Min Gud - mitt selskap, min venn og min trøster

Tirsdag denne uka var det ganske nøyaktig 200 år siden at pionermisjonæren og bibeloversetteren, Henry Martyn (bildet), døde i Tokat, i det som er nå er det nordøstlige Tyrkia. Da var han bare 31 år gammel. Hans briljans som lingvist, hans mot som pionermisjonær og hans drivende lidenskap for Kristus har etterlatt seg et varig eksempel på hva sann misjonstjeneste og offer innebærer.

Selv om han bare var seks år ute på misjonsmarken, etterlot han seg oversettelser av Det nye testamente på urdu, arabisk og persisk. Han fylte sine dager med det som varer evig.

Høsten 1812 var han på en reise tvers gjennom Iran. Han var rammet av tuberkulose, slet med feber og var helt utslitt av reisen. Da utbrøt han:

'Å, Herre, la Din vilje skje! Om jeg lever eller dør, glem meg ikke!'

Så i Tokat, aldeles alene, uten noen han kjente, skrev han den siste anmerkningen i sin dagbok:

'Jeg tenkte med fortrøstning og fred på min Gud, som i min ensomhet, var mitt selskap, min venn, min trøster'.

Så døde han.