Jeg har valgt å være åpen om min sykdom fra dag en. Hvorfor skulle jeg skjule at jeg er syk? Jeg gjør det for å være en støtte for andre som sliter med synlige og 'usynlige' lidelser, være en medvandrer.
Mr Parkinson er slett intet hyggelig bekjentskap. Han fratar meg bevegelighet, gjør meg ustø, skjelvende, begrenser min frihet, gjør meg redd til tider, sårbar, gjør meg frustrert over at jeg ikke lenger klarer mange hverdagslige ting, som av og til å kneppe en skjorte eller få på meg jakka eller knyte en skolisse.
Av og til gjør Mr Parkinson meg motløs, men mest fortvilet.
Men han har ikke klart å ta fra meg motet og livsgleden. Jeg håper ikke han klarer det.
Derfor fortsetter jeg å bekjempe ham. Blant annet med at jeg fortsetter å skrive, selv om ikke lenger kan skrive på 'vanlig måte', for håndskriften er borte for alltid. Jeg er lei meg for at jeg ikke lenger kan skrive notater. Og jeg bekjemper ham ved å fortsette å preke og undervise.
Du kan hjelpe meg med å bekjempe Mr Parkisons ved å invitere meg til å preke og ha seminar i din menighet. Jeg har tenkt å holde ut så lenge jeg kan! Det er en del ledige datoer i høst og til neste vår.
For meg er Gud blitt større, ikke mindre, siden jeg fikk Parkinsons. Mysteriet er blitt større, og forstår Emil Gustafson bedre, han som beskrev Gud på denne måten: Han heter Underlig.
Jo, Han er under også.
Jeg tror absolutt Han kan helbrede. Men jeg stresser ikke lenger med det. Jeg har lagt mitt liv i Herrens hender. Og der akter jeg å bli værende.
Men Gud er Underlig. Hvem kan forstå Ham fullt ut og kjenne Hans veier?
Livsordet mitt er blitt dette:
'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve for meg er Kristus, og å dø er en vinning.' (Fil 1,20-21)
Nei, jeg er ikke der at jeg kan si alt dette, jeg er underveis og under opplæring. Ha tolmodighet med meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar