Dermed trodde han at han i ødemarken og i stillhetens fred kunne forene seg med Gud uten bekymringer og uten avbrudd.
Men etter to eller tre dager, kan ingen tåle mer enn det, som vi snakker om. På et tidspunkt i sine hellige meditasjoner, følte han nærværet til noen nær ham.
Hva var det? En liten mus.
Han hadde klatret opp i den lappede og hullete tøffelen og kjente lukten av stortåa. Dermed ble han distrahert, og det var umulig å holde tankene i ro, i minnet om Gud og i bønn.
Han så det og sa til seg selv: "Jeg forlot alt for å kommunisere med Gud, og nå har en mus ødelagt det for meg. Vel, det er det, han trekker i tråden, og sier sint til musa, høyt nå:
-"Hvorfor avbryter du bønnen min, din b*st*rd?"
-"Fordi jeg er sulten," svarte musa.
Og hesykasten svarte med indignasjon, og la ikke merke til at musen snakket med en menneskelig stemme,
-"Kom deg ut herfra, din elendige, jeg prøver med tusen anstrengelser å se hvordan jeg kan forene meg med Gud, og du kom for å be meg om å stiltne sulten din?" Han ristet på benet og sparket musen inn i det motsatte hjørnet av hulen sin. Og så snur musa seg og svarte ham veldig rolig, etter å ha sett ham i øynene, på menneskelig språk:
"Lær dette en gang for alle, far, hvis du ikke kan sammen med dine medtilbedere du har rundt deg og med din gamle åndelige far, som brenner av feber og dør av sult i en hule ved siden av deg, men også med din neste, som lider, som hungrer og tørster og ligger naken og såret, og du ikke sympatiserer med ham, og ikke står sammen med ham, i hans problemer, da, skal du vite at du aldri, aldri vil kunne forenes med kjærlighetens og barmhjertighetens Gud.» Og musen forsvant.
(Fra Gerontikon) Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)
"En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden." (Jak 1,27)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar