Om å leve saligprisningene, del 7

Spaltet som vi er i vår lojalitet og besmittet av synd, hvem av oss kan si at våre hjerter er rene? Men i den sjette saligprisningen insisterer Jesus på at det er de rene av hjertet som skal se Gud. (Matt 5,8)

Av Rebekah Domer

Jeg kjemper med dette skriftavsnittet fordi jeg kjenner meg selv og vet at jeg er en synder. Vi har alle falt. Så hvordan kan noen av oss nå himmelen eller se Gud?

Svaret tror jeg finnes i Jesu ord: "Sannelig jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." (Matt 18,3-4)

Med mindre vi vender om og ydmyker oss. Med andre ord: vi må forvandles gjennom omvendelse. Vi kan ikke komme inn i Guds rike med mindre vi er meislet, hugget, endret.

Denne forvandlingen synes å være et skremmende prosjekt, spesielt om vi har falt djupt. Men Gud sender budbringere - i hvert fall forsøker Han. Hvis vi ikke avviser dem, kan de vise oss veien.

----

"Ultralyden viser at noe er unormalt. Fosteret du bærer på er ikke levedyktig, er jeg redd. Jeg anbefaler at vi fjerner det med det samme."

Rosalie Gambino kjente at hun ble svimmel. Hun hadde blitt innkalt til en privat konsultasjon hos sin gynekolog. Det kunne ikke være sant det legen sa. Nei! Han måtte ta feil.

Rosalie er en kvinne jeg møtte gjennom en felles venn i fjor. Hun hadde bedt om et barn i mange år. Hennes første graviditet endte i en livstruende abort, og hun ble fortalt at det ikke var trygt for henne å bære frem barn. Faktisk sa legene til henne at det var høyrisiko-sport for henne å bli gravid igjen. Kroppen hennes var ikke sterk nok.

Rosalie satte igang prosessen med å adoptere et barn. Hun så etter alle mulige løsninger. Letingen hennes førte henne til Ukraina, hvor hun fant ikke bare ei, men tre jenter som alle var i desperat behov for et hjem. Hun adopterte en jente hvert år i tre følgende årene, og reiste mange mil for hver adopsjon.

I det hun gikk gjennom en rutinemessig blodprøvetaking i forkant av den tredje adopsjonen ble det slått fast at hun var gravid. Hun var skeptisk, og søkte råd hos en annen lege. Hun kunne nesten ikke tro det var sant da graviditeten ble bekreftet. Hennes lengsel etter å bli mor ble endelig en realitet.

Hun ble derfor helt satt ut når gynekologen foreslo abort. Det var ikke noe alternativ for Rosalie. Hun bar barnets mor og ville bære barnet fram. Tross alt, var ikke det å være mor?

Videre screening avdekket at banet hadde Downs syndrom og livstruende avvikelser fra normalen i alle vitale organer. Situasjonen virket helt håpløs. Igjen søkte Rosalie en annen lege for å få hans vurdering, Også denne legen foreslo abort. Graviditeten var høyrisiko, og barnet ville bare leve en dag, om man var heldig.

"Hvis det er tilfelle, så er jo det en dag i hans liv, og du har ingen rett til å ha fra ham livet", var Rosalie's svar. "Hvorvidt livet er levedyktig, han er min sønn!"

Rosalie's eksmann var langt fra støttende. Han var enig med legene som gikk for abort. Han var rasende når han forstod at hun ville beholde barnet. "Du er i ferd med å føde et misfoster," anklaget henne.

Det ble lagt opp til et strengt sengeleie for Rosalie, mens eksmannen stadig forsøkte å overtale henne, men hun holdt hva hun hadde lovet seg selv. Hun var en hengitt katolikk, og hun ba med stor over for sin sønn.

Når hun hadde nådd 35 svangerskapsuke var hun igjennom en undersøkelse og legene kunne da fortelle henne at barnet var i stor nød. Fødselen ble satt igang og klokken 1600 den 21. august 2008, gjorde John Ashton Prendergast sin entre. Han veide tre og et halvt kilo. Rosalie valgte å kalle ham John for sin hebraiske betydning: Gud har vært nådig og vist oss favør.

Etter at barnet var født kunne hjertespesialistene fortelle at barnet hadde en fullstendig atrioventrikulær kanaldefekt - i hovedsak hadde han et ett-kammer hjerte uten ventiler. Men han levde.

