saulus. MENS DE TJENTE HERREN og fastet, sa Den Hellige Ånd ...."

Den nytestamentlige gudstjenesten kretset om å betjene Herren, ikke først og fremst å betjene folk. Man kom sammen for å tilbe og lovprise Gud, og rettet fokus og oppmerksomhet på å tjene Ham. Vi tenker først og fremst på hvordan folk skal bli møtt, og betjent. DET er den store forskjellen!

Agenda 3.16 har satt opp en oversikt over hvorfor man shopper, og hvorfor man bør holde seg til èn menighet. Her heter det:

Hvorfor shoppe: * Får med seg litt av hvert. * Mer variasjon. * Høre flere ulike talere. * Lite forpliktende. * Fleksible møtetider. * Møte flere venner.

Hvorfor bare èn menighet? * Fast kristent fellesskap. * Kristendommen er en fellesskapsreligion. * Ro i sjel og sinn. * Frihet i å ha valgt. * Visshet i hvor man skal neste søndag. * Stabilitet. * Tilhørighet. * Støtte i tynt og tykt. * Mulighet til å vokse. * Mulighet til å bidra. * Mulighet til å forandre. * Kontinuitet i undervisningen. * Eierforhold til menigheten. * Få et åndelig hjem.

En av de som blir intervjuet i forbindelse med dette tema er pastor i Oslo Vineyard, Ole Petter Erlandsen. Jeg synes Erlandsen gir uttrykk for mange viktige ting i dette intervjuet. Nå er ikke Erlandsen negativ til at mennesker får prøve ut og finne hvilken menighet man vil tilhøre:

- Generelt vil vi mye heller at folk finner seg et godt åndelig hjem et annet sted, enn at de er passive medlemmer i Vineyard. Finn deg et sted du kan vokse. Hvis det ikke er Vineyard, gå videre, sier Erlandsen.

Pastoren i Oslo Vineyard er betenkt hvis letingen etter kirke gjør menigheten til forbruksvare eller handlesenter. Fellesskap blir da redusert til en subjektiv opplevelse. Hvis ting ikke er bra nok svitsjer man:

- Shoppingkristendom kan bli en tro på at menighetslivet er å få, ikke gi. Mennesker som bare forventer å få, blir ofte kritiske betraktere istedenfor verdifulle bidragsytere. Sagt på en annen måte: Folk oppfører seg om de tror de bor på hotell enn om de forstår at de er med å bygge en familie, sier Erlandsen og legger til:

- Nettopp ved å forkynne hva det kristne fellesskap er, at man kan tjene sammen med andre og kjenne seg hjemme et sted. Ikke gi etter for forbrukerkulturen. Gi folk mat - evangeliet, ikke godteri. Det er det vi er kalt til.