Ediktet til kong Henrik den fjerde gjorde slutt på religionskrigene mellom protestantene og den romersk-katolske kirke som hadde ridd Frankrike som en mare den andre halvdelen av det 16 århundre. Dette ediktet garanterte religiøs frihet til hugenottene i et land som fremdeles var romersk-katolsk. Dette betydde i klartekst at de ikke lenger var å anse som skismatiske rebeller, men var garantert grunnleggende rettigheter. I praksis betydde dette at hugenottene var tolerert, men likevel på ingen måte likestilt med Den romersk-katolske kirke. I visse deler av Frankrike førte dette til at hugenottene's tro og overbevisning bredde om seg. Men flere steder lokalt ble hugenottene utsatt for forfølgelse - og diskriminering. Mens franske calvinister på sin side fikk bygge kirker, utdanne prester, dele ut sakramentene, vie, osv, var det ikke slik for hugenottene. Og etter hvert som hugenottene ble mer og mer synlige i det franske samfunnet, dukket nye vanskeligheter opp.
Økende press fra Den romersk-katolske kirke mot hugenottene førte til at Ludvig 14, som var kong Henriks barnebarn trakk tilbake ediktet i 1685. Ludvig 14 mente at den beste måten å skape enhet i det sivile samfunnet var å skape religiøs ensretting. Men kanskje forstod han også at det ikke ville være mulig å omvende calvinistene på en fredfull måte, hvilket han hadde håpet.
Når nå ediktet var trukket tilbake førte det til at protestantismen ble illegal. Protestantiske forkynnere sto overfor to valg: enten å konvertere til katolisismen eller flykte fra Frankrike. Men for legfolket fantes ingen slik mulighet. Hugenottene måtte forbli i landet. De kunne ikke emigrere. Ludvig 14 mente at følgene av å trekke tilbake ediktet ville føre til at den protestantiske tro effektivt ville bli utryddet fra Frankrike, og med det samme prestene blant hugenottene var borte, ville det føre til at de svake menigheten til hugenottene ville bryte sammen og medlemmene konvertere til Den romersk-katolske kirke.
Men da regnet de ikke med Claude Brousson.
(fortsettes)
