Avmakt. Det har jeg kjent på de siste dagene, særlig om nettene. Det og fortvilelse ispedd litt frykt. Det handler om at jeg har problemer med å snu meg i senga. Høyrearmen vil ikke være med. Det går helt greit å bruke den til å styre et bilratt, og til andre ting, men jeg får den ikke helt med meg når jeg skal snu meg i senga. Jeg forstår godt om du ikke helt forstår hva jeg snakker om, for jeg tror nesten du må ha prøvd det før du kan si hvordan det oppleves. Og det finnes virkelig større problemer i verden. Men i min verden, er dette utfordrende. Man blir litt desperat når man får problemer med å snu seg i senga, for det må jeg gjøre mange, mange ganger om natta. Og jeg vil helst ikke bry noen. Parkinsons er litt av en sorgprosess.
Det er ikke så lett å sette ord på denne sorgen, men takket være Martin Lönnebo, har jeg lært å be med åpne hender. Biskop Martin, Guds venn, har til og med formulert en bønn om dette. I det jeg former begge hendene mine som en skål, ber jeg:
'Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har er min lengsel.'
Ikke mer en det.
Så får Gud fylle dem etter som behovet er.
Det er en øvelse i å ikke gjøre noe som helst.
'Tomme hender,' skriver Lönnebo 'er det beste tegnet for tro. Tro er nåde... De tomme hendene er et bilde på den radikale åpenheten...'
Så jeg har åpnet hendene mine og laget en bønneskål av dem som jeg holder opp for Gud. Det er min trosøvelse midt i avmakten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar