Makt over urene ånder, del 1

Det er noe som har uroet meg lenge. Hvorfor er det så taust rundt spørsmålene om onde ånder? Med den karismatiske fornyelsen kom understrekningen av behovet for Åndens dåp, og Åndens gaver. En tid ble det undervist mye om tungetale og helbredelse. men så ble det relativt stille om det også. Det er sjeldent jeg hører noen forkynne om Åndens dåp idag. Av og til er det noen som sier noe om helbredelse. Men om de onde ånder og deres innflytelse tales det ikke. Med mindre vi da snakker om noe som skjer ute på den såkalte misjonsmarken. Og jeg må være ærlig selv: det er sjeldent jeg har sagt noe om det også. Årsakene er sikkert mange.

For en del år siden hadde jeg det store privilegiet å få treffe Lester Sumrall (bildet), en av pinsevekkelsens markante pionerskikkelser. Han var uredd, og talte rett på sak om hva Bibelen har å si om de onde åndene. Jeg skal komme tilbake til noe av det Lester Sumrall sa.

Når Jesus kaller sine første disipler sier Han til dem:

"Og han kalte til seg sine tolv disipler OG GAV DEM MAKT OVER URENE ÅNDER, så de kunne drive dem ut, og til å helbrede alle slags sykdommer og plager." (Matt 10,1)

Før Jesus i det hele tatt snakker om helbredelse av syke, taler Han til dem om den makt Han gir dem over de urene åndene. Det er noe å tenke på. På slutten av sin tjeneste understreker Han dette på nytt for disiplene, og nå sier Han at det er noe som skal kjennetegne dem:

"Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de DRIVE UT ONDE ÅNDER. De skal tale med nye tungemål." (Mark 16,17)

Hans etterfølgere er altså gitt en autoritet, og denne autoriteten skal kjennetegne dem.

Jeg tror vi står overfor to utfordringer:

1. Vi har for liten innsikt i hva dette handler om. Dette er dessverre ikke et tema som man underviser om på våre teologiske seminarer eller bibelskoler. Siden Jesus la slik vekt på denne tjenesten er det i seg selv oppsiktsvekkende. Vår manglende kunnskap og innsikt i det som har med demonisk virksomhet å gjøre, gjør at vi havner i den situasjonen som apostelen Paulus beskriver så malerisk for oss i 1.Kor 9,26: "Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften." Jo, det er nettopp det vi gjør. Vi løper uten å vite veien til målet, og vi fekter i løse luften, for vi kjenner ikke vår fiende. Fordi vi har for liten kunnskap og innsikt havner vi også i samme dillemma som profeten Jeremia beskriver:

"De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred." (Jer 6,14)

Sjelesorgsamtaler kan være til stor hjelp, men de kan også være med på å glatte over og dysse ned ting som vi istedet burde ha tatt autoritet over i Jesu navn.

2. Fordi vi mangler innsikten og kunnskapen har vi overlatt dette til det som er useriøst. Vårt intellekt kan være med på å hindre oss å se det som skjer i den usynlige verden. Vi trenger å minne hverandre om det Guds ord sier:

"For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12)

Leser vi Bibelen nøye vil vi oppdage at de vil bli økt demonisk aktivitet i endens tid:

"Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen OG HOLDE SEG TIL FORFØRENDE ÅNDER OG DEMONERS LÆRDOMMER." (1.Tim 4,1)

Jeg skal i en serie artikler sette søkelyset på demonenes virksomhet, og den autoriteten som Herren har gitt oss over alt fiendens velde.

(fortsettes)

Å vandre med Gud

I går så jeg for første gang filmklipp av den legendariske britiske evangelisten Smith Wigglesworth, mannen som er blitt kalt Troens apostel. Det var interessant og spennende. Som jeg har nevnt på bloggen før, hører Smith Wigglesworth til de som har betydd mye for min egen trosvandring. I sin bok "Tro som forandrer verden", skriver en annen av pinsebevegelsens troshelter, Lester Sumrall, følgende om Wigglesworth og hans vandring med Gud:

"En gang spurte jeg Smith Wigglesworth: 'Wigglesworth, jeg har sett deg dusintalls ganger og du er alltid den samme. Hva kommer det av?' 'Sumrall', svarte han, 'jeg spør aldri Smith Wigglesworth hvordan han føler seg. Jeg forteller ham det.' Dette var Smith Wigglesworth som talte til Smith Wigglesworth. Det var en ånd som talte til en sjel. Hans iboende ånd talte til hans sinn, hans følelser og hans viljestyrke - talte til hans sinn hva det skulle tenke, hans følelser hvordan de skulle kjenne og for sin vilje, hva den skulle beslutte. Det var hans ånd som var konge i hans liv, inspirert av troen, for om det er noen som noensinne har vandret med Gud så er det Smith Wigglesworth. Selv om jeg var sammen med ham mange ganger, hørte jeg ham aldri tale ille om noen. Jeg hørte ham aldri si: 'Den der personen forkynner dårlig.' Om noen kritiserte en annen broder i hans hjem, sa han: 'Se å kom deg ut av mitt hus.' Han tillot en ikke å bli værende.

I boken sin forteller også Lester Sumrall, som jeg har hatt den store gleden av å møte, om en annen evangelist han har møtt:

Han sa til meg: 'Du forstår, Lester. Jeg setter veldig stor pris på deg og elsker deg. Om morgenen kan vi ha fellesskap, vi kan spille golf eller hva som helst. Men etter klokken 15 taler jeg ikke med noe menneske, selv ikke min kone, før jeg har avsluttet min preken. Jeg stenger døren for mennesker og vandrer med Jesus. Og når du henter meg og jeg står beredt til å gå på talerstolen, så står jeg og taler som en mann som nettopp har hørt fra Gud.' Etter å ha lyttet til ham kunne mennesker si: 'Å, han er virkelig en taler.' Nei. Han er en mann som vandrer med Gud. Han ber og da skjer det ting. Mennesker sa: 'Se! Se! Han er en trosmann.' Man trodde det var noe magisk, ettersom en stor mann hadde sagt at noe skulle skje, og det skjedde. Men forholdt seg ikke slik. Han hadde hatt fem timer alene i Guds hellige nærvær. Gud sa at dette er tro.

Lester Sumrall forteller så videre om Wigglesworth: Jeg spurte Smith Wigglesworth: 'Hvordan står du opp om morgenen? ' Han sa: 'Jeg setter mine føtter på gulvet og så danser jeg over hele mitt rom med oppløftede hender.' Han var en internasjonal evangelist, en mann som hadde betjent titusentalls mennesker. Uansett hvor han dro fantes det ikke store nok lokaler som kunne romme alle de som kom for å lytte til ham. Denne berømte Smith Wigglesworth danset innfor Herren i ti minutter, det var det første han gjorde om morgenen. Så leste han Guds ord. Etterpå bøyde han kne og ba. Etter det igjen samtalte han med mennesker som hadde behov og så besvarte han posten. Dette var hans oppgaver hver eneste dag han vandret med Herren.

Den første gangen jeg skulle treffe ham, hadde jeg nettopp gått av toget. Jeg var svært velkledd. Jeg hadde en veske i den ene hånden, en paraply hang over håndleddet og jeg hadde Londonavisen Daily Express under armen. Jeg ringte på døren. Smith kom og åpnet. Han så på meg og sa: 'Hva er det du har under armen?' 'Det er avisen' 'La den ligge igjen utenfor. Jeg tillater ikke slikt skrap inn i huset mitt. Hvorfor skulle jeg tillate slike løgner i mitt hus? La den ligge igjen utenfor.' Jeg la avisen igjen utenfor huset. Jeg hadde møtt en mann som vandret med Gud.

Få mennesker har tilbrakt så mye tid med å tale og vandre med Gud som denne mannen. Ikke underlig at han var så annerledes. Ikke underlig at nasjoner ble rystet. I Sverige har man sagt at ingen noensinne har rystet dette landet som Smith Wigglesworth gjorde. I Sveits har ingen noensinne samlet slike menneskemengder som Smith Wigglesworth. India, Afrika - overalt han kom skjedde det samme.

Han underviste om mye. Blant annet at man ikke behøver å bli syk for å dø. Og han døde selv på denne måten. Han døde i kirken, i et lite sakresti i nærheten av prekestolen. En del kirker i England har møtesalen i andre etasje. Ved 87 års alder hadde han gått opp de 20 trappetrinnnene til sakrestiet. Når han kom inn dit, falt han plutselig på gulvet. Han hadde ingen smerte, ingen sykdom, ingen angst. Ingenting av dette. Han reiste rett til himmelen. Det var ingen tvil om at han ville dø i nærheten av sin prekestol, den plass han elsket.

Så skriver Lester Sumrall: Skarer av religiøse mennesker vandrer ikke med Gud. De vandrer med syndere. De er forelsket i verden og søker etter materielle ting. Hele deres livs streven har å gjøre med det materielle.....

Det er ord å legge seg på sinne i dag.

Hentet fra: Lester Sumrall: Tro som förändrar världen. Livets Ords Förlag, 1988, side 80-83