Skulle du en gang i livet havne i Sibir og finne frem til den urgamle landsbyen Mirolyubovka, som ligger omlag 80 kilometer vest for den vestsibirske byen Omsk, så vil du nok bli ganske overrasket.
For her finner du en gruppe mennesker som skiller seg ut. Jentene går med hestehale, lange kjoler, og både små og store snakker en gammelmodig tysk dialekt. Og etternavnene deres er slett ikke russiske. De heter Reimer, Klassen, Wiens, Wiebe, Schellenberg. Landsbyen er en typisk jordbrukslandsby. Gudstjenesten begynner gjerne etter at kuene er melket. Dette er De mennonitiske brødre, en gren av den anabaptiske bevegelsen, som oppsto i det sørlige ukrainske regionen Zaporozhe i 1860.
De første mennoniter av nederlandsk og preussisk opprinnelse ankom Ukraina i 1789. Etter 1890 flyttet grupper av dem til den vestlige delen av Sibir og til nabolandet Kasakhstan. I august 1941 begynte som kjent den tvangsmessige forflytningen av tyskere østover og det førte til at mange mennoniter kom til denne regionen. Andre kom ikke hit før enn på 1950-tallet.
Flesteparten av disse mennonitene gikk sammen i en regional sammenslutning, som fra 1996 er kjent som 'Brorskapet i Omsk'. Denne organisasjonens røtter går tilbake til 1907, be re-startet i 1957 etter tre tiår med kraftig forfølgelse. En leghistoriker, Peter Epp, fra Isilkul ved grensen til Kasakhstan, rapporterer at organisasjonen i 1987 besto i all hovedsak av tyskere , og en femtedel av dem kalte seg baptister. I all hovedsak har disse etnisk tyske baptistene emigrert.
I dag består dette brorskapet av 950 døpte menn og kvinner. I 1987 var de 2.306. Overraskende nok er det få av disse baptistene som har emigrert siden da.
Nye bedehus
Perestroika og glasnost skapte muligheter for nye evangeliseringsfremstøt blant ikke-tyskere. I dag forkynner deres legpredikanter hovedsakelig på russisk. Brorskapet hadde ingen egne forsamlingshus (bedehus) før Gorbatsjov. Mens vi i Norge legger ned bedehus, eller selger dem til annet forhold, har våre russiske trossøsken bygget 17 nye bedehus og 36 er privatboliger som er omgjort til bedehus. Et slik bedehus med omlag 200 sitteplasser finner vi i landsbyen Putchkovo. Slektninger og venner i Tyskland har finansiert mesteparten av byggeprosjektet.
Selve 'patriarken' blant disse forsamlingene er Nikolai Dieckmann fra Marionovka. Han er 86 år gammel. I årene 1951-1956 var han tvunget av de kommunistiske myndighetene til å arbeide i gruvene i tvangsarbeidsleiren i Vorkuta.
En annen landsby hvor det finnes en slik mennonite-menighet er Solntsevka som ligger litt nord for Isilkul. Denne menigheten hadde i 2008 130 døpte medlemmer og 160 barn, og er den største mennonite-menigheten i det tidligere Sovjetunionen. Vi finner mindre forsamlinger i Nieudachino som ligger øst for Omsk og i Novosibirsk. Men ingen av disse tilhører Brorskapet i Omsk.
Vi finner også mennonite-menigheter i området rundt Slavgorod som ligger i Alttai-regionen sørøst for Omsk såvel som i Shutshinsk nær Karaganda i Kasakhstan. Det finnes også misjonstasjoner i regionen Orenburg/Ural. Disse misjonstasjonene får støtte fra mennoniter som er emigrert til Bielefeld i Tyskland.
Mennoniter og baptister
Alexander Weiss, som er ordinert pastor innenfor 'Det internasjonale rådet for Evangelisk-kristne Baptistene', som er en sammenslutning av uregistrerte baptister, i Slavgorod, er svært tydelig på deres anabaptistiske røtter.
Han sier: 'Når vi fikk tillatelse til å re-starte livet i menighetene på 1950-tallet, så var det bare bestemødrene som kjente til vår mennonitiske fortid. Men de var redd for å si noe'.
Likevel - skillelinjene mellom anabaptister og baptister er blitt uklare med årene. Dåpssyn og dåpspraksis er blitt samstemt. Begge grupper er sterkt påvirket av det pietistiske synet til Johann Gerhard Oncken (1800-1884), og i 1966 gikk mange av mennonitene sammen med baptistene i 'All-unionen av Evangelisk-kristne/Baptistene', for å få en offisiell registrering hos myndighetene.
Presidentene for baptistunionene i Kasakhstan og Kirgisistan, Franz Thiessen og Genrikh (Heinrich) Foth, er like tydelige på sine mennonitiske røtter.
En svært kjent skikkelse blant 'Mennonite-Brethren' er tysk/russiske/canadiske Viktor Hamm. Han er en av Billy Graham organisasjonens mest kjente evangelister og en svært populær taler i Øst-Europa. Far til Georgij Vins, Peter Vins (eller Wiens) som var generalsekretær for de uregistrerte baptistene, men hadde mennonitisk bagrunn og var sendt ut som misjonær av canadiske mennoniter. Han endte sitt liv som martyr.
Flere misjonsorganisasjoner med base i Tyskland som arbeider i Russland har mennoniter som ledere. Det dreier seg blant annet om en av stifterne av 'Light in the East', Jakob Kroeker (1872-1948), var mennonit fra Ukraina. Omlag 10 prosent av de 2,2 millioner russiske-tyskere som lever i Tyskland i dag har bakgrunn som mennoniter. Ved utbruddet av 1.verdenskrig fantes det over 120.000 døpte mennoniter i Russland.
Ny-kalvinisme og arminianisme
En liten flokk mennoniter i områdene vest for Omsk holder fremdeles fast ved sine historiske røtter: pasifisme, pietisme, arminianisme og atskilthet som også er utbredt blant de russiske baptistene. Dette er veldig interessant fordi dette står i skarp kontrast til mange av de amerikanske baptistene som heller til kalvinismen.
Det har skapt sterke reaksjoner og mye uro blant russiske baptister at amerikanske baptister med ny-kalvinistisk bakgrunn har forsøkt å få innpass blant dem. Disse gruppene begynte å arbeide i Russland siden 1990-tallet.
Et annet interessant fenomen å merke seg er at nesten alle mennonite- og baptistmenighetene vest for Omsk er uregistrerte menigheter. Det betyr i praksis at de ikke har menighetenes godkjennelse. Bedehusene eies av private.
