Ukjent vekkelse i luthersk kirke i USA, del 2

Her følger andre del av artikkelen om vekkelsen i East Chain, USA.

Samtidig med den stille vekkelsen på det lille stedet East Chain i den sørlige delen av Minnesota, sprer den stor bevegelse av Den Hellige Ånd seg i lutherske kirker gjennom hele Midt-Vesten. World Mission Prayer League vokste fram og Paul Lindell og andre misjonskandidater reise omkring og besøkte menigheter, inkludert East Chain.

Pastor Arthur Guststafson utfordret menigheten sin til å be om at 25 ungdommer ville bli kalt til fulltids misjonstjeneste i menigheten og i utlandet.

'Så vi begynte å be, og Gud begynte å kalle arbeidere,' forteller John Johnson. De to første var Ruben Pedersen og hans forlovede, Twalah Pilcher. Han tok sin utdannelse på et teologisk seminar, og så tilbakte han resten av livet i Tanzania som misjonær. Kona døde der i forbindelse med sin første barnefødsel.

Mange unge mennesker kom til tro i vekkelsen i East Chain, De var ivrige bibellesere og gransket virkelig Bibelen. Ikke minst var de utfordret av misjonsbefalingen. Flere av den tok teologisk utdannelse, mens andre, som John og hans kone Audrey, dro til land som Ecuador og Mexico.

I mellomtiden begynte også Gud å kalle givere.

John Johnson forteller: 'Jeg husker en av naboene våre, hvis navn var Anton Pedersen. Han var en nordmann som snakket heller dårlig norsk, men Guds Ånd gjorde et forunderlig verk i hans liv og han gav livet sitt til Kristus. En dag lyttet han til en misjonær som talte. Anton følte at Gud minnet han om å støtte denne misjonæren. Så han ba over det, og han begynte å støtte Ray Rosales, som arbeidet i Bolivia på denne tiden'.

(fortsettes)

Nøden for alle de som ennå ikke har hørt evangeliet

Jeg lar meg utfordre av en lutheraner for tiden! Chuck Lindquist (bildet) er leder for The World Lutheran Misson Prayer League, som i år fyller 75 år. Denne bønne- og misjonsorganisasjonen med base i Minneapolis har norske røtter, og teller mer enn 6000 bedende medlemmer og 120 fulltids arbeidere i 20 land verden over. Jeg har fulgt organisasjonen noen år nå og gleder meg veldig over deres arbeid. Hver måned kommer bladet 'Together in Prayer', og her bidrar Chuck Lindquist med innsiktsfulle ledere.

Nå i august skriver Lindquist om de mange som ennå ikke er nådd med evangeliet:

'Det er beregnet at en tredjedel av menneskehetens familie ennå ikke har hørt De gode nyhetene. Det tilsvarer mer enn to milliarder mennesker. De gode nyhetene sendes ikke på deres radioer. De gode nyhetene er ikke tilgjengelig hos deres bokhandlere. De har veldig liten tilgang til De gode nyhetene fra himmelen overhode...'

Så legger han til: 'To milliarder mennesker. Tall som dette representerer en krise for det kristne fellesskapet - eller burde gjøre det. Siden Nytestamentes dager har vi trodd at 'det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'. (Apg 4,12) At noen, hvor det nå enn måtte være, ikke skulle ha noen relevant tilgang til det frelsende Navnet - dèt burde representere en krise som ikke er til å bære for troende kristne mennesker'.

Hva er misjon?
Chuck Lindquist har aldeles rett. Men det ser ut til at vi kan leve riktig godt med at det forholder seg slik, for jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at misjonsgløden må tennes på nytt iblant det norske kristenfolk. Vi er veldig oss selv nok.

En annen lutheraner som utfordrer meg er den lutherske missiologen, James Scherer, som beskriver kirkens misjon på denne måten:

'den spesifike intensjonen av å være vitne om Jesu Kristi frelsende evangelium ved grensen mellom tro og vantro ... Selve kirkens liv har en misjons hensikt, det er sant og visst. Men hjertet i misjonen er alltid å gjøre evangeliet kjent hvor det ennå ikke er kjent uten en spesiell og kostelig handling av å krysse begrensningens hindringer'.

Jeg ber om en ting for tiden: at jeg selv skal gripes av nøden for mennesker, og at Kristi menighet skal bli misjonsmenigheter! Måtte Norge igjen bli en stor sendenasjon for misjonærer.

Ungt mongolsk ektepar reiser ut som misjonærer til Canada

Jeg ble så inspirert og opplevde en slik takknemlighet overfor Gud da jeg leste siste nr av 'Together in prayer', som utgis av World Mission Prayer League, en luthersk misjonsorganisasjon med sterk vekt på bønn.

På bildet ser du Lhagva og Otgo som er fra Mongolia. De har fått misjonskall til Inuit-folket i Canada. For omlag syv år siden så de en film om Inuit-folket, og deres første inntrykk var: 'Disse folkene ser akkurat ut som oss'. Deretter så de at inuitene hadde noen av de samme problemene som mongolerne: en stor andel av befolkningen er alkoholisert, og veldig mange har ikke hørt om Jesus. Fra den dagen av har ekteparet forberedt seg på at de en dag skal reise ut som misjonærer.

Dette er interessant av flere årsaker. En er at Mongolia har gått fra å være en unådd nasjon, til en nasjon som har høyest prosentandel av kristne som reiser ut som misjonærer andre steder i verden. Og det har skjedd på bare noen få år. Som en forberedelse på sin tjeneste som misjonærer, har Lhagva og Otgo vært i Kina som korttidsmisjonærer, hvor de har delt evangeliet med mongolere i Kina. Det er seks millioner molgolere der.

For tiden går Lhagva og Otgo på Union Bible Theological College i Mongolia. La oss be for dette overgitte ekteparet som vil tjene Jesus som misjonærer i Canada.

Hvordan skal mitt liv medvirke til å gjøre alle folkeslag til disipler?

Dan Rusch, som har arbeidet som misjonær på Filippinene for den lutherske misjonsorganisasjonen, World Mission Prayer League i over 30 år, forteller hvilket inntrykk det gjorde på ham når Dr Ralph Winter (bildet) kom på besøk til det lutherske bibelinstituttet i Seattle. Dr Ralph Winter, som ledet U.S Center for World Mission og er kjent som Mr. Kirkevekst, sa følgende:

"Hvorfor er det lettere å vinne 10 mennesker for Kristus enn en kristen for misjonsarbeid?"

Dan Rusch svarer: "Det ærlige svaret er at amerikansk kristendom, lik den menneskelige tilstand, er radikalt selvsentrert. Vi er et folk som er tilfredsstilt med å motta tilgivelse og å leve i en tilfeldig relasjon med Ham."

For Dan Rusch og hans kone Nancy ble det annerledes. De tok konsekvensen av utfordringen Winter gav og ble misjonærer. I en artikkel i bladet "Together in Prayer", som utgis av World Mission Prayer League, skriver Dan Rusch:

"Det er ikke noe tilfeldig med dette 'gjør alle folkeslag til disipler'! De første kristne forstod at det å 'følge' og det 'å gjøre disipler' hørte med i samme pakken. Det var ingen frakobling. Hver hengitte disippel av Jesus er kalt til en radikal overgivelse som er Gud-sentrert. Det handler ikke om 'hva jeg ønsker å gjøre med livet mitt,' det virkelige spørsmålet er: Hvordan skal mitt liv i Kristus medvirke til å gjøre alle folkeslag til disipler."

Akkuat det spørsmålet er noe å arbeide videre med denne fredagen!

Stor jubel og glede da Caǹarfolket i Ecuador fikk Bibelen på eget språk

I går fikk jeg siste nr av "Together in prayer", nyhetsbrevet til den lutherske misjonsorganisasjonen "World Mission Prayer League". Der leste jeg de utrolig gode nyhetene om at Canarfolket i Ecuador endelig har fått Guds ord oversatt til sitt eget språk. Det skjedde i mars. Dale Nesse forteller begeistret om at han, sammen med datteren Lillian, fikk anledning til å overvære den høytidelige seremonien.

Det hele begynte med en parade langs den Pan-amerikanske hovedveien fra byen Tambo til skoleauditoriet i byen Caǹar. Dusenvis av lastebiler, dekorert med blomster og bannere tutet med bilhornene foran en stor mengde caǹar-indianere som fylte veien på en to-timer lang marsj. Det hadde regnet hele morgenen, men under opptoget var det opphold.

