Fastebetraktninger 2017, del 12: Guds enkle vandringsmenn

Jeg tenker mye på en mann jeg møtte for mange år siden. Hans navn er Peter Peters. Dessverre har jeg ikke noe bilde av ham. Jeg møtte ham mens jeg arbeidet for daværende Norsk Misjon i Øst, tidligere Misjon bak Jernteppet, som redaktør av deres tidsskrift: Ropet fra Øst. Organisasjonen heter i dag Stefanusalliansen. Peter Peters var evangelist blant de såkalte reformbaptistene, eller de uregistrerte baptistene, grunnlagt av Georgij Vins og Gennadij Kryuchkov. Reformbaptistene oppstod som en reaksjon på myndighetenes innblanding i den russiske baptistunionen. Disse uregistrerte baptistene ble utsatt for hard forfølgelse.

Møtet med Peter Peters gjorde så sterkt inntrykk på meg at det sitter i kroppen den dag i dag. Han var en reisende evangelist, som dro fra sted til sted i det veldige russiske riket. Peters hadde sittet i fengsel for sin tro flere ganger, og KGB var stadig på jakt etter ham. Han var nøysom, høyreist og slank, leste i en slitt Bibel, og var en beder. Jeg husker vi var på besøk hos en familie, og når vi skulle be, reiste vi oss alle sammen, slik skikken er blant reformbaptistene i Russland. Man ber stående, eller knelende. Aldri sittende. Disse våre trossøsken er preget av en stor gudsfrykt.

Det er noe ved denne enkelheten, dette rotekte, livet som tiltaler meg så mye. Når jeg tenker på Peter Peters, som jeg gjør med stor takknemlighet, kommer jeg til å tenke på denne sangen:

Her jeg vandrer som en pilegrim gjennom verdens fremmedland,
for jeg har mitt rette hjemland bakom flodens dunkle strand.
Og jeg så en gang i ånden himlens herlighet
og glans, sådan skjønnhet overgår all jordisk sans.

Kor: Jeg har valgt å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn.
Det får koste hva det vil, men jeg må hjem til himmelen. 
Det er lengselen hjem som driver meg,
jeg kan ei stanse her,
for en fremmed her i verden jeg jo er.

Ofte merkes vel at kristennavnet her et skille står
mellom verden og den pilgrimsskare som mot himlen går.
For den sjel som ei i ånden så Guds stad Jerusalem
han kan ei forstå en pilgrims lengsel hjem.

Selv om jorden her er fager i sin skjønne blomsterskrud,
kan den aldri, aldri måles med min himmel hos min Gud.
Derfor lengter jeg dit hjem til evig sommer, evig vår,
til det land som alt i evig blomstring står.

Jeg tenker: en slik sang kunne neppe bli skrevet i 2017.

Jeg foretrekker å være sammen med Guds enkle vandringsmenn under min vandring her på jord. Jeg finner de i mange sammenhenger. Det er de som klynger seg til korset, og bare korset.

Her er et opptak hvor Ole Abel Sveen synger denne vakre sangen:

https://www.youtube.com/watch?v=CL04MZts2hw

Hvorfor er de uregistrerte baptistene så farlige?

Noen av de mest hengitte, oppriktige og radikale kristne jeg har møtt er de uregistrerte baptistene i det tidligere Sovjetunionen. Dette er mennesker som virkelig tok, og fortsatt tar sin tro på ramme alvor. De går ikke kompromissets vei. Så har det da også kostet dem usedvanlig mye, også tap av menneskeliv. Få om noen ble så forfulgt under det gudløse kommunistregimet, og slik er det fortsatt. I dag blir de forfulgt i land som engang var en del av Samveldet av Sosialistiske Sovjetrepublikker. Som Aserbajdsjan, Kasakhstan, Usbekistan, Hvite-Russland og også enkelte steder i Russland. Hva er det som er årsaken til at de oppleves som en trussel for myndighetene? En kan saktens spørre, for mer fredsommelige mennesker enn de uregistrerte baptistene - eller Fribaptistene - skal man vel lete lenge etter. De lever etter Det nye testamentes ikkevolds-prinsipper, og lik både de første kristne og anabaptistene avtjener de ikke militærtjeneste. De synger sine ofte mollstemte sanger, som russiske sanger ofte er, de leser sin Bibel, de tjener i sine lokalsamfunn, de ber. Så hva galt gjør de - egentlig?

Jeg vil tro det skyldes at de ser - som de første kristne - på seg selv som pilegrimer som ikke tilhører denne verden. Dåpen er bruddet med verden og verdenssystemet, de bøyer ikke kne for andre enn Jesus. Dette provoserer nok myndighetene noe voldsomt.

