Alv Johan Magnus (bildet) har skrevet en sommerhillsen til sine venner, som jeg ble så grepet av og som angår oss alle i en tid som vår, en tid hvor jødehatet vokser. Med Alv's velvillige tillatelse gjengis den her på bloggen min:
Den grå, tre etasjer høye husveggen, har mistet mye av sin murpuss. Rustne jernbjelker stikker ut fra veggen og antyder at de i sin tid har båret oppe små balkonger. Jeg sitter i en bakgård i den gamle jødiske bydelen Kazimierz i Krakow.
Området som opprinnelig lå utenfor bymuren, ble gitt av den polske kongen Kazimierz til jøder på flukt i andre halvdel av 1300 tallet. De flyktet fra vest- og mellom Europa for å redde livet fordi man gjorde dem ansvarlige for Svartedauden. Her fikk de bygge og bo, beskyttet av kongen.
Da Wermacht rullet inn i Polen 1. september 1939, var det starten på den 2. Verdenskrig og innledning til den verste jødeforfølgelse i historien. På torget i Kazimierz ligger en stor sten. Der leser jeg at 65 000 jøder fra Krakow ble drept. Før krigen bodde 6,5 millioner jøder i Polen, Sovjetunionen og Litauen. 93 % av de polske jødene ble utryddet under Holocaust.
Bare noen minutters vandring herfra, over på den andre siden av elven Vistula, ligger fabrikken til Oskar Schindler. Mange husker filmen Schindlers liste fra 1993. Han ordnet ansettelse av 1100 jøder som ellers ville endt opp i dødsleiren Auschwitz.
En jødisk dame vi traff her om dagen, fortalte at hun hadde arbeidet med å dokumentere 55 000 vitnesbyrd av mennesker som hadde kontaktet Steven Spielberg etter filmingen.
Margareta og jeg er her på en jødisk kulturfestival. Det veksler mellom foredrag, filmer og konserter, mange av dem i den gamle tempelsynagogen.
UNESCOs beslutning i oktober 2016 om å fraskrive jødene noen tilhørighet til tempelplassen og vestmuren i Jerusalem, var utgangspunkt for et foredrag av den 80 år gamle israelske arkeologen Dan Bahat. På grunnlag av, ikke minst egne utgravninger i Jerusalem, hevdet han at UNESCO underslår fakta.
En internasjonal autoritet om holocaustfornektelse, professor Deborah Lipstadt fra USA, som vant en sak mot den britiske forfatter og holocaustbenekter David Irving, talte om antisemittisme her og nå. Søkningen til foredraget var enorm, noe Lipstadt forklarte som temaets aktualitet i dag. Lipstadt, som selv er jøde, mente stereotypene om jøden som pengegrisk, lur og maktsyk, hadde sin bakgrunn fra rettssaken mot Jesus. Jesus ble anklaget av jødene fordi han jaget de grådige pengevekslerne bort fra tempelet. Jødene hadde ikke lov til å ta livet av noen, men gjennom sluhet fikk de romerne på sin side og under sin makt, slik at de fikk ham henrettet.
Hun mente at dette ble den offisielle religiøse institusjons (les romerkirkens) kollektive formening om jødene, men at dette synet migrerte over til det sekulære samfunn. Hun nevnte Voltaire som eksempel på en som hatet kirken og som samtidig avskydde jødene og omtalte dem i fiendtlige og nedlatende vendinger.
I dag er antisemittisme ikke forbeholdt én side av det politiske spektrum, fortsatte hun, men gjenkjennes på venstresiden som antisionisme, der fokus rettes mot Israel som årsak til alle problemer i Midtøsten, og på høyresiden; den mer klassiske antisemittisme.
For oss jøder er det likevel viktig ikke å nøyes med å forsvare oss mot angrep, og fremfor alt må vi unngå å falle for tanken om oss som offer, sa hun. Vi må feire vår egenart og det vi har oppnådd, avsluttet hun.
Det er nok å nevne at 24 % av alle Nobelpriser gjennom tidene er tilfalt jøder og ikke minst hvordan de har maktet å bygge opp en velfungerende stat av flyktninger fra mer enn 150 nasjoner på 70 år!
Jeg sitter her i bakgården og tenker på dem som en gang bodde her. De lange tonene fra en som øver på fiolin, kommer fra et åpent vindu over hodet mitt. Vedkommende terper på detaljer, men avslører samtidig stor virtuositet. Den mollstemte melodien, så typisk for klezmermusikken, gir næring til vemodet i all sin skjønnhet.
Hvem har lidd som jødene?
Denne uken har minnet oss om hvor skjørt livet er. På den ene siden hvordan grusomheter kan settes i system og utfolde seg på grunn av folkets frykt og unnfallenhet. Men også hvordan enkeltmennesker kan bety en forskjell, der de våger eget liv for å redde andres.
Vi som har lest slutten av boken, vet at Guds rike vinner. Denne verdens riker forgår. Og med dem all lidelse og urett. Når? Det vet vi ikke. Men vi vet hvordan. Løven av Juda skal bryte inn i denne verden med makt og herlighet for å redde sitt folk og føre dem sammen med oss inn i den evige tidsalder.
Vi ønsker dere en god og glad sommer uten å miste fokus på ham som kommer! Deres hengivne, Alv og Margareta.
Billedtekst: Alv Johan Magnus (Foto: Ungdom i Oppdrag