"Jeg har aldri tidligere sett så mange av Caǹarfolket samlet noen gang. De trampeklappet når Bibelen på deres eget språk ble presentert for dem," fortelle Dale Nesse.

Mot slutten av seremonien stod 200 Caǹari kvinner fra ulike lokale menigheter frem og de sang en rekke Quichua sanger. Gleden strålte av deres ansikter, mens de vinket med Biblene sine. Etterpå ble hundrevis av Bibler solgt. Folk fortalte at Bibelen hadde akkurat den størrelsen de hadde håpet på, og de var ekstra glade for at den hadde glidelås slik at den ikke skulle bli ødelagt av regn!

Det er spesielt to personer som har stått på for å få dette oversettelsesprosjektet gjennomført: Manuel Nivelo og Reinaldo Chimborazo. Maniel er baptistpastor i Tambo, mens Reinaldo tjener i den lokale lutherske kirken. Slik ble bibeloversettelsen også et økumenisk prosjekt!

Bolivia sender nå ut flere misjonærer enn landet mottar

Lederen for den lutherske organisasjonen "World Mission Prayer League", kommer med svært interessante opplysninger i siste nr av nyhetsbrevet: "Together in prayer."

Chuck Lundquist, som her ses til venstre på bildet, tar utgangspunkt i 100 års jubileet for Edinburgh-konferansen. Nå er det skrevet mye om den i ulike sammenhenger, så jeg skal ikke gjengi det Lundquist skriver i så henseende. Det jeg vil nevne er at han bemerker at det var få representanter for kristne fra ikke-vestlige land tilstede i Edinburg.

Noen få år senere ble det arrangert en lignende misjonskonferanse i Panama City. Den ble holdt i februar 1916. Men fremdeles var det få ikke-vestlige tilstede. Og til tross for at konferansen ble holdt i Panama, var det få som tok til orde for misjon i Latin-Amerika. Det skulle ta ytterligere noen år for dette veldige området ble satt på sakskartet. World Mission Prayer League var en av de som gjorde så, de tok opp arbeid i Bolivia. Vi skriver året 1937.

I dag vokser Guds rike fra Rio Grande til Tierra del Fuego - og Bolivia sender flere misjonærer enn misjonærer som blir sendt til Bolivia!

COMIBAM er en internasjonal sammenslutning som bringer latin-amerikanske misjonsorganisasjoner sammen. Mer enn 10.000 latin-amerikanske misjonærer arbeider omkring i hele verden. De samarbeider med 500 latin-amerikanske misjonsselskaper. Omtrent 15 prosent av dem arbeider innenfor det såkalte 10/40 vinduet. Mottoet til COMIBAM er: Fra misjonsfelt til misjonsstyrke!

Nylig ble den lutherske kirken "Guds fred" overgitt til lokale kristnes ledelse. Den ble grunnlagt for 25 år siden i Cuenca i Ecuador. Chuck Lindquist har selv vært pastor her en periode. På bildet ser du Santiago Gomezcoello skrive under på papirene som viser at menigheten nå er ledet av kristne fra Ecuador.

Det er god grunn til å si et aldri så lite halleluja!

Et langt liv i bønn og tro

Jeg er så glad for at jeg oppdaget World Mission Prayer League - på norsk blir det vel: Bønneligaen for verdensevangelisering. Dette er en amerikansk luthersk misjonsorganisasjon, stiftet i 1891, som driver arbeid i 16 land, og med en sterk vektlegging av bønn.

Hver måned sender de ut et veldig interessant magasin: Together in prayer. Her kommer vi tett inn på misjonsarbeidet i flere land, og vi får del i konkrete og målrettede bønneoppgaver. Hver måned er det også en presentasjon av noen av deres arbeidere. I juli nr får vi stifte bekjentskap med Mildred (Mille) og Luverne Tengbom. Pensjonister - Mildred er 89, Luverne 91 - men like ivrige i forbønnsarbeidet!

Luverne ble født i Poskin i Wisconsin, som den yngste av tre brødre. Han vokste opp i den lutherske kirken der og som han skriver: "og elsket Herren Jesus." Luverne gikk på Lutheran Bible Institute i Minneapolis, så Gustavus Adolphus College, Augustana Seminary, før han ble pastor i First Lutheran i Calgary i Canada. Mille ble født i Center City i Minneapolis, også hun vokste opp i den lutherske kirken der og ble en del av Lutheran World Crusade - en forløper til World Mission Prayer League. Hun ble tidlig veldig interessert i Nepal og folket der, men på grunn av 2. verdenskrig fikk hun ikke visa til Nepal. Mille lot seg likevel ikke stanse, dro til India for å leve og arbeide blant nepalesere der. Hun ble der frem 1952.

I forbindelse med et besøk til Calgary møtte hun Luverne på et busstopp! Hun hadde planlagt å returnere til India, men seks måneder senere, etter mye bønn, ble de to gift. Det nye ekteparet ble i Calgary i tre år, så ble Luverne kalt til å undervise ved den lutherske bibelskolen i Mwika i Tanzaania. Der ble de i hele 10 år, før de reiste tilbake til USA. Etter å ha tatt sin doktorgrad begynte Luverne å undervise ved den lutherske bibelskolen Los Angeles. Som pensjonist ble Luverne kalt til å undervise ved to lutherske seminarer i Singapore.

Mille har ikke ligget på latsiden hun heller! Hun hadde ansvaret for fire barn, lærte seg Swahili og skrev manus for Radio Voice of the Gospel. Og som ikke det var nok: 28 bøker! Hovedsaklig om bønn og trosinspirerte historier fra et langt bønneliv.

Tenk hvilket fruktbringende liv! Ekteparet er fortsatt ved god helse, og holder for tiden på med å rydde unna ting og tang fra et langt liv, så ikke barna skal få så mye å gjøre når de har gått hjem til Herren!

Den lutherske bønneligaen for verdensmisjon, del 1

Jeg er blitt så begeistret og fascinert over arbeidet som den lutherske organisasjonen World Mission Prayer League - Bønneligaen for verdensmisjon - driver, så jeg jeg tenkte jeg ville skrive litt mer om dem her på bloggen. For dere som er på Facebook er det også mulig å bli medlem av deres Facebook side. Om seg selv skriver de: "Vi er et luthersk fellesskap som har hengitt oss til å kjenne Kristus, be om at Hans rike skal vokse, dele evangeliet og oss selv med de som ikke kjenner Ham, og oppmuntre kristne overalt til å ta del i denne oppgaven."

Bønneligaen for verdensmisjon er ikke først og fremst en sendeorganisasjon. De er det òg. De sender misjonærer og de reiser midler til deres underhold, men dette er ikke hovedoppgaven. "Vi er en bønneliga som består av kvinner og menn som sammen har gitt oss selv først og fremst til å be," skriver de i en presentasjon av seg selv.

"Dette er vår hovedoppgave: Vi fokuserer på den kraft og velsignelse som finnes i den definerte, gjentagende, forente troens bønn."

Tidlig i misjonens historie skrev Ernest Weinhardt:

"Bønn er arbeidsmetoden vår. Bønn tar blikket vårt bort fra omstendighetene, fra det ytre og fokuserer dem helt og fullt på Høstens Herre. Han alene har svarene. Han har ressursene. Er det et behov for arbeidere. Vi ber. Har vi behov for penger, for godkjennelser fra myndighetene, for transport, utstyr, for hva som helst? Vi ber. Vi kjenner ikke til noen annen måte å møte disse situasjonene med."

(fortsettes)

Mongolia: Fra 0 til 50.000 kristne siden 1990

World Mission Prayer League - en luthersk misjonsorganisasjon med sterk vekt på bønn - rapporterer om en stor vekkelse i Mongolia. Så sent som i 1990 var det ingen kjente kristne i landet. I dag regner man med at det finnes 50.000 gjenfødte kristne i landet som grenser til Russland i nord og Kina i sør, øst og vest. Det er 400 menigheter i Mongolia i dag.

World Mission Prayer League - Bønneligaen for verdens misjon - har innledet et nært samarbeide med menighetene i Mongolia. Personelldirektøren i World Mission Prayer League, Chris Broderson (bildet) besøkte Mongolia i fjor høst. Hensikten var å dele visjoner og strategier for det videre arbeidet.

Denne helgen har det vært økt forbønnsfokus på Mongolia. Dessverre fanget jeg det for sent opp, men det er jo ikke noe i veien for å fortsette å be for landet.

