Det forferdelige 'blodbryllupet i Paris' hvor 30.000 protestanter ble slaktet ned

Natten til 24. august 1572 innledes et av de aller mørkeste kapitlene i Europas historie. Den såkalte Bartolomeusnatten var en enorm massakre på franske protestanter. Det hele startet i Paris natt til 24. august og spredte seg så til den franske landsbygda. Man regner med at så mange som 30.000 protestanter ble drept i dette forferdelige blodbadet. Denne grusomme hendelsen er også kalt "Blodbryllupet i Paris".

I Blodbryllupet i Paris ble protestantiske hugenotter myrdet gjennom en målrettet katolsk voldbølge under de franske religionskrigene. Da de grusomme detaljene fra massakren nådde Vatikanet, ble det jubel. Kanonene avfyrte salutt, kirkeklokkene ringte over hele Roma og en spesiell minnemedalje ble preget. Paven bestilte et veggmaleri av massakren, et maleri som fremdeles henger i Vatikanet.

Blodbadet varte i flere dager og man regner med at opptil 30.000 protestantiske kristne måtte bøte med livet. Forfølgelsene som fulgte førte til at 200.000-250.000 hugenotter emigrerte til Tyskland, England, Nederland og Nord-Amerika.

Protestantiske menigheter, først de lutherske og senere de kalvinistiske, hadde opplevd stor vekst i Frankrike. Både i de lavere klassene, men også blant adelen, kom mennesker til en levende tro på Jesus. Protestantismen ble sett på som en stor trussel mot både Den romersk-katolske kirken og det franske kongedømmet. Hugenotter ble protestantene kalt i Frankrike. Ordet "hugenott" stammer fra 1500-tallet og skal visstnok være avledet av det tyske ordet "Eidgenosse" som betyr "forbundsfelle" på grunn av båndene til den sveitsiske reformasjonen. Først ble ordet brukt som et skjellsord, så ble det tatt i bruk av protestantene selv.

Faktisk startet den såkalte 30 års krigen med en massakre på en hugenottisk menighet i 1562, men den verste hendelsen var altså Bartolomeus-natten mellom 23.-24 august 1572. Navnet kommer av at dette var tiden for minnedagen til apostelen Bartolomeus.

Natten før Bartolomeusdagen begynte det forferdelige blodbadet. Byportene ble stengt for å hindre folk fra å flykte fra byen. Katolske borgere ble bevæpnet og styrker utplassert i bydelene av Paris. Drapsmennene gikk fra hus til hus og slaktet ned for fote. Også barna ble henrettet. Etter to dagers massakre i Paris, spredte drapsbølgen seg til provinsene.

Det var faktisk først ved den franske revolusjonen i 1789 at hugenottene fikk fulle borgerrettigheter. Før det var de rettsløse.

Martyren Claude Brousson, del 2

1 1598, hundre år før Claude Brousson, ble henrettet, signerte Henrik den fjerde, det såkalte ediktet av Nantes. Selv om han var protestant før han entret tronen, konverterte han til katolisismen på grunn av politiske årsaker. Likevel, hans sympati for protestantismen forble der.

Ediktet til kong Henrik den fjerde gjorde slutt på religionskrigene mellom protestantene og den romersk-katolske kirke som hadde ridd Frankrike som en mare den andre halvdelen av det 16 århundre. Dette ediktet garanterte religiøs frihet til hugenottene i et land som fremdeles var romersk-katolsk. Dette betydde i klartekst at de ikke lenger var å anse som skismatiske rebeller, men var garantert grunnleggende rettigheter. I praksis betydde dette at hugenottene var tolerert, men likevel på ingen måte likestilt med Den romersk-katolske kirke. I visse deler av Frankrike førte dette til at hugenottene's tro og overbevisning bredde om seg. Men flere steder lokalt ble hugenottene utsatt for forfølgelse - og diskriminering. Mens franske calvinister på sin side fikk bygge kirker, utdanne prester, dele ut sakramentene, vie, osv, var det ikke slik for hugenottene. Og etter hvert som hugenottene ble mer og mer synlige i det franske samfunnet, dukket nye vanskeligheter opp.

Økende press fra Den romersk-katolske kirke mot hugenottene førte til at Ludvig 14, som var kong Henriks barnebarn trakk tilbake ediktet i 1685. Ludvig 14 mente at den beste måten å skape enhet i det sivile samfunnet var å skape religiøs ensretting. Men kanskje forstod han også at det ikke ville være mulig å omvende calvinistene på en fredfull måte, hvilket han hadde håpet.

Når nå ediktet var trukket tilbake førte det til at protestantismen ble illegal. Protestantiske forkynnere sto overfor to valg: enten å konvertere til katolisismen eller flykte fra Frankrike. Men for legfolket fantes ingen slik mulighet. Hugenottene måtte forbli i landet. De kunne ikke emigrere. Ludvig 14 mente at følgene av å trekke tilbake ediktet ville føre til at den protestantiske tro effektivt ville bli utryddet fra Frankrike, og med det samme prestene blant hugenottene var borte, ville det føre til at de svake menigheten til hugenottene ville bryte sammen og medlemmene konvertere til Den romersk-katolske kirke.

Men da regnet de ikke med Claude Brousson.

(fortsettes)

Martyren Claude Brousson, del 1

I dag er det på dagen 318 år siden hugenott-misjonæren Claude Brousson led martyrdøden. Det er ikke så mange som kjenner til hans navn i det 21. århundre og hans misjonsinnsats er stort sett gått i glemmeboka. Men i forbindelse med reformasjonsdagen som nettopp er blitt markert, og det kommende reformasjonsjubileet  i 2017 er det flere gode grunner til å minnes Claude Brousson. I dag blir han blant annet minnet i det økumeniske Bose-klosteret i Italia.

Solen var i ferd med å gå ned over Pyreneene denne fjerde novemberdagen i 1698. I Montpellier ble det myndighetene kalte en kriminell eskortert av femti soldater til henrettelsestedet. Mannen var kjent skyldig i en hel rekke med ugjerninger mot kong Ludvig XIV's katolske Frankrike. Ludvig den 14'de ble også kalt "Solkongen". Alle disse 'ugjerningene' hadde sin rot i den protestantiske troen og overbevisningen Claude Brousson hadde.

Mer enn 10.000 mennesker var kommet for å bivåne henrettelsen. Stat og kirke sto sammen om å ta livet av denne frimodige hugenotten. Flere av de som var vitne til den særdeles brutale henrettelsen snakket senere om det mot og den ro Claude Brousson viste under torturen og avlivingen. Slik sedvanen var gikk en av de som var ansvarlige for henrettelsen frem, grep et jernrør og brakk armene og beina på Claude Brousson. Til tross for de grusomme smertene, henvendte Brousson seg til den katolske presten som bivånet det hele og sa: "Det er en trøst for meg at min død minner om den død min Herre led."

Men noe overraskende skulle skje, både for Claude Brousson selv og de mange tusen fremmøtte, kunngjorde bøddelen at Lamoignon de Baville, som hadde jaktet på hugenottene i nesten hver region av Frankrike de siste 10 årene hadde omgjort straffen til at Claude Brousson skulle dø ved kvelning. Det som ytre sett så ut som en barmhjertig handling var i virkeligheten de Baville's siste forsøk på å stoppe Claude Brousson fra å bruke retterstedet til å forkynne gjennom sin smertefulle død.

Han ble raskt overmannet, tvunget ned i knestående, fikk så halsen vridd før han fikk løkken rundt nakken, og mens han ba stille ble han kvalt til døde. Claude Brousson ble bare 51 år.

Hvem var så denne Claude Brousson?

Han var først og fremst misjonær. Han reiste rundt for å besøke de mange hugenott-menighetene i Frankrike som var uten pastor. Som jeg straks skal komme inn på overlevde disse hugenott-menighetene, til tross for at de ble kraftig forfulgt, på grunn av forkynnergjerningen til nettopp Claude Brousson.

(fortsettes)

Det skjulte livet i Gud, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til John W. Folette. Første del ble publisert mandag 14.mars:

Vi må huske denne entydige og gripende sannheten: "Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd." (Joh 3,6) Dette er en sannhet som hvorpå alt sant kristent liv og åndelighet er bygd. Dette er helt grunnleggende.

Vi skulle ikke begrense utsagnet: "det som er født av kjøtt, er kjøtt" til å gjelde en funksjon ved vår kropp alene. Det er bare en del av sannheten, og er altfor begrenset. Alt som har sin begynnelse og er født ut fra sin kjødelige opprinnelse, vil for alltid forbli i sfæren av det jordiske, kjødelige. Dette kan ikke under noen omstendigheter bli åndelig, eller bære åndelig frukt.

På den andre siden er det slik at alt som er "født av Ånden" (alt som har sin opprinnelse fra og er født gjennom Ånden) er alltid åndelig både i sak og realitet. All slags tjeneste og verk av mennesker (selv om de kan ansees å være 'åndelig' av noen) er bare et naturlig og religiøst uttrykk. De har sin opprinnelse fra den gode, religiøse handling av det menneskelige vesen, og han gir uttrykk for det i form av tjeneste og gjerning. Men det kan aldri bli åndelig, og heller ikke kan de noen gang fortjene åndelig belønning. 

'Veiene' og 'metodene' til det naturlige menneske står i diamentral motsetning til 'veiene' og 'lovene' hva angår Ånden. Spørsmålet vi står igjen med til slutt er ikke: 'Er dette en sann tjeneste'? Det er heller et spørsmål om motiver og opprinnelsen til dens manifestering - det er et spørsmål om det er 'av Ånden' eller 'av kjødet'.

Dette er en dag hvor alt avdekkes og stilles fram. Mange kamper sees, høres og blir kjent. Dette er hva mennesket gjør, men ikke Ånden:

"Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere." (Joh 16,13-14)

Ånden avviker ikke fra, men fokuserer heller oppmerksomheten der den hører hjemme - på Herren Jesus. Hvis tjenesten virkelig er i Ånden, vil instrumentet være skjult. Selvutslettelse vil være atmosfæren. Hvor vanskelig og motvillig er ikke dette 'den adamittiske natur - når den kommer ut av hørsel, og ut av syne.

I en tid som denne hvor mennesket fremhever seg selv, blir vi ofte mistenksomme over hans motiver. I noen tilfeller tør man knapt å være litt høflig, for man kan da bli misforstått. Noen tenker kanskje at man forsøker å opphøye seg selv hvis man er høflig. Men Ordet forteller oss: 

"Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det." (Hebr 13,2)

Disiplene på vei til Emmaus var modige nok til å invitere Den fremmede til å gå med dem, og til å gå inn med dem i huset som var målet deres. Som et resultat av en enkel handling av godhet, fikk deres sultne hjerter del i en åpenbaring. Så mye av virkelig verdi henger ofte på en tilsynelatende bagatell. 'Lite er mye, hvis Gud er i det'. Frykt ikke for å adlyde Hans bud, de er ikke tunge.

Han søker forfriskning i dag. Kan du ikke gi Ham et enkelt måltid i dag - i det stille, skjulte sted i ditt hjerte? Men husk: Han kan ikke bære den formen du forventer. Han sulter ofte på grunn av den sønderknuste menneskeheten.

Han kommer i mange skikkelser. For å tilfredsstille den djupe hunger hos de trengende og tilfredsstille deres behov. I det Han gjør dette, kan du åpne en dør til en djupere åpenbaring av hvem Han virkelig er.

Det skjulte livet i Gud, del 1

John W. Folette (bildet) er nok et ukjent navn for mange her i Norge. Det viktigste som kan sies om ham, var at han var en mann som virkelig kjente Herren. I sin samtid var han en kjent og begavet bibellærer, som både hadde perspektiv og åndelig dybde i sin utleggelse av Bibelen. Han hadde virkelig åpenbaringens Ånd når det gjaldt åndelige realiteter, og en usedvanlig evne til de som hørte på ham del i 'ånd og liv'.

Folette, som bodde i New Paltz i New York, kunne spore sine røtter tilbake til hugenottene. I 1913 mottok han en dåp i Den Hellige Ånd mens han var student på en bibelskole i Rochester, New York, og fortsatte som lærer der helt til denne skolen ble lagt ned. Han underviste også i mange år ved Southern California Bible School.

De siste årene av hans liv ble han kalt til en reisetjeneste, og gjorde tjeneste i konferansen og retreater rundt om i verden. Han gikk inn til sin evige hvile i 1966. Da var han blitt 82 år gammel.

Jeg var oversatt følgende artikkel av ham med tittelen:

Den skjulte tjeneste

Vi lever i en tid hvor 'tidsånden' har gjort innhugg i vårt åndelige liv. Påvirkningen fra denne verden farger vår åndelighet, og setter sitt preg på vår sjel. 

Vi er trege til å lære selv de enkleste leksjoner i Åndens skole. Vi skulle aldri involvere oss i åndelige stridsspørsmål, og krangle og kløyve hårstrå som handler om bittesmå ting som ikke har noen virkelig åndelig betydning. I stedet skulle vi være i stand til reagere og bevege oss i åndelige forfriskninger og åpenbaring, og akte på Guds ord.

"Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg". (Matt 6,3-4)

Dette konseptet av hemmelighold bør ikke være begrenset til det som handler om det å gi, for som prinsipp gjelder det alle områder av det kristne livet.

Det er et grunnleggende faktum at mennesker søker uttrykk. Han skal gjøre det for å kunne utvikle en normal personlighet og karakter. Dette legger et ansvar på oss, fordi vår kjødelige karakter er blitt så dominerende i et menneskes metoder, slik at man ubevisst lar sine måter å komme inn og styre vårt åndelige livs erfaringer. 

(fortsettes)

440 år siden Bartolomeus-natten da katolikker tok livet av kanskje så mange som 30.000 protestanter

Dagen i dag er en av de aller mørkeste i Europas historie, og ikke minst i den kristne kirkens historie. Denne dagen - for nøyaktig 440 år siden - ble kanskje så mange som 30.000 protestanter myrdet av katolikker i det som er blitt kalt for Bartolomeus-natten eller Blodbryllupet i Paris. Historikerne er uenige om antallet. Man regner med at så mange som 2000 ble drept i Paris, og et sted mellom 10.000-30.000 i provinsene. De som ble drept var hugenotter, et navn først brukt som et skjellsord, senere tatt i bruk av kristne som var influert av Jean Calvin.

Blodbadet i Paris
Blodbadet begynte natten til 24.august 1572, midt under festlighetene som fulgte etter bryllupet til kong Henrik av Navarras, som senere skulle bli kalt Henrik den fjerde, med søsteren til kong Karl IX, Margrete av Valois.

De bakenforliggende årsakene har sin grunn i en maktkamp. På begynnelsen av 1570-tallet var hugenottlederen, admiral Coligny, blitt erkedronning Katarinas farligste politiske rival. Erkedronning Katarina av Medici var mor til kong Karl IX. Katarina bestemte seg for å la en attentatsmann ta livet av admiralen, som i stillingen som kongens minister hadde fått adskillig innflytelse over kongen og truet Katarinas makt i landet. Da attentatet slo feil og Coligny bare ble lettere såret, fremkalte hun blodbadet for å skjule sin delaktighet i mordforsøket. Overfor kongen påstod hun om kvelden 23. august at hugenottene hadde planlagt et opprør, og kong Karl som først stod imot, lot seg dra med og forlangte til slutt i stor opphisselse at alle hugenotter skulle utryddes.

Så begynte en orgie i vold og blod. Byportene ble stengt for å hindre folk i å flykte fra byen. Katolske borgere ble bevæpnet og styrker ble utplassert i bydelene. Morderpøbelen gikk fra hus til hus der hugenotter bodde og drepte alle de kom over – også barna. Etter to dager med massedrapene i Paris spredte det seg til provinsene. Til stattholderne var det sendt ut ordre om å drepe alle protestanter.

De overlevende Hugenottene ble etter dette helt rettsløse i Frankrike.