Livreddende kirurgi ved en alder av fem måneder korrigerte hjertefeilen til John. Men Rosalie har ment at John har vært perfekt hele tiden! Hun synes det er et privilegium å se livet gjennom øynene til en slik ren ånd. John, lik andre som bærer merkene til en som er fysisk sønderknust, elsker helt naturlig. Hans sjel er ikke delt opp av konkurrerende begjær som er egoistiske i sin natur, som Cameron Lee beskriver i boken: 'Unexpected Blessings'. John elsker ganske enkelt.

"Jeg trenger aldri å bekymre meg om at han vil leve et utsvevende liv eller bli avhengig av rusmidler," reflekterer Rosalie. "Han er et evig barn. Han har en fantastisk sans for humor og fører folk sammen. Når jeg er fornærmet eller opprørt, gir han meg de beste klemmene og kyssene som finnes. Og hvis jeg noen gang - Gud forby - gråter, holder John den lille hånden sin ut og kommanderer: Stopp! I kirken viser han en avansert åndelighet. Jeg føler hans sjel er mer utviklet enn resten av oss. Jeg tror disse barna har tatt på seg et oppdrag fra Gud, for å lære folk hvordan de skal håndtere motgang og hvordan leve et fylt av glede og mening.

Rosalie ser barn med funksjonshemninger som en gave, men mange i vårt samfunn gjør det ikke. Herskende samfunnsmessige synspunkter, formet av media og underholdningsindustrien, merker slike mennesker som feilvare. Men sett gjennom linsen til Jesu ord i denne saligprisningen, lurer jeg på om disse virkelig kan være de rene i hjertet som Jesus snakker om.

Thomas en Kempis beskriver John og de mange som han når han sier: "Renhet og enkelhet er de to vingene som mennesket svever over jorden med og all midlertidig natur. Enkelhet er i intensjonen, renhet i kjærligheten; Enkelhet vender seg til Gud; Renhet forener med og nyter ham. "

I et samfunn som ofte dømmer en persons verdier ved materielle tiltak, utfordrer barn som John oss til å revurdere verdien av menneskelivet fra Guds perspektiv. Til slutt, hva er det som utgjør livskvalitet og renhet i hjertet? Eberhard Arnold oppsummerte det: «Salige er de som har hjerte ... som elsker, som bygger opp enhet overalt. ... De tenker ikke på seg selv, for hele deres hjerte er vendt mot andre.» Må man være en Hollywood kjendis eller Harvard student for å innse dette?

(fortsetter)

Om å leve saligprisningene, del 6

Enkelte undrer seg på om Jesus forstod kompleksitetene i det moderne samfunnet når Han uttalte den sjette saligprisningen: 'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.' Tross alt, skarene som fulgte Ham på Galileas høydedrag den dagen var bare landsens folk.

Så er vi, som lever i dag, med utfordringene som vår raske moderne livsstil medfører, ansvarlige overfor Jesu befaling? Forventer Han at vi skal være rene i et samfunn hvor jakten på selvtilfredsstillelse har tatt plassen for den norm Guds lov er, hvor pornografiske bilder er bare et lite dataklikk unna, selv for barn?

Av Rebekah Domer

Mine foreldre var djupt troende kristne, og jeg var heldig å vokse opp omgitt av folk som så deres kristne livsstil, inkludert kyskhetens. Når jeg nå er midtveis i livet, ser jeg nå Jesu ord om renhet i en større sammenheng. Etter å ha bodd i en rekke amerikanske stater så vel som i utlandet, og har hatt flere yrker og tjenester, er jeg ikke lenger så beskyttet som jeg en gang var.

I min ungdom bestemte jeg meg for å hengi meg til å tjene Gud. Jeg avla livslange løfter om å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet, og jeg har trofast forsøkt å leve etter disse. Men jeg har siden den gangen møtt på omstendigheter som er satt mitt løfte på prøve.

Jeg har alltid ønsket å gjøre Guds vilje og følge Hans bud. Men da en funksjonshemming stjal fra meg min fysiske kapasitet i en alder av 28 år, ble jeg kastet ut i en hard prøvelse. Sint og skamfull over Gud, ble jeg skamfull over hvem jeg var blitt, en som var sårbar og svak og avhengig.

Ved denne korsveien foreslo en venn at jeg skulle ta pause fra mine daglige rutiner. I ensomhet og fellesskap med Gud foreslo han at jeg skulle finne mer fred og helbredelse enn det jeg hadde kjent.

Etter å ha forlatt alle mine venner, familie og kjente omgivelser i mitt trossamfunn, tok jeg en jobb som laboratorietekniker på et sykehus i en indre bydel. Over natten ble jeg kastet inn i de tvetydige normene i det moderne verdslige samfunnet.

