Ugandas president bekjenner nasjonens synd og ber om at landet skal bli en gudfryktig nasjon

Bibelen gir flere eksempler på syndsbekjennelse på vegne av hele nasjonen. Nylig skjedde det i Uganda.

President Yoweri Museveni har omvendt seg offentlig fra sine egne, og fra nasjonens synder og ønsker å se Uganda etablert som en gudfryktig nasjon.

Ugandas president skapte historie da han i forrige uke tidlig om morgenen på Namboole nasjonal stadion, på landets nasjonale bots- og bededag dedikerte Uganda til Gud:

'Far i himmelen, vi takker Deg for Uganda. Jeg står her for å vende om fra Ugandas synder. Vi bekjenner den synd som består i å ha utøst uskyldig blod, korrupsjon, bestikkelser, seksuell umoral, drukkenskap, opprør, oppsetlighet og trolldom. Herre, tilgi oss sekterisme og rivalisering', ba president Museveni i sin bønn.

Etter å ha bedt dedikerte han Uganda til å bli en nasjon under Gud forankret i Hans prinsipper og verdier.v

Den nye generasjonen
I sin tale da president Yoweri Museveni at de neste 50 årene tilhører den unge generasjonen i Uganda. Han gav derfor de unge det råd at de skulle være gudfryktige, og henviste til Ord 9,10:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'.

Han oppmuntret også de unge til å holde seg i god fysisk tilstand og å hjelpe sine foreldre.

Det var tidligere i år at Ugandas valgte erkebiskop, men som ennå ikke er innsatt i embetet, Stanley Ntagali, henvendte seg til landets religiøse og politiske ledere og ba dem omvende seg fra sine synder.

På den nasjonale bots- og bededagen ble det bedt for media, underholdningsbransjen, domsstolene, Parlamentet, for lokale myndigheter, skolene og landets mange menigheter om at de alle bli fornyet til å leve etter Guds prinsipper når det gjelder rettferd og kjærlighet.

Ulike kor og artister deltok på den høytidelige seremonien. Blant annet ble den kjente sangen: Days of Elijah sunget.

La oss glede oss sammen med nasjonen Uganda for det som skjedde denne dagen, og måtte flere nasjoner følge i deres fotspor!

Farene ved nasjonalismen - hvilket rike tjener vi, egentlig?

Arnfinn Haram byr på en særdeles lesverdig kronikk i Klassekampen på lørdag.

Haram skriver:

"Gjennom paradar, flaggseremoniar og statshøgtider feirar samfunnet sine mytar og sine verdiar, og held fast på og fremjar dei for sine undersåttar og medlemmer. Slik kan ein oppretthalde biletet av seg sjølv som positivt, harmonisk og fredsskapande til skildnad frå religionen som berre skaper strid og spetakel. I røynda er det i dag ikkje mykje som trugar freden og utviklinga i verda, politisk, sosialt og økologisk, så sterkt som uhemma nasjonalisme, oftast i pardans rundt gullkalven saman med dei globale kapital- og markedskreftene. Meir søkjeljos å denne 'verdsreligionen' hadde gjort seg".

En god analyse, spør du meg, og utfordrende, fordi Haram setter oss i en situasjon hvor vi må granse våre egne ståsteder. Annet sted i kronikken, skriver han:

"Om muslimar eller kristne skulle kjempe for si tru, er det fanatisme og ekstremisme; når nokon døyr for fedrelandet eller 'våre verdiar', er det heroisk".

Haram er inne på det jeg har skrevet noe om i det siste, nemlig hvordan vi hele tiden snakker om 'de andre':

"Det er dei som er overtruiske, bakstreverske, absolutistiske og valdelege. 'Vi' er rasjonelle, universelle, tolerante, gode og fredelege. Dermed ser ein ikkje uynskte drag i si eiga framtoning. Ein ser ikkje religiøsiteten, kulten og ikonografien i sine eigne samfunnsformer; i kropps og velverekulturen, i politiske ideologiar - og ikkje minst i dyrkinga av det nasjonale og dei nasjonalstatlege verdiane".

Som kristne trenger vi på nytt å sette Jesu ord på vår dagsorden:

'Mitt rike er ikke av denne verden ...' (Joh 18,36)

Og: 'Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon'. (Matt 6,24)

Hva slags praktiske konsekvenser får det ordet for oss?

Hvordan be for en nasjon i krise? Del 3

Her følger tredje og siste del av Floyd McClungs undervisning om hvordan vi ber for nasjoner i krisetider. De to andre ble publisert 24. og 27.mai:

De to mektigste avsnittene i Daniels bok er de som omhandler Daniels bønner. Fra disse to bønnene i kapitel to og ni, lærer vi hvordan vi skal be for en nasjon i krise. Du finner disse bønnene i Dan 2,20-22 og 9,3-19.

Hvordan be i en tid av krise:

1. Fokuser på Guds karakter. Anerkjenn Guds godhet, og at Han har fullstendig kontroll. (Dan 2,20-22 og 9,4 og v.7 og v.9) Ikke la deg overvelde av synd og ondskapsfulle mennesker og onde herskere, la deg imponere av Guds godhet og storhet. Tro for en nasjon i krisetider kommer fra å bli imponert av Gud, ikke omstendighetene.

2. Takk Gud for det Han har vist deg forut for krisen når du har bedt for din nasjon (Dan 2,23 og 9,3) Hvis du ikke har bedt og fastet i sønderknuselse for ditt land, be Gud om tilgivelse.

3. Proklamer for Gud i tro at Han reiser opp konger og presidenter, og Han fjerner konger og presidenter (Dan 2,21) Daniel trodde at hans egen konge i Jerusalem var fjernet, og at Babylons konge var reist opp for å dømme Israels folk. Gud styrter regjeringer hvis de ikke styrer rettferdig. Gud bruker onde nasjoner til å bringe dom over Hans folk.

4. Bekjenn din nasjons synder i ydmykhet. Sett navn på folkets synder. Legg merke til at Daniel identifiserer seg med sitt folks synder. Når han ber, ber han: "Vi har syndet ..." (Dan 9,3-6 og v.9 og v.13)

5. Anerkjenn at Guds dom over folket er fortjent på grunn av deres synder (Dan 9,11-15)

6. Kall på Guds nåde og tilgivelse. Daniel trodde at det bare var ett håp for nasjonen, og det var håpet om Guds nåde. Han bad Gud om å være nådig (Dan 9,4 og v.9 og v.18-19)

7. Be for Guds egen skyld, for Hans ære. Når du ber, vær mer opptatt av Gud, enn folket og deg selv. Altfor ofte handler våre bønner om det vi ønsker og det vi føler; bønnene våre blir selvsentrerte. (Dan 9,18-19)

Hvordan be for en nasjon i krise? Del 1

Floyd McClung (her sammen med kona Sally) gir gode råd for hvordan man kan be for nasjoner som er i krise. Rådene er så gode at jeg synes de burde bli tilgjengelige for flere enn de som leser engelsk, så jeg har forsøkt å oversette dem. For sammenhengens skyld tar jeg også med den innledende kommentaren til Floyd McClung. Sally og Floyd McClung driver et pionerarbeid i Sør-Afrika, hvor de utdanner misjonærer til virkelig frontlinje-misjon verden over:

Når en nasjon er i krise kan vi enten se hva Gud ser for den nasjonen, og stille våre hjerter og tanker på linje med Hans, eller vi kan bli overveldet av omstendighetene og tillate kynismen til å ta kontroll over vårt hjerte. Vi kan se hvordan Gud ser og ha tro, eller vi kan bare se ondskapen og tragedien uten at vi har evne til å skille - og miste troen. Det er ikke noe midt-imellom i hjertet til en kristen.

Sør-Afrika stod nylig foran en veldig seriøs krise den siste tiden. En velkjent politiker ble myrdet. Selv om to bønder har innrømmet drapet, og overgitt seg selv til politiet, så er drapet blitt utnyttet til å fyre opp rundt rasist-retorikken til en radikal politisk ungdomsleder. Det som har skjedd har berørt selve nerven i både de hvite og de svarte samfunnene. Det er en stor bekymring og frykt for at raseskillet i Sør-Afrika vil bli forsterket. Sårene til den gamle apartheid-tanken er blitt åpnet enda en gang. Den djupe smerten er kommet til overflaten. Alle vet at om landet går samme vei som Zimbabwe, som ligger rett her nord, vil Sør-Afrika bli kastet ut i økonomisk ruin og rasekonflikter. Det er frykt for at det kan bryte ut borgerkrig.

Hvordan skal vi respondere på en slik krise? Skal vi ta stilling og la vårt hjerte bli delt? Har Guds ord noe relevant å si oss inn i en slik situasjon som denne?

Profeten Daniel som vi leser om i Bibelen var bare en tenåringsgutt da han ble tatt til fange av de invaderende armeene fra Babylon. Som 16 åring er Daniel brutalt revet vekk fra sin familie og alt som var kjent og kjært for ham. Han ble sendt i eksil. Så tvunget til å tjene som slave for den mest brutale og onde personen som fantes på jorda. Daniel var omringet av demoniske religioner, avgudsdyrkelse, intriger i palasset, men han beholdt sin tro på Gud - og ble en politisk leder med stor innflytelse."

Med utgangspunkt i Daniels bok hjelper så Floyd McClung oss å be konkret og målrettet. Mer om det i neste artikkel, som kommer i morgen.

(fortsettes)

Behovet for vekkelse og sønderbrutthet

"Vekkelse," sier Charles Finney, "er en fornyelse av de kristnes første kjærlighet med det resulat at syndere blir vakt og omvendt til Gud." En vekkelse, slik Finney så det, forutsetter at menigheten er sunket ned i en frafallen stilling, og vekkelse består da i at menigheten vender seg fra sitt frafall og som et resultat av dette blir syndere omvendt.

At behovet for vekkelse i dagens Norge dermed er til stede hersker det derfor ingen tvil om. Problemet består vel i at vi ikke ser hvor fattig, ynkelig, blind og naken Guds menighet fremstår som. Vi liker å fremstille det bedre enn det i virkeligheten er.

Finney sier det slik, og jeg er helt enig med ham i dette: "En vekkelse fører bestandig med seg at menigheten blir overbevist om sin synd. Frafalne forkynnere kan ikke våkne opp og straks begynne i Guds tjeneste uten en dyp hjerteransakelse. Syndens kilder må ødelegges."

Vi må lære av Nehemja. Når han fikk høre om det som skjedde i Israel og Jerusalem, satte han seg ned og gråt. "De svarte meg: Resten, de som er igjen etter fangenskapet og som er der i området, er i stor nød og vanry. Jerusalems mur er også revet ned, og portene er brent med ild. Da jeg hørte disse ordene, skjedde det at jeg satte meg ned og gråt og sørget i mange dager. Jeg fastet og ba..." (Neh 1,3-4a)

Det kan være farlig å stille spørsmål, svarene vi får behøver ikke svare til våre forventninger. Situasjonen i Israel den gangen var intet mindre enn tragisk. De samme ordene kan brukes om Norge og Norges kristenhet. Om jeg ikke ser lyspunkter? Joda. De er der. Mennesker kommer til tro, men i langt mindre grad enn at vi kan snakke om vekkelse som ryster områder eller nasjonen. Det er mye teologi, noe riktig bra, noe riktig galt, men det er veldig lite kneologi.

Et bønneemne for Norges kristne er å be ut ordene fra Salme 51,19: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd, et sønderbrutt og angrende hjerte - Gud, det vil Du ikke forakte." Vi trenger å be om at vi må få se vår tilstand slik Gud ser den. Vi trenger å bli sønderbrutt og søke Herren med tårer. Tårer som kan væte jorden, og bløte opp det harde jordsmonnet, slik at Guds ord kan sås og spire. Jeg vet det er mange som deler min nød.

420.000 nordmenn drept i mors liv siden 1978

420.000 mennesker er fratatt retten til livet i Norge siden 30.mai 1978. Det er idag nøyaktig 30 år siden vi fikk fosterdrapsloven. Det er den skremmende virkeligheten. Til sammenligning bor det ca 560.000 mennesker i Oslo. I Norgesglasset idag, et radioprogram på NRK1, ble en av forkjemperne for fosterdrapet, den tidligere Dagbladet journalisten Sissel Bennecke Oswold intervjuet, og hun kommenterte kampen for retten til å frata mennesker livet, som "artig". Slik kan også abort-tragedien beskrives. Det sier ikke så rent lite om det menneskesynet dette representerer. Det bibelske perspektivet er at menneskelivet begynner ved unnfangelsen. "Jeg vil prise Deg, for ved fryktinngytende gjerninger er jeg blitt et underverk. Underfulle er Dine gjerninger, og min sjel vet det så vel. Mine bein var ikke gjemt for Deg, da jeg ble dannet i det skjulte og kunstferdig knyttet sammen i mors liv. Som foster så Dine øyne meg. Og i Din bok var de alle skrevet ned, de dager som var fastsatt for meg, før en eneste en av dem var kommet." (Salme 139,14-16)

Dagsavisen omtaler abortjubileet i dag, men nevner ikke med et eneste ord de mange senvirkningene som et abortinngrep har, heller ikke det problematiske med å ta liv. For denne avisen er det nærmest noe seierrikt at det har vært utført 420.000 abortinngrep de siste 30 årene.

I dag bøyer vi vårt hode, bekjenner vår nasjons skam og skjensel og synd, samtidig som vi ber for alle som er blitt berørt av abortenes konsekvenser, vi ber for alle alenemødre og alenefedre og deres livskår og vi ber om at liv må spares i mors liv i år og årene som kommer. La oss også be om at flere kristne kjenner sitt ansvar for å be for barna i mors liv, og våger å tale om hva Bibelen sier.