For en del år siden var jeg så heldig å møte en av deres ledere. Peter Peters. En slank, høyreist mann, enkelt kledd. Han har et mildt utseende, stemmen er lav, og han uttaler seg ikke med store ord. Vi kom sammen i et hjem her i Norge, for å snakke sammen. Men før vi kunne begynne samtalen skulle vi be. Peter Peters reiste seg, og vi andre med for å be. I ærbødighet for Herren. De ber gjerne stående, eller på kne. Året var 1992, da var Peter Peters 50 år. Han er født og oppvokst i Oraenburg i Sør-Ural. Hans forfedre var blant den store gruppen tyskere som innvandret til Russland under Katharina den store, på slutten av 1700-tallet. Peter Peters hadde betalt en meget høy pris for sin tro, i form av flere opphold i fengsler og konsentrasjonsleire. Fem ganger satt han bak piggtråden, tilsammen har han tilbrakt 11 år i fangeleire.

Jeg husker han sa:

"Jeg takker Gud for dette, bare Han vet hva som er til vårt beste. Faktisk følte jeg det noen ganger som en befrielse å komme til konsentrasjonsleirene. Der fikk jeg være mye alene, og jeg fikk mer tid sammen med Herren. Slik kunne jeg få ny kraft til tjeneste da jeg slapp ut igjen."

Tenk det! Jo, jeg tror jeg forstår litt om hva som er hemmeligheten til disse menneskene. Det er deres totale overgivelse og avhengighet til Herren. Kanskje det er det som utgjør den største trusselen mot myndighetene og systemet.

På bildet ser vi en rekke dåpskandidater som venter på å bli døpt av en pastor tilhørende Fribaptistene i Russland.

Hvorfor er de uregistrerte baptistene så farlige?

For noen år siden traff jeg Peter Peters, en av hovedlederne for de uregistrerte baptistene i Russland. Jeg traff ham i et hjem i Oslo-området. Jernteppet var falt, og det var stor optimisme når det gjaldt den nye tiden for landene som en gang hadde utgjort det veldige Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Peter Peters hadde vært fengslet en rekke ganger, men nå var det stor frihet til å forkynne evangeliet overalt uten konsekvenser av noe slag. Jeg husker jeg spurte ham om de uregistrerte baptistmenighetene ville la seg registrere og bli en del av det andre baptitsamfunnet i Russland. Peter Peters så på meg, så sa han sakte: "Nei, dette er kortvarig. Det kommer en ny tid med forfølgelse!" Jeg husker at vi som arbeidet med misjon i det tidligere Sovjetunionen tenkte at Peters nok tok feil. Men det skulle vise seg at Peter Peters og den øvrige ledelsen av de uregistrerte baptistene hadde aldeles rett.


Gjennom http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/ har vi de siste ukene dokumentert forfølgelse og trakassering av enkeltpersoner og menigheter tilhørende de uregistrerte baptistene, ikke bare i de muslimske landene som en gang var en del av Sovjetunionen. De to siste dagene kunne vi også fortelle om problemer og gryende forfølgelse i både Russland og Ukraina. Se denne bloggen for nærmere informasjon, og les gjerne på etikettene, så finner du også alle artiklene som omhandler disse sakene.


Jeg ble sittende i går og tenke på hvorfor det er de uregistrerte baptistene som ennå en gang blir forfulgt? Hva er det med dem som myndighetene opplever så truende?


Jeg tror det handler om tre ting:


1. Myndighetene vet ikke hva de skal gjøre med dem. De er lojale samfunnsborgere, likevel er det slik at de lyder Gud mer enn mennesker. Man kan ikke bestemme over dem, eller kontrollere dem. De er i denne verden, men samtidig ikke en del av den. De lever på en annen måte, materielle verdier betyr ikke noe for dem.


2. Dåpen blir en trussel. Dåpen er for de uregistrerte baptistene et definitivt brudd med det gamle livet, med verdenssystemet, og en offentlig bekjennelse av troen. Dåpen er samtidig inngangsporten til menigheten, til deltagelse i nattverden. Det virker som om muslimene forstår dåpens innhold og betydning langt bedre enn enkelte kristne. En muslim som blir omvendt til Kristus får problemer, en muslim som omvender seg til Kristus og blir døpt blir forfulgt. Dåpen er å blir så definitiv. Da er det ingen vei tilbake. Dåpen er det endelige bruddet, og begynnelsen til det nye livet.


3. De uregistrerte baptistene forkynner omvendelse og det følger vekkelse i deres fotspor. Overalt hvor deres vitner er forkynnes evangeliet, gjerne i enkle hjem. De trosser farene, er ikke redd for å leve i ugjestmilde og vanskelige områder, de er kort sagt radikale Jesus etterfølgere.


Det er sikkert også andre årsaker, men disse tror jeg er de viktigste. De siste månedene er det blitt frelst mange mennesker, som igjen er lagt til menighetene til de uregistrerte menighetene. Bildene viser en dåp i Chernovtsy, Ukraina.