Til å begynne med forstod jeg ikke hvor påvirket jeg var blitt av perversitetene som omga meg daglig. Det vil si, inntil en skarp høst ettermiddag som er blitt etset inn i min bevissthet for alltid. Jeg var rastløs. Opphisset. Svakt bevisst om at en fordervelse var i ferd med å invadere min sjel. Jeg gikk opp og ned gatene, engstelig, søkende, for hva, visste jeg ikke.

I månedene etterat jeg dro hjemmefra, hadde jeg blitt en del av "de opplyste". I laboratoriet, hvor jeg utførte infertilitetsanalyser og reproduktive studier på løpende bånd, ble livets hemmeligheter avdekket for meg. Jeg ble kjent med de rå fakta og det seksualiserte språket som gjennomsyrer moderne medisin, på bekostningen av renheten min.

Den kalde luften bet den ettermiddagen, da jeg så en kvinne kom mot meg. Hun gikk raskt og besluttsomt. Hennes holdning var klar og tydelig, men likevel fredelig og med mild kjærlighet. Noe ved denne kvinnen appellerte til at jeg burde henvende meg til henne for å få hjelp, men jeg var tilbakeholdende, redd.

Vi passerte hverandre på fortauet, jeg slet med min indre konflikt, og hun i sine egne tanker. Det var i hvert fall slik jeg tenkte. Plutselig snur hun seg, plasserer sin hanskekledde hånd på skulderen min, og så meg rett inn i øynene: "Er de tårene på grunn av kulden, eller er det noe annet?"

Hun var en fremmed. Men, jeg fulgte en indre overbevisning, så henne rett inn i øynene og sa: "Det er noe annet. Jeg trenger hjelp."

"Kom med meg," instruerte hun og viste vei inn til et kloster.

Minutter senere satt jeg tvers over bordet for søster Agnes, med en dampende kopp kakao mellom hendene, og med en boks Kleenex plassert i beroligende avstand på bordet. Jeg øste ut min sjel, min fortvilelse og min forvirring. Hun lyttet stille, hennes blikk var fokusert.

Det brast for meg: "Jeg er utsatt for all slags form for skitt, forurensning og ødeleggelse, jeg føler meg ikke lenger ren."

"Snu deg og se på Jesus på korset," sa hun. "Han bar det alt sammen for deg."

Vi satt i stillheten mens jeg tenkte på hennes ord. Hennes seriøse utseende ransaket min sjel mens hun fortsatte, insisterende: "Hvis du lengter etter Guds renhet, Rebekah, må du flykte fra alt som truer den. Renhet krever selvlivets død. Du kan ikke underholde det onde. Renhet vil koste deg alt. Men den leder den inn i et djupt samfunn med vår Herre."

Saligprisningene insisterer på at vi er rene om vi skal se Gud. Men igjen oppstår spørsmålet: Forventer virkelig Jesus at vi skal være fokuserte i en verden så full av fristelser og forstyrrelser?

Det er kristne som mener at Jesus kom for å befri oss fra renhetslovene. Men Han understreket at Han kom ikke for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle den. (Matt 5,17) For å være sikker omfatter sann renhet langt mer å holde seg til en steng moral. For å være ren kan man ikke holde Gud i den ene hånda, og gripe etter verden med den andre. Som Jesus sa: "Du kan ikke tjene to herrer." (Matt 6,24)

Jeg har fortsatt å motta råd fra søster Agnes de siste ti årene, og jeg har lært at renhet ikke bare er et spørsmål om å si nei til seg selv. Du må gi Gud et ja. Å være ren i hjertet betyr ikke at vi er a-seksuelle. Det handler om å gi vår kjærlighet til andre.

Hvorfor insisterer Jesus på kyskhet, og hvorfor har folk gjennom tidene omfavnet den? Bror Sean Sammon sier at kyskhet er "et hjertes affære", der en person blir ledet inn i en djupere "forening med Gud og andre." Slike mennesker, sier bror Sean er djupt menneskelige og djupt åndelige. "Åndelighet," skriver han, "forstås bedre som en brennende energi eller lidenskap enn som en serie fromme øvelser. Vekst i det åndelige liv er, mer enn noe annet, en prosess med kreativ disiplinering av lidenskapen som strømmer gjennom deg og meg. "

"Hva gir oss motet til å gjennomføre denne oppgaven?" spør han. "Det faktum at vår sult og tørst etter Gud langt overskrider vår egoisme og grådighet."

I saligprisningene setter Jesus renhet i hjertet som vei til Gud. Han taler kraftig mot seksuell forurensning, og advarer oss om at bare et blikk i begjær er syndig. "Jeg er ikke en engel enda," kan du argumentere for å forsvare en vedvarende tendens til å synde. Men Jesu ord er udiskutable: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud."

Ingen av oss har en iboende renhet. Bedratt av synd, er selv de mest "hellige" blant oss de som sliter for å overvinne fristelsene. I sin bok "Freedom from Sinful Thoughts" påpeker J. Heinrich Arnold at tro på Gud er det eneste svaret på vår indre plage. Uansett hvor intens vår kamp mot ondskapen er, "så snart vi hører på den innerste lengsel etter hjertet som roper ut for Jesus, vil det onde i oss trekke seg tilbake. Hvis vi stoler på denne djupere vilje og ber, 'Ikke min vilje, men din vilje, Jesus. Din renhet er større enn min urenhet; Din gavmildhet vil overvinne min misunnelse; Din kjærlighet vil seire over mitt hat, "vil den gradvis falle helt ned."

Hvis vi sliter med å blokkere uønskede bilder og de grusomme fristelsene som angriper oss, er vi dømt til å mislykkes. Det er Jesus må vi søke; Jesus, manifestasjonen av Guds rene kjærlighet.

I en samtale med en av hans etterfølgere om renhet i hjertet, er den hellige Frans kjent for å ha rådet bror Leo til ikke å være opptatt av hans åndelige tilstand av renhet, men heller, holde sitt hjerte fokusert på Kristus. Absorbert i Jesus, ville Broder Leo ikke lenger være klar over seg selv, men ville være fri til å elske. Renhet er kanskje ikke så mye et spørsmål om fullkommenhet, men et spørsmål om hjertets tilbøyelighet.

 (fortsettes)

Billedtekst: Søster Agnes, som feiret sin 94 års dag i oktober 2016.

Om å leve saligprisningene, del 5

"Kristne skulle bli kjent som barmhjertige mennesker. Det betyr at de tilgir alle, uansett hva som har skjedd." Disse ordene, som ble talt av John Piper, styreformann for Betlehem College and Seminary i Minneapolis, fanget nylig min oppmerksomhet.

Av Rebekah Domer

Barmhjertighet er tema for Jesu femte saligprisning: 'Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.' Men hva er barmhjertighet? Enkelt sagt; det er å vise medfølelse med de som lider, og gjøre så selv om vi har et valg i å la være. Barmhjertighet utviser tilgivelse, tålmodighet og godhet, når hevn ofte virker mer hensiktsmessig. Det er en nobel dyd, det skal være sagt, men nærmest for selvmord å regne i en verden hvor vold og ekstremisme florerer daglig.

(Det er selvsagt flere sider ved dette som har med barmhjertighet å gjøre, og jeg kommer til å skrive innlegg om emnet. Det første undersøker barmhjertighetsaspektet ved å tilgi noen som har skadet oss, når det er i vår makt å motsette oss. Den neste viser hvordan vi må sønderbrutt og formet av Gud til mennesker fulle av barmhjertighet og den siste om barmhjertighetshandlinger.)

De fleste av oss vil aldri bli utsatt for så ekstreme situasjoner som krever at vi må vise barmhjertighet og tilgivelse i møte med alvorlig ulykker. For oss blir barmhjertighet - eller mangelen på sådan - prøvd ut i dagliglivets banaliteter. Likevel kan vi bli berørt av selv den minste smerte. Men det er godt å huske at det alltid er noen som har det verre enn oss.

Elaine Roberts (bildet), en evangelist jeg møtte i England, ble tvunget til å tilgi under ekstreme forhold, som de fleste av oss sjelden støter på. Født i England av foreldre som kom fra Jamaica lente hun seg til ateismen i sin ungdom. En rekke livsforvandlende hendelser førte henne imidlertid til Gud.

Hun giftet seg i 1980 og ble gravid med tvillinger i 1983. Da hun hadde vært gravid i åtte måneder i begynte hun å blø og hun mistet tvillingene. Selv om det etterlot henne sønderknust, plantet denne opplevelsen et troens frø i Elaine's hjerte fordi hun gjennom sine barn fikk et glimt av Guds grunnleggende virkelighet som Skaperen av liv.

I året som fulgte ble moren til Elaine truet med en kniv av en innbruddstyv, og unnslapp så vidt med livet i behold. Året deretter ble den tyve år gamle kusinen til Elaine, Florence, hakket til døde av sin egen far, som var som besatt av sin egen datter. På denne tiden hadde Elaine omsorg for en bror i siste stadium av leverkreft. Hun og hennes mann tok broren med seg hjem. Han døde to måneder senere, helt knust av sin søsters meningløse død.

Elaine begynte å stille spørsmål ved Gud. Men hun kjente seg holdt av et trøstende nærvær hun aldri hadde opplevd før. "Til tross for mine følelser tilgav jeg personen som drepte vår vakre Florette. Det skjedde uten at jeg egentlig ønsket å ta det valget. Det var en viljeshandling."

To år senere ble Elaine's verden snudd på hodet igjen. Rundt elleve på kvelden den 20. august 1987 hadde hun en uforklarlig følelse som holdt henne våken hele natten. Hun kjente på angst. Tidlig neste moren fikk hun en telefon. Hennes høyt elskede far var død. Noen ungdommer som bodde i nærheten hadde hugget ned noen trær og lagt dem ut på sykkelstien der hennes far pleide å sykle. Det var sent på kvelden, og faren som ante fred og ingen fare, syklet inn i de felte trærne, og ble kastet av sykkelen. I fallet slo han hodet, og hodeskallen sprakk. Han døde på stedet.

Elaine ble fylt av en voldsom trang etter hevn. Hennes eneste ønske var å spore opp farens morder og ta saken i egne hender. Det var Elaine som måtte ringe moren for å fortelle om det forferdelige som hadde skjedd, og følge med henne til likhuset for å identifisere den døde. Elaine hadde aldri sett en død kropp før. Hvordan kunne hun holde ut synet av sin far som lå livløs, kald og ødelagt? Hun skrek ut til Gud: 'Jeg har trodd på deg i fem år. Hvis du er virkelig, bevis det for meg nå!"

"Det neste som skjedde var et av de kraftigste møtene jeg noensinne har hatt av den levende Gud," forteller Elaine. "Da jeg gikk inn gjennom døren til rommet der vi far lå, følte jeg bare det jeg kan beskrive som den mest utrolige varmen som strømmet over kroppen min. En ufattelig fred invaderte min sjel, og den mest perfekte kjærlighet fylte hjertet mitt for de som hadde drept min far. Jeg var ikke lenger sint. Forundret hører jeg meg selv si: "Det er nok." Fra det øyeblikket var jeg ikke lenger sint på de som skjødesløst forvoldte min fars død."

Da hun søkte helbredelse etter disse tragiske hendelsene, forsøkte Elaine å forstå Guds svar til oss, Hans falne barn. "Jeg begynte å forstå dette som har med Guds nåde å gjøre. Han behandler oss etter sin barmhjertighet, ikke som vi virkelig fortjener. Når jeg utøver barmhjertighet, behandler jeg andre slik Gud har behandlet meg."

John Piper er inne på dette i en av sine betraktninger: 'Vår barmhjertighet mot hverandre springer ut av Guds nåde mot oss. Nøkkelen til å bli en barmhjertig person er å bli en sønderbrutt person. Da får du den kraft du trenger for å vise barmhjertighet fra den virkelige følelsen av å skylde alt du er og har Guds nåde.'

Elaine opplevde Guds betingelsesløse kjærlighet når hun selv var sønderbrutt. Nå tjener hun andre og viser nåde og barmhjertighet til de som er blitt knust av livets harde slag.

Jesus kom for å tilgi synd og gi tilgivelse til de som gjør ondt. Hvis vi er ærlige trenger vi alle tilgivelse for våre feil og utelatelser. Guds nåde er tilgjengelig for oss alle, hvis vi bare tar det første steget.

(fortsettes)

Om å leve saligprisningene, del 4

Jesu sjette saligprisning, "salige er de rene av hjertet", er kanskje den vanskeligste å etterligne. Det er ikke lett å skrive om heller, enn si leve et rent liv i en verden som i stadig større grad idoliserer 'selvet', hevder tilfredsstillelsen ligger individuelle ønsker er en iboende rettighet. Mot denne bakgrunnen synes begrepet seksuell renhet arkaisk.

Av Rebekah Domer.

Men er det det? Jesus var revolusjonær når det gjaldt kyskhet. Han tok den Mosaiske loven om fordømte utroskap et skritt videre og instruerte sine etterfølgere: 'Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.' (Matt 5,28) Gjelder ikke disse ordene for oss i dag? Noen vil motsette seg dette og si at folk som levde da var uopplyste - tvunget til å være forsiktige på grunn av strenge religiøse lover - mens vi som lever nå har fått innsikt og bare uttrykker oss selv. Andre mener at de som levde før hadde det lettere enn oss. Tross alt trengte de ikke å kjempe mot fristelsene som vi bombarderes med i dagens teknologiske verden.

Selvsagt, tidene har forandret seg. IPads og smarttelefoner har forflyttet oss over i en virtuell verden der de siste perversjoner bare er et klikk unna. Men er vi virkelig mer opplyste enn tidligere generasjoner?

Enhver som forsøker å opprettholde Jesu kall til renhet i vår postkristne verden, er som en laks som svømmer mot strømmen, fordømt som en som er uberørt av det virkelige liv, til og med som en som diskriminerer, i et samfunn som gir frihet til hvert innfall individet har. Men akkurat som laksen drives av et innebygd kompass til vannet i dets opprinnelse, så har vi også et intuitivt ønske om det rene og det gudfryktige.

Lovene i Det gamle testamente ble gitt for at Guds folk skulle være trofaste mot Hans veier. I Bergprekenen sier Jesus at Han ikke kom for å avskaffe loven, men for å oppfylle den. Han instruerer oss til å adlyde loven og budene. Faktisk sier Han: "Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket." (Matt 5,20)

Jesus oppfylte Loven ikke ved å eliminere behovet for selvdisiplin eller ved å fremme overbærenheten til vår kjødelige appetitt, men ved å betale prisen for våre synder slik at vi kan bli renset og bli Ham lik.

Hvorfor er renhet ikke bare dydig, men viktig for alle som lengter etter Gud? Når Gud skapte mennesket i 'sitt bilde' fylte han det med sin livgivende ånd. Og Han fortsetter å skape hver person som blir født inn i denne verden som et unikt uttrykk for sin kjærlighet. Det er derfor vårt kall som mennesker å bære Guds Ånd i oss. Å utstråle Kristus.

For å bære Kristus i seg må en som Kristus være ren. Mørket kan ikke bli værende i nærværet av lys. Når lyset kommer inn i et mørkt rom, blir mørket opplyst. Det forblir ikke lenger mørkt. Slik er det med Guds kjærlighet når den kommer inn i en sjel. I sin natur overvinner den alt som er urent, egoistisk og Gudløs.

I sitt brev til Galaterne er Paulus tydelig på at vi ikke kan tilfredsstille både kjød og ånd; vi må velge det ene eller det andre. (Gal 5,17-21) Åndens frukt er beskrevet som kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, godhet, trofasthet, mildhet og selvkontroll. Sammen komponerer disse fruktene renheten som springer ut fra et hjerte som har Gud som sentrum, ikke seg selv.

Våre liv vil bare være bærer av gudsfrykt hvis vi seriøst strever etter den. Resolutt, må vi konfrontere den egoisme, grådighet og ambisjon som truer våre sjeler, kveler de spirende fruktene til Guds Ånd. Dette er ikke en engangs hendelse. Det krever kontinuerlig kamp. Hellighet oppnås gradvis gjennom en daglig omvendelse fra våre synder og en fornyet tro på Guds ubetingede kjærlighet, barmhjertighet og tilgivelse.

Å være ren er uten tvil vanskelig. Overlatt til oss selv er det nesten umulig for oss å oppnå sann renhet i hjertet. Men før vi gir opp forsøket som håpløst, la oss se på Jesu ord til disiplene, som oss, fortvilte fordi de så Jesu krav som en umulighet: "For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig." (Matt 19,26)

Min erfaring er at et rent hjerte kan bare bli funnet gjennom gjentatte ganger overgir oss til Kristus. Ved korset utholder Jesus - den eneste rene personen - en ufattelig lidelse på kropp og sjel når Han betalte prisen for vår korrupsjon og synd. Vi må ydmykt erkjenne våre feil og omfavne den tilgivelsen Han tilbyr.

I det jeg gjør mine undersøkelser for å utvide dette temaet i mine neste blogginnlegg, vil du stifte bekjentskap med den innsikt og visdom jeg selv har møtt på min egen reise mot Gud. Jeg vil også introdusere Guds budbringere som gjennom sin uskyld utstråler renheten som Jesus snakker om. Disse budbringerne er virkelig velsignet. De er ikke lenger gisler, men de eier en renhet som få andre har.

Og hva med oss? Kan vi også bli regnet blant de som har rene hjerter til tross for vår synd og skyld? Jeg tror det er håp for selv de mest syndere som virkelig har rotet det til for seg hvis vi roper ut til Gud, stoler på Ham med et barns tillit og adlyder Hans bud. Jeg vil avslutte denne artikkelen med kanskje det beste rådet om hvordan vi kan få del i velsignelsen av renheten, fra Heinrich Arnold's klassiker fra 1970-tallet, "Freedom from sinful thoughts":

"Jesus sier: 'Alle de som hører disse mine ord og gjør etter dem, vil bli som en vis mann som bygger sitt liv på fjell.'  Det er ved å gjøre Guds vilje, at vi viser vår djupeste vilje. Uansett hvor forvirrede og svimle våre følelser er, må vårt hjertes lengsel forbli sikker: Vi vil enten hungre og tørste etter Jesus, eller vi vil unngå Ham. Forskjellen er avgjørende for hver og en av oss for tid og evighet."

