Jeg vet nesten ikke om jeg våger å si hvorfor, men jeg skal være bånn ærlig med dere. Det er ikke fordi jeg underkjenner den. Det handler heller ikke om at jeg ikke forstår den, eller kan foreta en eksegese. Det handler rett og slett om samtaler jeg hatt med mennesker.
Som er slitne. Som kjenner på at de aldri er bra nok. Åndelige nok. Rede nok. Som sliter med troen. Gjennom mange møter dette året, i mange sammenhenger, har jeg møtt noen av dem. Så har vi de som sliter med psykiske utfordringer, som dras mot alt som har med endetiden å gjøre, og som blir redde. Jeg har fått noe å tenke på.
Jeg må være så ærlig å si at gjennom årenes løp er enkelte bibelvers blitt vanskelige for meg. Ikke slik at jeg ikke tror på dem lenger, men de er krevende. Og så synes jeg det er vanskelig å stå på prekestolen og snakke om ting som jeg selv ikke lever. Da blir det bare ord.
Før tenkte jeg ikke slik. Som ung kristen og ung predikant kunne jeg tale om alt. Ingen ting var problematisk. Jeg hadde enkle forklaringer på det meste.
Så på søndag skal jeg tale om å sette punktum. Om mellomrommet og de skapende prosessene som oppstår når vi går fra en fase i vårt åndelige liv og til en annen. Om hvor vanskelig det er å sette punktum, og slippe taket, og ta de første famlende skrittene fra en åndelig vår til en åndelig sommer, eller fra en åndelig sommer til en åndelig høst eller vinter.
Så kommer jeg helt sikkert til å preke om disse brudepikene en dag. Når Gud leder det slik.
Det er ikke det at jeg ikke tror at vi trenger å våke og være rede, men av og til kan det bli for mye fokus på alt det vi må være, når mennesker også trenger å finne hvilen i Gud. Hvilen i Gud betyr nemlig ikke at man sover og må vekkes. Mange av de som sliter med sine åndelige liv sliter med en usunn åndelighet. De er våkne så det holder.
Men at Kristi kropp trenger å vekkes - det tror jeg. Den er en sovende skjønnhet.
Men min utfordring er at vi som forkynner også må leve det vi preker. Vi trenger dybde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar