'Guds lille fattige', ble han kalt. Den gang som nå klistret folk merkelapper på ham. Denne var en av de bedre, faktisk ganske karakteristisk. Mindre flatterende var det å bi kalt 'dåre' eller 'fanatiker' eller 'ikke riktig vel bevart.' Men i måte med hans radikale Kristus-etterfølgelse ville vi ikke ha vært noe bedre i dag. Vi ville oppfattet Frans som en som hadde tatt litt vel mye Møllers tran, vi ville ha sett på han som overspent, og som brysom. Det var han for innbyggerne av Assisi også, ikke minst for overklassen, og for paven.
I dag på hans minnedag - Frans døde 3.oktober 1226, bare 44 år gammel, (hans festfdag er 4.oktober), bør vi reflektere over om det ville ha vært plass for ham i dagens kirke. I vår tid er han selvsagt en av de mest elskede hellige, men slik var det ikke i begynnelsen. Har kirken anno 2020 plass til en så utfordrende og profetisk som 'Guds lille fattige'? Som er som en 'torn i kjødet', som pirker borti vår sløvhet, døvhet, vellykethet og materialisme. Som utfordrer oss til en radikal etterfølgelse av Jesus, Som setter Jesus først. Som er brysom for kristne så vel som for makteliten?
Jeg tviler meg frem til at det kanskje ville vært plass for ham noen steder, men jeg er slett ikke så sikker. Mange ville nok følt et behov for å få satt en merkelapp på Frans, og få svekket hans troverdighet. Slik er det med profeter. Vi er flinke til slikt.
Men blant vanlige kirkegjengere fant Frans et gjensvar. Hans radikalitet fascinerte mange. Han ble en troverdig røst i en urolig tid. Franiskanerne kom på banen! Det ble de kalt de mange tusen som i løpet av noen få år fulgte Jesus med Frans som forbilde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar