Et kongelig presteskap, del 1

Over en tid nå tror jeg Herren har henledet min oppmerksomhet på noen ord av apostelen Peter: "Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus." (1.Pet 2,5) Peter er ikke alene om å skrive om et åndelig presteskap. Apostelen Johannes skriver om det samme i Åpenbaringen: "... som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud vår Far..." (Åp 1,6)

Gud vil ha et eiendomsfolk på jorden gjennom hvilket Han kan utøve sin innflytelse. Dette kallet kom til det jødiske folket: "Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk." (2.Mos 19,6) Den kristne forsamlingen er 'tatt ut', 'utskilt', og 'innlemmet' eller 'innpodet' i dette oppdraget på jorden: "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom..." (1.Pet 2,9/Norsk Bibel)

Jeg tror de færreste av oss har loddet dybden i de ordene. Forbederen, nå avdøde, Kjell Sjöberg, som jeg var så heldig å få møte personlig noen ganger, sier det slik: "Et kongelig presteskap som proklamerer Hans herlige og veldige gjerninger, er nøkkelen til Guds måte å regjere på jorden gjennom det folk Han har utvalgt." Dette stemmer godt overens med ordene i Åp 5,9-10:

"Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden."

Stans litt ved disse ordene før du leser videre! 

"... gjorde dem til et kongerike..."

"... til prester for vår Gud..."

"... de skal herske som konger på jorden..."

Det kan vel nesten ikke bli bedre. Jeg skal forsøke i denne artikkelserien å se nærmere på hva dette betyr og hvilke implikasjoner det har for våre liv.

Det ser ut som om mange kristne glemmer at Gud har en helt annen regjeringsform enn det vi er vant med. Det bilde vi har fra verdslige regjeringsformer er at det er regjeringen og landets administrative administrasjon som styrer. I Guds rike, i Herrens regjeringsform, er det et kongelig presteskap som styrer.

Herren utvalgte en av Israels stammer til å være et prestfolk. Det var Levi stamme. De utgjorde en tolvtedel av folket. De var Herrens spesielle eiendom og skulle gjøre tjeneste innfor Ham. Nøkkelen til en konges fremgang i Israel ved å regjere i tråd med Guds vilje, hadde å gjøre med hans relasjon til prestfolket som fantes i Tempelet, og ikke bare kongene - hele nasjonens liv kretset rundt levittenes tjeneste.

fortsettes

Et hellig og kongelig presteskap for Gud, del 2

Det fortelles en historie om den lutherske presten Friedrich von Bodelschwingh (1831-1910), som startet en del barnehjem i Tyskland. En dag han møtte en gutt langs veien, la han sine hender på hans hode med og gudfryktig kjærlighet og autoritet uttalte han disse ordene: "Gud velsigne deg, mitt barn. Må Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds velsignelse hvile over deg." Fra det øyblikket ble det sagt hvilte noe av Guds herlighet over den gutten.

Dette er det samme som levittene i den gamle pakt ble kalt til å gjøre. Det heter i 4.Mos 6,27:

"Slik skal de legge mitt navn på Israels barn, og så vil jeg velsigne dem."

Fordi Guds velsignelse var lyst over denne lille gutten, fløt noe av Guds natur, Hans fred og guddommelige kjærlighet inn i hans hjerte. Vi finner et eksempel på denne prestelige tjenesten i 3.Mos 9,22-23:

"Aron løftet sine hender over folket og velsignet dem. Så steg han ned, etter at han hadde ofret syndofferet og brennofferet og fredsofferet. Deretter gikk Moses og Aron inn i sammenkomstens telt. Og da de kom ut igjen, velsignet de folket. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket."

Jeg tror denne velsignelsestjenesten også er en del av den nytestamentlige tjenesten med å være "prester for Gud", jfr Åp 1,6. For vi er som nytestamentlige troende kalt til å velsigne!

"Til slutt: Ha alle ett sinn, vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse." (1.Pet 3,8-9)

Vårt kall er å løfte våre hender for å velsigne. Ikke knytte dem. Med åpne hender velsigner vi.

I den forrige artikkelen så vi på 1.Pet 2 som viser oss noen av kjennetegnene på det kallet som prestene i den nye pakt er kalt til å være. Vi så kort på at dette kallet innebærer offer, men det står mer i versene fra 1.Petersbrev. Det står at dette skal være et hellig presteskap. De offer vi skal bære fram for Gud skal være "slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus", v.5.

Hellig betyr blant annet at vi er kalt ut, vi er kalt til å være annerledes, og skal vi være Gud til behag må vi handle i tråd med Gudsrikets prinsipper. Et av de prinsippene finner vi beskrevet i Matt 5,43-45a:

"Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen."

Vårt eksempel er Jesus: "han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig." (1.Pet 2,23)

Her har jeg et stykke vei å gå. Men også dette hører med til det å være et hellig presteskap. Det er prester som bærer fram åndelige offer, offer som er Gud til behag.

Et hellig og kongelig presteskap for Gud, del 1

Som jeg alt har nevnt føler jeg at Gud dette året kaller meg inn i en tilbedelsens tjeneste. På den første dagen i det nye året har jeg nok en gang lest om det kallet som alle kristne har, som apostelen Peter skriver om i sitt første brev:

"Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.... Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys." (1.Pet 2,5 og v.9)

Et hellig presteskap. Et kongelig presteskap.