Mongolia har et flateinnhold på hele 1 594 116 kvadratkilometer og er i følge Wikipedia verdens 19. største stat målt i areal. Med en befolkning på like over tre millioner har Mongolia dessuten den laveste befolkningstettheten i verden. I tillegg til å være verdens 19. største stat er Mongolia også verdens nest største innlandsstat etter Kasakhstan.

Et av bønneemnene fra World Prayer League er å be Gud gjøre seg selv kjent i Mongolia.

For flere opplysninger om hvordan man kan be målrettet og fokusert se:

http://40hours.jcsintl.org/index.php?option=com_content&view=frontpage&Itemid=1&lang=en

Luthersk bønneliga etter nytestamentlig mønster

Jeg har skrevet om World Mission Prayer League ved en anledning tidligere på bloggen. Dette er et luthersk fellesskap, som legger sterk vekt på bønn og utadrettet misjonsarbeid. Jeg er fascinert av hvordan de tenker på sitt arbeid. De er nemlig hengitt til følgende enkle bibelske ideer:

1. Kraften i det kristne fellesskapet, og da tenker de dette fellesskapet mer i form av en kommunitet hvor man deler et nært fellesskap, enn bare som noe man tilhører i navnet.

2. Bønnens grunnleggende tjeneste.

3. Vektleggingen av en enkel livsstil.

4. Den viktige utfordringen i de vidunderlige nyhetene om Jesus over hele verden.

Mer enn 6000 mennesker er knyttet til arbeidet i USA og Canada og i 17 andre land. 120 mennesker er i fulltids tjeneste i Asia, Afrika og Latin-Amerika, foruten USA og Canada.

Hva gjør så World Mission Prayer League?

De svarer på denne måten på sin nettside: "Mest av alt ber vi. Som en av våre grunnleggere sa: 'Bønn er arbeidsmetoden vår!' Etter å ha bedt, tjener vi. Vi tjener de syke med helbredelse, de lidende med Guds freds balsam, og de som er åndelig fortapt med de gode nyhetene om Guds nåde gjennom Kristi forsoningsverk."

De første arbeiderne ble sendt ut allerede i 1904, blant santalene i India. Den gangen gikk arbeidet under navnet The American Board of the Santal Mission. I 1937 sendte så en annen forgjenger: The South American Mission Prayer League sine første misjonærer til Bolivia. Siden 1945 har arbeidet vært drevet under navnet World Mission Prayer League. På norsk ville det kanskje kunne bli: Bønneligaen for verdensmisjon. Slett ikke noe dårlig navn.

For mer informasjon, sjekk:

http://wmpl.org/

Luthersk bønneliga for verdensmisjon

Har du hørt om World Mission Prayer League? Det er et luthersk fellesskap bestående av menn og kvinner som er hengitte etterfølgere av Jesus Kristus, og som ønsker å arbeide for at misjonsbefalingen blir oppfylt. WMPL består av flere tusen bedende medlemmer, og har sin administrasjon i USA og Canada. De har misjonærer på fem kontinenter.

World Mission Prayer League arbeider etter noen enkle prinsipper:

* Kraften i det kristne fellesskapet. * Bønnens essensielle tjeneste. * Enkel livsstil. *Det presserende behovet for å dele evangeliet med en nødlidende verden.

Word Mission Prayer League - som på norsk kanskje kunne bli Bønneligaens Verdensmisjon - har 6000 medlemmer i USA og Canada, og i 17 andre land verden over. 120 personer er i fulltidstjeneste i Asia, Afrika og Latin-Amerika, så vel som USA og Canada. Mange av dem befinner seg i en virkelig pionertjeneste. Bønneligaen legger sterk vekt på fellesskapet, og har noe av kommunitetslivet som sitt forbilde. Som navnet tilsier legges det også stor vekt på bønn. Man samles i små fellesskap for å be, både i de landene hvor man driver misjon, og i ulike støttegrupper. Så vidt jeg kan se arbeider de ikke i Europa. Det er kanskje et bønneemne? Det hadde ikke gjort noe om vi fikk hjelp til både evangeliseringen av Europa, og flere som ba!

Det finnes et eget nettsted:

http://wmpl.org/

Her finnes det ulike bønneemner, og informasjon om hva våre lutherske venner driver med. Her finnes det også informasjon om man vil bli en del av World Mission Prayer League.