Disippelskap kan ikke løsrives fra menighetsfellesskapet

Mens jeg lå på sykehuset denne uka leste jeg sitat fra Eberhard Arnold (bildet), som jeg ikke har klart å slippe tak i. Uttalelsen setter ting i rett perspektiv og innholdet er radikalt - særlig om det omsettes i handling!

"Disippelskap betyr mer enn å imitere, det innebærer fellesskap for livet. 'Den som vil tjene meg, må følge meg.' (Joh 12,26) Etterfølgere av Jesus er først og fremst tjenere. Disppelskap innebærer alt, og det å tjene hører til dette."

Thomas A Kempis talte om "imitatio" - imitering. Det er en del av det hele, men kan lett tas ut av sin sammenheng og bli individualistisk. Da handler det bare om meg og mitt forhold til Jesus. At jeg skal bli Ham lik. Men det er mer enn dette. Vi kan ikke løsrive etterfølgelsen fra felleskapet, fra Kristi kropp. Og det er dette Eberhard Arnold så. Og det er dette vi i vår tid trenger å se. Vi kan ikke leve kristenlivet uavhengig av det kristne fellesskapet, av menigheten. Alt dette hører sammen.

En skomakers skjulte liv i Kristus

Jeg har en forkjærlighet for skomakere! Det har sikkert sammenheng med at min far var skomaker. Jeg pleier å si når jeg skal presentere meg at jeg kommer fra et enkelt arbeiderhjem, hvor min far var skomaker og jeg tjener en jødisk snekker!

Skomakeren jeg tenker på i dag bærer navnet Hjalmar Ekström (1885-1962), og tilhørte den såkalte Flodbergkretsen i Gamla Stan i Stockholm.

Flodbergkretsen var en gruppe mennesker fra alle samfunnsklasser som kom sammen for å samtale om kristen mystikk, rundt sekelskiftet og et trettitalls år fremover. I denne gruppen studerte de Jakob Böhme, en tysk kristen mystiker og teolog, og skomaker! Madame Guyon, Gerhard Tersteegen, Johannes av korset, Thomas a Kempis, Andrew Murray, Johann Arndt er andre navn som ble hentet frem og grundig lest og samtalt om. To samlinger med Hjalmar Ekströms sjelesørgeriske brev er utgitt på svensk: "Den fördolda verkstaden" og "Den stilla kammaren" og er absolutt verd å lese. Nå i disse dager kommer det nok en bok på svensk: "Utblottelse", som er en samling med Ekström tekster og utvalgte tekster fra bøkene som ble lest i nettopp Flodberg-kretsen. Boken utgis av et nystartet forlag: http://www.eolit.se/ Jeg har bestilt et eksemplar, og kommer sikkert tilbake med en omtale senere.

I dag vil jeg bare stanse ved en setning fra en bok som er skrevet om Flodberg-kretsen av Peter Halldorf. Dette er en av få bøker av Peter Halldorf som ikke er oversatt til norsk. Den heter "Hädanefter blir vägen väglös". Setningen jeg tenker på er denne:

"Det indre livets lue er avhengig av ytre stillhet."

Stans litt ved de ordene i dag. De kan forandre livet ditt. Intet mindre.

Og les så dette sakte:

Lengselen etter hellighet og lidenskapen etter Kristus er troens lue. Målet: en gjenvunnet gudsliket. Veien: den eneste nødvendige, korset.

Som Hjalmar Ekström sa:

"Den som vil møte Ham skal bare være stille, så er det møtet uunngåelig."

Om å tenke ydmykt om seg selv

Thomas à Kempis "Kristi etterfølgelse" har vært til stor hjelp for alle som vil leve radikale liv i etterfølgelse og disippelskap. Oversettelser til 95 språk og med over 3000 forskjellige utgaver, sier noe om denne bokens utbredelse og popularitet. Selv ble Thomas à Kempis født i 1379 eller 1380 i nærheten av Düsseldorf. Da Thomas var 13 ble han sendt til en skole i Deventer, som var senter for en vekkelsesbevegelse som var grunnlagt av Gerrit de Groote og dennes venn Florentius Radewijn og organisert som en lekmannsorganisasjon: Brødre av det felles liv.

Thomas ble i Deventer i syv år. I 1399 ble han munk i Windesheimkongregasjonen, en gren av Augustinermunkenes orden. I 1413 ble han ordinert til prest. Han beskrives som mild mot alle, men sky, tilbakeholdene og ordknapp. Han likte best å lese, skrive og be i ensomhet i sin celle. Samtidig var han en inspirerende og lidenskapelig forkynner.

I går leste jeg det andre kapitlet i hans nå så berømte bok, og vil gjerne dele med bloggens lesere det råd han gir om hvilke tanker vi bør ha om oss selv!

