Hva en distraksjon kan lære oss om en sann gudstjeneste

En gang, mine kristne venner, forlot en viss munk det felles liv og velsignet lydighet   som han levde i et kloster og dro til ørkenen for å bli en hesychast - en beder. Hans åndelige veileder krevde at han viet seg dag og natt til studiet og teorien om Jesu Kristi navn og faktisk til mysteriet om den hellige Guds treenighet.

Dermed trodde han at han i ødemarken og i stillhetens fred kunne forene seg med Gud uten bekymringer og uten avbrudd.

Men etter to eller tre dager, kan ingen tåle mer enn det, som vi snakker om. På et tidspunkt i sine hellige meditasjoner, følte han nærværet til noen nær ham.

Hva var det? En liten mus.

Han hadde klatret opp i den lappede og hullete tøffelen og kjente lukten av stortåa. Dermed ble han distrahert, og det var umulig å holde tankene i ro, i minnet om Gud og i bønn.

Han så det og sa til seg selv: "Jeg forlot alt for å kommunisere med Gud, og nå har en mus ødelagt det for meg. Vel, det er det, han trekker i tråden, og sier sint til musa, høyt nå:

-"Hvorfor avbryter du bønnen min, din b*st*rd?"

-"Fordi jeg er sulten," svarte musa.

Og hesykasten svarte med indignasjon, og la ikke merke til at musen snakket med en menneskelig stemme,

-"Kom deg ut herfra, din elendige, jeg prøver med tusen anstrengelser å se hvordan jeg kan forene meg med Gud, og du kom for å be meg om å stiltne sulten din?" Han ristet på benet og sparket musen inn i det motsatte hjørnet av hulen sin. Og så snur musa seg og svarte ham veldig rolig, etter å ha sett ham i øynene, på menneskelig språk:

"Lær dette en gang for alle, far, hvis du ikke kan sammen med dine medtilbedere du har rundt deg og med din gamle åndelige far, som brenner av feber og dør av sult i en hule ved siden av deg, men også med din neste, som lider, som hungrer og tørster og ligger naken og såret, og du ikke sympatiserer med ham, og ikke står sammen med ham, i hans problemer, da, skal du vite at du aldri, aldri vil kunne forenes med kjærlighetens og barmhjertighetens Gud.» Og musen forsvant.

(Fra Gerontikon) Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden." (Jak 1,27)

Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet

 Vi har nå gleden av å invitere dere til den offisielle åpningen av kapellet etter pandemien, med en gudstjeneste Kristi himmelfartsdag kl.18.00. Heretter vil det feires gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag kl.18.00. Merk endret møtedag! 

Veien inn til kapellet som mange har brukt er stengt. Vi har gruset vår egen vei, som kan brukes. Men vi ber om at flest mulig parkerer bilen i nærområdet, og tar beina fatt gjennom skogen, slik at vi har minst mulig biltrafikk inn til kapellet. Denne veien er først og fremst forbeholdt bevegelseshemmede og transport til kapellet.

Onsdag 28.september feirer vi vårt 10.års jubileum. Vi er så heldige at vi får besøk av Peter Halldorf og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit. Vi markerer jubileet i Raufoss baptistkirke, hvor Peter skal ha foredrag/bibeltime, og vi avslutter med kveldsbønn i Kristi himmelfartskapellet. Vi kommer tilbake til programmet for dagen. Sett av datoen nå.

Foto: Kurt Urholt.

Båten var langt fra land og kjempet seg fram i bølgene

25. søndag i Treenighetstiden/Søndag 14.november 2021

Matt 14,22-34. Lesetekster: Salme 107,23-32 og 2.Kor 1,8-11

Kontraster. Det er hva som slår meg når jeg leser søndagens evangelietekst. Sterke kontraster. Mellom ro og uro, mellom angst og fred. 

Jesus vil være alene. Det har stimlet folk rundt ham hele dagen. 'En stor folkemengde', 5000 + har fått mat, Jesus har talt, nå skysser Han disiplene av gårde, for å dra i forveien 'over til den andre siden' av Genesaretsjøen. Jesus skal komme etter. Han har en annen avtale! En avtale med sin Far, som Han ikke ville gå glipp av. 

Evangelisten Matteus gir oss et lite innblikk i Jesu bønneliv: "Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene. (v.23) Det er interessant å merke seg at selv Jesus måtte rydde plass i avtaleboka for å finne tid til bønn. Og det er tydelig at bønnen har prioritet i livet hans. I Evangeliet etter Johannes finnes det et forunderlig vers som beskriver dette avhengighetssforholdet mellom Faderen og Sønnen: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Far gjøre. Det Far gjør, det gjør også Sønnen." (Joh 5,19) Denne avhengigheten utgjorde sentrum i Jesu liv. Derfor var Jesus avhengig av samfunnet med Far i bønn, og derfor avsatte Jesus tid i ensomhet, ofte ute i naturen, i bønn. Det leser vi flere steder i evangeliene. Om Jesus var avhengig av denne nærkontakten med sin Far, hvor mye mer er da ikke vi det.

Kvelden og natten kan være en god tid på døgnet for bønnevaker. I en av salmene som ble sunget i forbindelse med Herrens høytider på vei opp til Jerusalem, heter det i Salme 134: "Se, lov Herren, alle Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus om nettene! Løft hendene opp til helligdommen og lov Herren." (v.1-2)

På Genesaretsjøen blåste det opp til storm. Overfarten til den andre siden ble mer enn røff for Jesu disipler. "Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind." 

Slik kan livet bli for en disippel av Jesus. Vi har lagt ut fra land, fra det trygge, og gitt oss ut på litt av en seilas, som livet ofte er, vi kjemper oss fram i bølgene, i motvinden. Vi kjenner på utryggheten og uroen. Livet er skjørt. Det er mørkt. 

Da er det at Jesus kommer. "I den fjerde nattevakt" (v.15) Uttrykket følger romernes måte å dele opp døgnet på. Det svarer til tidsrommet mellom klokka tre og seks om natten. Jeg liker så godt måten Matteus ordlegger seg på: "... kom han til dem." Det gir håp! 'Guds mirakel' personifisert kommer til dem, gående på vannet! På den stormfulle sjøen. Midt i kaoset, midt i prøvelsene, kommer Jesus gående. 

Det som skjer er så overraskende, så uventet, at disiplene vet ikke hva de skal tro om det som skjer. Men etter hvert lærer vi oss at når vi har med Herren å gjøre, må vi være forberedt på det uventede. Disiplene var ikke der ennå. De trodde de så et gjenferd og ble livredde. "De steek av angst," forteller Matteus, jfr v.26.

Da er det at Jesus sier: "Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!" (v.27)

Dette: 'det er jeg ...' utgjør hele forskjellen! Er Jesus der, kan man være ved godt mot, også i trengselen. Han kan få bølger til å legge seg, både i bokstavelig og overført betydning! 

Midt oppe i det hele møter vi spontane Peter. Det bør ingen bruke mot ham! Spontanitet er ikke bare forfriskende, den er en kraft. Som fisker var han vant med det våte element, og særlig Genesaretsjøen, hvor han hadde fisket mye. Men aldri hadde han sett noen gå på vannet! Dette måtte han prøve!

Vi kjenner historien. Så lenge han festet blikket på Jesus, gikk det bra. 

Det er en viktig lærdom å ta med seg i dag. "med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender," skriver Hebreerbrevets forfatter når han beskriver det troens løp som ligger foran oss. Da gjelder å ikke se på bølgene - for da synker vi - men på Jesus. Da blir vi stående.