Som jeg har nevnt tidligere leser jeg for egen oppbyggelse noen sjelesørgriske brev som fader Johannes av Valamo har etterlatt seg. Det finnes mye god åndelig veiledning i dem, som dette, datert 15.november 1946, som handler om barn og bønn, her i min oversettelse:
Av Guds nåde er jeg helt frisk og jeg har heller ikke behøvd å besøke noen lege. Mitt arbeide er ikke hardt: etter å ha spist middag arbeider jeg; jeg samler kvister i omtrent to og en halv time, hvilket er til nytte for både kropp og sjel. Du og X er ulike og derfor kjenner ikke ditt hjerte noen dragning mot ham. Det finnes bare en Gud, men veiene som leder til Ham er ulikartede: må hver og en vandre sin egen vei.
Jeg takker X for barnebønnen. En bønn som bes av et barns sinn når Gud med letthet. Jeg husker godt hans sanger og fortellingen om den hellige presten. Enkelhet, åpenhet og naturlighet er trekk som særpreger barn. Derfor påbyr Herren oss om å bli som barn, og alle, som har kjempet, har hatt det trekket.
Om du nøye begynner å iakta deg selv så kommer du sannelig til å innse, at du er dårligere enn alle de andre. Dermed skader du heller ikke den, som bedømmer deg. Mennesker ser jo bare det som synes på overflaten, men de vet ikke om det som rører seg på innsiden - utenom de som lever et åndelig liv.
Bønnen forutsetter kamp helt inn i den siste stund. Det er bra at du prøver å øve deg i bønn, må Herren hjelpe deg, ikke forsøk å slukke Ånden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar