25. søndag i Treenighetstiden/Søndag 14.november 2021
Matt 14,22-34. Lesetekster: Salme 107,23-32 og 2.Kor 1,8-11
Kontraster. Det er hva som slår meg når jeg leser søndagens evangelietekst. Sterke kontraster. Mellom ro og uro, mellom angst og fred.
Jesus vil være alene. Det har stimlet folk rundt ham hele dagen. 'En stor folkemengde', 5000 + har fått mat, Jesus har talt, nå skysser Han disiplene av gårde, for å dra i forveien 'over til den andre siden' av Genesaretsjøen. Jesus skal komme etter. Han har en annen avtale! En avtale med sin Far, som Han ikke ville gå glipp av.
Evangelisten Matteus gir oss et lite innblikk i Jesu bønneliv: "Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene. (v.23) Det er interessant å merke seg at selv Jesus måtte rydde plass i avtaleboka for å finne tid til bønn. Og det er tydelig at bønnen har prioritet i livet hans. I Evangeliet etter Johannes finnes det et forunderlig vers som beskriver dette avhengighetssforholdet mellom Faderen og Sønnen: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Far gjøre. Det Far gjør, det gjør også Sønnen." (Joh 5,19) Denne avhengigheten utgjorde sentrum i Jesu liv. Derfor var Jesus avhengig av samfunnet med Far i bønn, og derfor avsatte Jesus tid i ensomhet, ofte ute i naturen, i bønn. Det leser vi flere steder i evangeliene. Om Jesus var avhengig av denne nærkontakten med sin Far, hvor mye mer er da ikke vi det.
Kvelden og natten kan være en god tid på døgnet for bønnevaker. I en av salmene som ble sunget i forbindelse med Herrens høytider på vei opp til Jerusalem, heter det i Salme 134: "Se, lov Herren, alle Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus om nettene! Løft hendene opp til helligdommen og lov Herren." (v.1-2)
På Genesaretsjøen blåste det opp til storm. Overfarten til den andre siden ble mer enn røff for Jesu disipler. "Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind."
Slik kan livet bli for en disippel av Jesus. Vi har lagt ut fra land, fra det trygge, og gitt oss ut på litt av en seilas, som livet ofte er, vi kjemper oss fram i bølgene, i motvinden. Vi kjenner på utryggheten og uroen. Livet er skjørt. Det er mørkt.
Da er det at Jesus kommer. "I den fjerde nattevakt" (v.15) Uttrykket følger romernes måte å dele opp døgnet på. Det svarer til tidsrommet mellom klokka tre og seks om natten. Jeg liker så godt måten Matteus ordlegger seg på: "... kom han til dem." Det gir håp! 'Guds mirakel' personifisert kommer til dem, gående på vannet! På den stormfulle sjøen. Midt i kaoset, midt i prøvelsene, kommer Jesus gående.
Det som skjer er så overraskende, så uventet, at disiplene vet ikke hva de skal tro om det som skjer. Men etter hvert lærer vi oss at når vi har med Herren å gjøre, må vi være forberedt på det uventede. Disiplene var ikke der ennå. De trodde de så et gjenferd og ble livredde. "De steek av angst," forteller Matteus, jfr v.26.
Da er det at Jesus sier: "Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!" (v.27)
Dette: 'det er jeg ...' utgjør hele forskjellen! Er Jesus der, kan man være ved godt mot, også i trengselen. Han kan få bølger til å legge seg, både i bokstavelig og overført betydning!
Midt oppe i det hele møter vi spontane Peter. Det bør ingen bruke mot ham! Spontanitet er ikke bare forfriskende, den er en kraft. Som fisker var han vant med det våte element, og særlig Genesaretsjøen, hvor han hadde fisket mye. Men aldri hadde han sett noen gå på vannet! Dette måtte han prøve!
Vi kjenner historien. Så lenge han festet blikket på Jesus, gikk det bra.
Det er en viktig lærdom å ta med seg i dag. "med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender," skriver Hebreerbrevets forfatter når han beskriver det troens løp som ligger foran oss. Da gjelder å ikke se på bølgene - for da synker vi - men på Jesus. Da blir vi stående.