Det er naturlig at mennesket lengter etter kunnskap. Men hvilken nytte er det i kunnskap uten gudsfrykt? En ydmyk bonde som tjener Gud er langt bedre enn en overmodig filosof som er opptatt av stjernenes baner, men glemmer at han skal leve et godt liv.

Den som kjenner seg selv godt, blir stadig mer klar over sin syndige natur og finner ikke noen glede i å få ros av mennesker. Hvis jeg var utstyrt med all den kunnskap som finnes i verden, men ikke hadde kjærlighet, hva ville det hjelpe meg i Guds øyne, Han som skal dømme meg etter mine gjerninger?

Hold deg borte fra det altfor store vitebegjær, for med det følger stor adspredthet og skuffelse. De som vet meget, er tilfreds når andre er oppmerksomme på det, og de vil gjerne kalles vise. Men mye av det som en kan finne i kunnskapen, er til liten nytte for sjelen. Den som er opptatt av ting som ikke tjener til sjelens frelse, er svært uvis. Mange ord kan ikke tilfredstille sjelen, men et godt liv gir styrke til sinnet, og en ren samvittighet gir sterk tillit til Gud. Desto større din kunnskap er, og desto bedre du forstår alt, desto strengere blir du dømt hvis du ikke lever et tilsvarende hellig liv. Derfor skal du ikke bli hovmodig på grunn av neon kunst eller lærdom, men la heller den kunnskapen som du har fått, gjøre deg ydmyk og forsiktig.

Hvis du synes at du vet mye og forstår mange ting godt, da skal du også huske at det finnes ennå mer som du ikke kan. Vær ikke hovmodig, men tilstå heller din uvitenhet.

Hvorfor skulle du synes at du var bedre enn andre, når det er mange som er mer lærde enn du, og mange har mer visdom i Guds lov enn du? Hvis du vil lære noe av varig verdi, skal du forsøke å leve ubemerket og lite påaktet. Et menneskes høyeste og nyttigste lærdom er å ha den sanne kunnskap til seg selv og en rett forståelse av sin egen stilling-

Den sanne visdom og fullkommenhet er at en regner seg selv for ingen ting, men alltid har gode og høye tanker om andre. Hvis du skulle se en annen som synder åpenbart eller gjøre seg skyldig i en eller annen grov forbrytelse, skal du ikke med en gang synes at du er bedre enn ham, for du vet ikke hvor lenge du kan holde fast på det som godt er. Vi er alle skrøpelige, og du må ikke tro at alle er svakere enn deg.

Eberhard Arnold en moderne Frans av Assisi, del 1

Eberhard Arnold er blitt kalt en moderne Frans av Assisi. Jeg ble kjent med hans forfatterskap rett etter at jeg ble en kristen i 1972, og siden den gang har han preget mye av min egen teologiske refleksjon, i ulike perioder av mitt liv. Arnold, født i 1883 og død allerede i 1935, var en tysk forfatter, filosof og teolog. Mest kjent er han kanskje som grunnleggeren av det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof, som ble en del av den hutterianske bevegelsen. I en serie med artikler vil jeg fortelle litt om denne mannens bakgrunn. Fortsatt utfordrer han mennesker til en radikal etterfølgelse av Jesus.


Arnold var født i Köningsberg i Tyskland, som tredje sønn av Carl Franklin og Elizabeth, født Voight, Arnold. Hans far var doktor i teologi og filosofi, og hans bestefar pastor og misjonær i den lutherske kirken. 16 år gammel ble han radikalt omvendt til Jesus. Mens han bodde hos en gammel professor, som var en bekjennende kristen, kom han over Thomas a Kempis: Kristi etterfølgelse, og denne boken ble for Eberhard en nøkkel til å forstå evangeliene og hvordan man kan følge i Kristi fotspor.
Kristi ettefølgelse av Thomas a Kempis begynner slik: "Den som følger meg, skal ikke gå i mørket, sier Herren. Dette er Kristi ord, og med disse ordene blir vi formanet til å etterligne Hans liv og eksempel hvis vi virkelig ønsker å bli opplyst og fridd fra all hjertets blindhet. La oss derfor først og fremst være fast bestemt på å fordype oss i Jesu Kristi liv." (1)


Å følge Kristus ble for Eberhard Arnold hans aller største ønske: det var et indre kall som sto over alt annet, og ikke bare i disse bevegede første årene, men denne lidenskapen fulgte ham hele livet. Det som var avgjørende viktig var å følge i Jesu fotspor. Og da ikke som en aller annen flyktig ide, noe høytsvevende, men som noe dagligdags og helt konkret. Eberhard Arnold spurte: Hva ville Jesus ha gjort?