(fortsettes)

Om å leve saligprisningene, del 2

Denne artikkelserien skulle jeg ønske mange tok seg tid til å lese:

Det er mye snakk om Gud i vår verden disse dager og det er ingen mangel på nominelle kristne. Politiske kandidater siterer skriftsteder i den hensikt å vinne tilhengere og svære plakater over hele landet viser kristne slagord. Men hvor mange av oss griper den virkelige betydningen av Jesu liv og lære og faktisk lever i henhold til dem?

Av Rebekah Domer

Jesu undervisning revolusjonerte de religiøse og politiske ideologiene i Hans samtid og fortsetter å gjøre det i vår egen tid. Idet Han avviste egoismen, underviste Jesus om selvfornektelse til andres beste. I sterk kontrast til de forventningene som fantes om at Messias skulle beseire og regjere, ble Jesus født i fattigdom. Han vokste opp ubemerket og døde som en kriminell. Og hva mer er, Han forventer det samme av oss, Hans disipler.

Sann kristendom er en farlig virksomhet og har krevd livene til tusenvis av martyrer gjennom århundrene. I dagens bekvemmelighetskultur er jeg redd at mange av oss har valgt en pseudo-kristendom hvor man går glipp av hele poenget.

Saligprisningene, som rammer inn evangeliet, foreskriver dyder de fleste av oss helst vil unngå. Det er det som gjør dem så radikale. Hvorfor fremmer Jesus tomhet, fattigdom og ydmykhet?

I sitt essay, 'Salig er de barmhjertige', foreslår John Piper at tomhets-tilstanden skaper et vakuum i oss som lengter etter å bli fylt med rettferdighet. 'Derfor kommer tre beskrivelser av hvordan rettferdighet florerer i hjertene til de som sulter: nåde, renhet og en lengsel etter å skape fred.'

Ikke alle av oss er født med en iboende barmhjertighet, rene eller fredelige. Faktisk har få av oss disse dydene naturlig. Men i følge Kristi lære er det disse egenskapene vi må ha hvis vi ønsker å komme inn i Guds rike.

Gjennom historien har folk kjempet for å forene eksistensen av en kjærlig Gud med lidelsene som plager vår verden. Jeg har selv stått overfor denne tilsynelatende inkonsekvensen. Ifølge Piper kan Gud imidlertid bruke fattigdom, sykdom og smerte til å rense oss for stolthet og selvtillit, og skape rom i oss for varme, kjærlighet og ømhet.

Ta for eksempel den dyd av nåde som Jesus applauderer i den femte saligprisningen. For å vise en annen barmhjertighet, må man føle medlidenhet overfor denne personen. Min erfaring er at empati ikke kan dyrkes fram av viljestyrke alene. Den blir født i oss gjennom de gjentatte slag som livet gir, slik kløfter og fjell er hugget ut av uberørt stein.

'Barmhjertighet kommer fra et hjerte som først har følt sin åndelige konkurs, den kommer fra sorgen over synden, fra å lære hva det vil si å vente ydmykt på Herrens tid, og ved å gråte av sult etter å se Hans barmhjertighet tilfredsstille oss med den rettferdigheten vi trenger,' sier Piper.

En tidlig kristen lignelse sammenligner Guds rike med byggingen av et marmortårn. Skal tårnet bli perfekt kreves det at hver stein blir meislet og tilpasset hverandre av den som er kyndig til slikt arbeid. Akkurat på samme måte som disse steinene må vi også underordne oss og bli sønderbrutt av Guds hånd.

Kelvin Burke, som er kapellan på Isle of Wight, opplevde dette ganske så dramatisk når han i en alder av 23 år, fant seg selv med makt flyttet fra det å være funksjonsfrisk til det å bli funksjonshemmet:

'23 år gammel synes det som om alt gikk min vei. Jeg har sporty, livsglad og hadde en god jobb som revisor. Jeg spilte hockey i Premier League og hadde en viss sjanse for å bli valgt til å spille for Storbritannia under OL i 1980. Jeg eide en fireroms-leilighet og var en bekjennende kristen. Hva mer kunne jeg ønske meg? Men så, den 30. mai 1972, sprakk bobla.

