Et liv i Ånden innebærer også flo og fjære, del 2

Her fortsetter andre delen av Graham Cooke (bildet) sin artikkel om de åndelige årstidene. Jeg vil tro flere enn meg har glede av den djupe innsikt han her øser av:

"Kristne trenger å omfavne det konstante i Guds årstider. Hvis Han ikke taler til å begynne med, gjør Han det alltid etter hvert. Inntil det Ordet kommer, må vi lære oss å hvile i Ham. Det er absolutt umulig å være etablert, og utforske på samme tidspunkt. Gud har ikke gitt oss den kapasiteten at vi kan balansere et slikt paradoks. I stedet svinger vi mellom disse ut ytterpunktene, avhengig av det Gud gjør i nettopp denne årstiden. Til tider vil vi være absolutt etablert og forankret i Guds ord. Til andre tider vil vi ha lagt ut på en djup reise, i det vi utforsker Åndens mysterier. Hvis vi bare blir stående i en konstant strøm fra Ordet så reduseres Gud til en intelektuell tanke - vi vil bare elske Ham med vårt sinn. Men når vi utforsker, så begynner vi å elske Ham med all vår styrke, vi blir avhengig av Ham. Våre liv må gjennomgå både vidunderlige vintersessonger med Ordet, og Åndens susende sommersessonger.

Tenk deg en menighet som forstår Åndens flo og fjære. Når Ånden beveget seg, ville mennesker bli forløst til å utforske og tilbe og bruke de høyeste former for lovprisning. Nettene ville bli brukt til bare det å tilbe Gud. Å bli ikledd kraft ville være en daglig foreteelse.

Og den samme menigheten ville ha modenhet til forstå når Gud kalte dem tilbake til Ordet. En slik menighet ville bli et dynamisk sted for undervisning og sannhet. Den ville stole på at Guds Ord, plassert i Hans barns hjerter, ville følge dem i deres djupe utforsking av Ånden. Medlemmene ville flokke seg rundt sine lærere og pastorer, vel vitenede om at de ble forberedt for den neste store bevegelsen av Ånden.

Ånden og Ordet har et forunderlig fellesskap. De er aldri i konflikt. De vet nøyaktig når de skal underordne hverandre. De vet når det er høyvann og når det er lavvann.

Bildet er hentet fra den hellige øya Lindisfarne, og viser lavvannet.

Et liv i Ånden innebærer også flo og fjære, del 1

I en annen artikkel skrevet tidligere i dag, har jeg presentert Graham Cooke (bildet) for bloggens lesere. I denne artikkelen har jeg oversatt noe han har skrevet i sitt nyhetsbrev som jeg finner både nyttig, og svært interessant. Her skriver han om noe som har opptatt meg lenge, nemlig at vi også åndelig lever i ulike årstider. Få skriftsteder har hatt slik betydning for meg de siste årene som Forkynneren 3,1:

"Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen."

La oss lytte til Graham:

"Dette er et av paradoksene i Guds natur: Han er konstant, og enda arbeider Han sesongbetinget. Som mennesker har vi problemer med å forholde oss til et slikt begrep. Alt det Gud gjør handler om ulike årstider. I det naturlige skapte han fire årstider for å føre mennesker gjennom tider av å så, høste, arbeide og hvile. Men den samme sannheten er også gjeldende åndelig. Av en eller annen årsak strever menigheter desperat etter å finne en perfekt balanse. De ønsker å være konsekvente og balanserte: undervisning og tilbedelse, Ordet og Ånden.

Gud derimot, avviser denne ideen om balanse. Hans Ånd virker som flo og fjære i våre liv. Det er tider da vi flyter med Guds Ord, og tider da vi flyter med Ånden. Vår oppgave er å se hva Gud gjør, og gi vår respons til Ham på det. Hvis Han åpenbarer Skriftens mysterier, trenger vi å fokusere sterkt på Bibelen. Hvis Han åpenbarer ting gjennom gavene og virksomheten til Den Hellige Ånd trenger vi å forholde oss til det.

Vi kan ikke leve i en konstant strøm av Ånden. Det er unaturlig. For hver flo, må det også være fjære. For hver høye bølge, må det være en liten. Når vi lever slik med Åndens tidevann, fører Gud oss til Ordets urokkelighet. Dette Ordet legger under seg vår neste sesong i Ånden - Gud bruker dette at vannet trekker seg tilbake til å undervise oss om vårt neste gjennombrudd. Hva vi gjør når det er lavvann er av absolutt stor betydning når Gud sender høyvann inn over våre liv. Han ser både flo og fjære som som veier Han leder oss på.

(fortsettes)