Vi kjenner igjen disse ordene fra det kall som Israel har fått som nasjon og som folk. I 2.Mos 19,6 leser vi: "Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk. Dette er de ordene du skal tale til Israels folk."

Hvem er det Peter skriver til? Vi finner svaret på det i det første verset i det første kapitlet i hans første brev, hvor det heter: "Peter, Jesu Kristi apostel - til de utvalgte, de som er utlendinger og spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia." Med andre ord: han skriver til både jøder og hedningekristne. I den nye pakt er det ikke bare Israel som er kalt til å være et kongerike av prester, men også den hedningkristne menighet.

Det er ikke bare apostelen Peter som er inne på dette, Johannes er det også. I begynnelsen av Åpenbaringen leser vi: "Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far - ham være æren og makten i all evighet. Amen." (Åp 1,5b-6)

Ser vi nøyere på teksten fra 1.Petersbrev ser vi mer konkret hva denne hellige og kongelige prestetjenesten går ut på:

"... til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus." (v.5)

Dette nytestamentlige presteskapet skal bære frem åndelige offer.

Da må vi spørre oss hva åndelige offer er for noe.

To skriftsteder gir oss svaret på det spørsmålet. Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom: "Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste." (Rom 12,1)

Så å bære frem åndelige offer er ensbetydende med å bære fram sitt legeme, i betydningen hele meg som et levende og hellig offer. Troen angår ikke bare mitt sinn, men omfatter hele mitt liv. Jeg overgir hele meg til Ham. Dette er mer enn ord. Dette er noe helt konkret. Det er snakk om en overgivelse, og det betyr vanligvis at noe ofres eller forsakes. Jeg vet at dette ikke er populære ord i dag, men det er ekte kristendom!

Det andre verset jeg tenker på er Hebr 13,15: "La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er frukt av lepper som priser hans navn."

Vi bærer først frem våre liv, så vår lovprisning. Dette er også en aktiv handling, og kanskje ofte på tvers av hva vi måtte føle for. Vi takker Ham for alt under alle forhold. Her har jeg en vei å gå! Men slik er det med alle offer. Det er en pris å betale.

(fortsettes)

Et kongelig presteskap, del 1

Den finsk-svenske evangelisten Frank Mangs (bildet) forteller i sin erindringsbok "Høyst personlig" om sin morfar og hans velsignelse som satte sitt sterke preg på unggutten fra Närpes i Finland. Han forteller om morfaren som satt ved den venstre bordenden i huset hvor han bodde, bøyd over en stor bok: "Håret var hvitt. Bartene og skjegget var også hvitt. Boken må ha vært en Bibel. Den var på størrelse med den familiebibelen som vi hadde hjemme og som jeg ved høytidelige anledninger fikk lov til å bla i. Jeg likte å se på bildene i den. Da den gamle merket at noen var kommet inn i stua hans, skjøv han med høyre hånd brillene opp i pannen, grep med venstre hånd stokken og kom med langsomme skritt bort til meg:

- Hvem er du sønn av?

Det var et underlig spørsmål. Det var ikke nok at jeg bare nevnte pappa eller mamma. Jeg tidde. Men akkurat da gikk døren opp, og mine foreldre kom inn. Da skjønte morfar straks at jeg var Josef og Marias yngste gutt. Hadde han vært som folk flest, skulle han selvsagt tatt hånden min og hilst på meg, men det gjorde han ikke. I stedet flyttet han staven over i høyre hånd og la den venstre på mitt hode. Så begynte han å tale ord som jeg nok forstod, men hvis innhold jeg ikke skjønte. Ikke den gangen. Senere har jeg forstått at det dreide seg om dette ufatteligesom Bibelen kaller velsignelse. I Bibelen aktes dette så høyt at det står om Esau at han gråt og var vred da han fikk vite at hans bror Jakob hadde lurt sin gamle, blinde far til å gi ham den velsignelse som Esau skulle hatt.

Nei, det var ikke noe spesielt med ordene. Det underlige var dette uforståelige, det som gikk fra morfars hånd og rett gjennom den lille, tynne kroppen min. Jeg kjente det så tydelig, enda jeg ikke ante hva det var. Det gikk ikke bare gjennom kroppen, men gjennom det i meg som gjorde at jeg av og til gråt og av og til var jublende glad. Mine følelser. Det gikk gjennom min sjel. Kanskje helt ned til underbevisstheten. Det gikk så dypt at det sitter der fremdeles.

Ingenting av det jeg tidligere har opplevd, hadde noen likhet med dette. Jeg stod og gråt så jeg skalv, men jeg var verken redd eller ulykkelig. Jeg visste ikke hvorfor jeg gråt. Det kjentes så godt å gråte også, det å oppleve dette navnløse noe som strømmet ut fra min morfars rynkete hånd. Hvor lenge jeg stod der, vet jeg ikke. Kanskje ett minutt, to eller tre. Så fjernet han hånden og gikk og hilste på sin datter og svigersønn.

Men hva var dette? Var det Gud? Var det utstrålingen fra en sterk personlighet? Var det kontakten mellom to sjeler som var skapt på noenlunde samme måte? Jeg vet ikke helt sikkert. Det var kanskje alt sammen."

Vi er kalt til velsignelse, og til å velsigne! I en serie artikler skal vi se nærmere på dette, og da spesielt med henblikk på ordene som apostelen Peter skriver i 1.Pet 2,4-6:

"Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme."

(fortsettes)