Jeg var på en menighetsleir. Vi vandret i det vakre landskapet i det britiske Lake Distrikt. Jeg og noen venner av meg hadde nettopp klatret Buttermere Fell med sin spektakulære utsikt over Lake Burremere, Honister Pass og de berømte Honister Slate Mines. Vi kjørte tilbake via Derwent Fell, og der tok vi en pause for å tenke, be og tilbe idet vi nøt utsikten over fjell og daler. Når vi kom tilbake til stedet hvor vi hadde slått leir var vi i nærheten av toppen på Honister Pass. Vi sang salmer og åndelige viser. Plutselig for bilen framover, krasjet inn i fjellet, og i krasjet falt bilen ned i en fjellkløft. Jeg ble kastet ut av bilen og landet i en bekk med ansiktet ned. Ryggmargen ble skadet, lungene mine gjennomboret og jeg var lam fra livet og ned.

Da jeg lå der og ventet på ambulansen, hørte jeg Herrens ord tydelig i mitt hjerte: Jeg er alltid med deg. Dette verset gikk mange ganger gjennom tankene mine mens jeg svevde mellom liv og død på intensivavdelingen.

Etter ti måneder på sykehus var jeg ikke lenger den unge gutten som bare var opptatt med seg selv, og som dro avgårde til Lake Distrikt året før. Jeg fortsatte å arbeide som revisor. Men det var en endring. Jeg begynte å se menneskene rundt meg. Jeg så behovene deres. En var alkoholiker, en annen hadde kreft. Den neste var rik, men ensom. Idet jeg ba og leste i Bibelen, følte jeg meg utfordret til å si opp jobben min og bli pastor på fulltid. Ikke bare hadde ulykken gjort meg lam for livet; den forandret meg også åndelig.

Kelvin fungerer nå som ledende kapellan for NHS-Trust på Isle of Wight, og hjelper pasienter både på sykehuset og i hjemmet for døende. Det å gi pastoral og åndelig veiledning i helsevesenet er ganske så intenst:

'Jeg støter på mennesker som etter traumer søker mening og hensikt i livet. Det å være uavhengig, mobil, ha god helse - blir tatt fra oss. Da ser livet annerledes ut for mange pasienter med sykdom og traumer. Så kommer presten plutselig i rullestol! Jeg har tatt med meg erfaringene etter ulykken og kan dele dem.'

Kelvin er blitt djupt påvirket av boken til Henri Nouwen: Wounded Healer (Sårede helbredere) der han skildrer Kristi sønderknuselse som vår vei til et nytt liv. En såret helbreder har empati med den ødelagte personen, og tilbyr ikke en ideologi, men seg selv.

Det er en djup sammenkobling mellom de kvalitetene Jesus fremhever i Saligprisningene - åndelig fattigdom - enten iboende ved fødsel eller ervervet gjennom de slagene livet gir oss - og de som forvandler oss til instrumenter for nåden. Med ordene til moder Teresa blir vi 'små blyanter i hånden til en Guds som skriver, en Gud som sender kjærlighetsbrev til verden.'

(fortsettes)

Om å leve saligprisningene, del 1

Noen dager fremover skal vi følge Rebekah Domer (bildet), som i mange år har vært bosatt i den anabaptistiske kommuniteten, Darvell Bruderhof i England, men som ganske nylig flyttet til Fox Hill Bruderhof i Walden, New York, USA. Ved siden av å være billedkunstner tar hun seg av en søster med Downs syndrome og en far som har Alzheimer.

Rebekah Domer har lest Saligprisningene i Bergprekenen på nytt. Hun er av den oppfatning at de fleste problemer vi står overfor i dag, enten det er relasjonelle, har med barneoppdragelse å gjøre, utdannelse eller helsestell, så finnes det svar i Jesu enkle velsignelser - om vi bare ser etter.

Med sin store erfaring fra å arbeide med lindrende behandling for døende, både i Storbritannia og USA, fra omsorgen for sin funksjonshemmede søster, så vel som to aldrende foreldre, har Rebekah Domer de aller beste forutsetningene for å se Jesu velsignelser i de som er blitt avvist av samfunnet: de saktmodige, de ydmyke, den ringe. På bakgrunn av sin egen livsreise og historiene til dem hun møter underveis, er artikkelserien til Rebekah full av gode råd, oppmuntringer, dybde og humor.

Rebekah sier det slik:

"Jeg håper at leserne av mine posteringer av Saligprisningene vil bli med på denne reisen, stille spørsmål og gi innsikt erfaringer og forståelse av evangeliet. Jeg forsøker å lodde noen av djupene i Saligprisningene, og gjennom dem bli en person som tilhører det Riket som Jesus talte om for lenge siden på en gresskledd bakketopp i Galilea.

Her er Saligprisningene slik vi finner dem i vår Bibel:

"Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: Salige er som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere." (Matt 5,1-12)

(fortsettes)