Å dele våre svakheter

I løpet av de siste årene har jeg blitt stadig mer klar over at ekte helbredelse for det meste skjer gjennom  å våge og vise svakhet. For det meste er vi så redde for våre svakheter at vi skjuler dem for enhver pris og dermed gjør dem utilgjengelige for andre, men også ofte for oss selv. Og på denne måten ender vi med å leve dobbeltliv selv mot våre egne ønsker: ett liv der vi presenterer oss for verden, for oss selv og for Gud som en person som er har kontroll og et annet liv der vi føler oss usikre, tvilsomme, forvirrede og engstelige og helt ute av kontroll. Splittelsen mellom disse to livene forårsaker mye lidelse. Jeg har blitt stadig mer oppmerksom på viktigheten av å overvinne den store kløften mellom disse to livene og blir mer og mer oppmerksom på at det å møte, sammen med andre, virkeligheten i vår eksistens kan være begynnelsen på et virkelig fritt liv.

Det er utrolig at i mitt eget liv blir et ekte vennskap og samfunn mulig i den grad jeg er i stand til å dele mine svakheter med andre. Ofte ble jeg klar over det faktum at når jeg delte mine svakheter med andre, begynte de virkelige djupene i min menneskelige sønderbrutthet og svakhet og syndighet å avsløre seg for meg, ikke som en kilde til fortvilelse, men som en kilde til håp. Så lenge jeg prøver å overbevise meg selv eller andre om min uavhengighet, er mye av min energi investert i å bygge opp mitt eget falske selv. Men når jeg først er i stand til å innrømme min avhengighet av andre og av Gud, kan jeg komme i kontakt med mitt sanne selv og det virkelige samfunnet kan utvikle seg.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ærlig bønn en fredag

Herre, jeg skal være helt ærlig med deg: Det hender jeg er redd, selv om du sier: Frykt ikke! Det hender jeg bekymrer meg, selv om du sier at hver dag har nok med sin egen plage, og at vi ikke skal bekymre oss for hva vi skal kle oss med eller hva vi skal spise. 

Herre, det hender jeg overser muligheter til å vitne om deg, selv om du sier at vi er dine vitner. Ja, det hender at jeg frykter hva folk vil si og hva de vil tro om meg. 

Herre, det hender jeg blir fortvilet, og ikke kjenner den fred som overgår all forstand.
Det hender også at jeg synes det blir for mange ord,
og at jeg blir trett av dem.

Herre, det hender jeg sovner når jeg skulle våke.

Jeg er et menneske.

Men så overrasker Du meg.
Med å løpe meg i møte.
Omfavne meg.
Holde meg tett inntil deg
Stryke meg over ryggen og håret.
Så ser Du på meg:

Og i auga dine ser jeg det!
Du elsker meg høyt
- og Du forstår,
Du forstår,
at jeg bare er et menneske.

Midt blant menneskene,
slo Du opp teltet ditt.
Og ved kullilden ved stranda
har du stekt fisk og bryter brødet.
Du byr på ditt vennskap - og på tilgivelse.

Når jeg ber, Herre, hender det jeg sovner.
Men jeg har ingen dårlig samvittighet lenger.
Du vet jeg er trøtt.
Jeg sovner på fanget ditt,
og våkner med ditt nærvær.
Akkurat som en liten onge
på pappas fang.

Hudløs og ærlig

Ikledd hudløs ærlighet og sårbarhet. Omtrent slik vil jeg beskrive en som, ved siden av Jean Vanier, har vært min medvandrer, støtte og inspirator i mange år nå og som har hatt avgjørende betydning for mitt eget åndelige liv. Jeg snakker selvsagt om hollendern Henri Nouwen (bildet), som døde brått 21. september 1996, bare 64 år gammel.

Henri Nouwen lærte meg betydningen av å se min egen svakhet og sårbarhet, og den totale avhengigheten av Jesus. På mange måter kroppsliggjorde Nouwen det som går under navnet 'svakhetens teologi'. Han våget å være bånn ærlig med sin angst, sin redsel for avvisning, sin tvil. Samtidig pekte han på den alttilstrekkelige Jesus, som elsker oss som vi er. Jeg husker jeg leste hans bok: Life of the Beloved, mens tårene rant. Først fordi det gikk hull på en verkebyll i eget liv. Dernest fordi jeg fikk gjøre meg en erfaring av å 'være den elskede'.

"Selvforakten," skriver Henri Nouwen i denne boken, "er det åndelige livets verste fiende, for den taler mot den røst som sier at vi er den elskede. Å være Den elskede er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen."

Med 'den elskede' sikter Nouwen til Faderens ord til Sønnen ved to helt avgjørende faser av Jesu liv: ved Hans dåp, altså ved begynnelsen til Jesu gjerning på jord, og når Han er oppe på Forklarelsens berg, ved begynnelsen til den veien som skulle føre til så mye lidelse og til Hans død. I den sammenhengen sier Faderen til Sønnen:

"Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede."

Det er ikke bare Sønnen som trenger å høre disse ordene, skriver Nouwen, men også vi - og flere ganger i livet, særlig ved avgjørende veikryss.

Den andre boken som fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv var: "Den bortkomne sønnen vender hjem", om Jesu lignelse i Luk 15. Verbum forlag har utgitt den i flere opplag. Det er i denne boken Nouwen lanserer en ny overskrift på denne lignelsen: Den handler ikke om den bortkomne sønnen, heller ikke om den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren! Med ett får vi et helt annet perspektiv på lignelsen.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Betyr dette at jeg går god for alt det Henri Nouwen har skrevet eller sagt? Slett ikke. Men han har mye å lære meg, selv om jeg ikke er katolikk, som Nouwen.

Å leve rett og tale rett

Å være Guds vitne er å være et levende bevis på Guds nærvær i verden. Hvordan vi lever er viktigere enn hva vi sier, for den rette måten å leve på leder alltid til rette måten å tale. Når vi oppriktig tilgir vår neste, sier hjertet ord av tilgivelse. Når vi er takknemlige, sier vi ord av takk, og når vi er håpefulle og glade, sier vi ord av håp og glede.

Når ordene kommer altfor fort og vi ennå ikke lever i det vi sier, gir vi lett tvetydige budskap. Å si en ting med ordene og en annen ting med handlingene er å være falsk. Må livet gi oss de rette ordene, og må ordene lede oss inn i det rette livet.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sårbarhet og ærlighet - og det å være elsket av Gud

I dag snakket jeg med en klok mann om sårbarhet. Jeg fortalte han om Jean Vanier, som har betydd så mye for meg - i ulike faser av livet mitt. Som nå. Når livet oppleves slitsomt - og skjørt. Det er viktig å være ærlig med livet. Gud tåler det.

I sin bok 'Community and Growth' skriver Jean Vanier: 'Det slår meg at det å dele våre svakheter og vanskeligheter betyr mer for andre enn når vi deler våre kvaliteter og vår fremgang'.

Og i boken 'Becoming Human': 'Hvert barn, hver person, trenger å vite at de er en kilde for glede; hvert barn, hver person, trenger å bli feiret. Bare når alle våre svakheter blir akseptert som en del av vår menneskelighet, kan vårt negative, brutte selvbilde bli forvandlet'.

I perioder trenger vi en ekstra forsikring om at Gud virkelig elsker oss. At Han holder oss. Det er perioder når det ikke holder lenger med bare ord, men vi må gjøre oss erfaringer med Guds kjærlighet. De erfaringene vi gjør oss med Gud i slike perioder, bør vi dele med andre.

Med årene kjenner jeg mer på undring i forhold til Gud, enn skråsikkerhet. Jeg er glad jeg ikke har alle svarene på det som skjer med meg eller rundt meg. Kristne som har svar på alt, skremmer meg litt for tiden.

Hudløs ærlighet om eget liv

Det finnes de som mener at de ikke har flere synder å bekjenne, når de har bekjent dem en gang. Men jo eldre man blir jo mer blir man bevisst at det finnes ting i ens hjerte som ikke er godt.

En av de som våger å være hudløs ærlig med sitt liv er Jean Vanier (bildet). Her er hva han skriver i boken 'From Brokenness to Community":

'Jeg oppdaget noe som jeg aldri før hadde konfrontert, at det fantes umåtelige mørke krefter og hat i mitt eget hjerte. Ved spesielle øyeblikk da jeg kjente på utmattelse eller stress, oppdaget jeg hatets krefter som steg opp i meg, sammen med kapasiteten til å såre noen som var svake og som provoserte meg!

Dette, tror jeg, var nok det som smertet meg mest: å oppdage hvem jeg virkelig var, og å erkjenne at jeg ikke ønsket å kjenne hvem jeg virkelig er. Jeg ønsker ikke å innrømme at jeg huser slikt søppel inne i meg.

Og så måtte jeg bestemme meg for om jeg ville fortsette med å late som at alt sto bra til med meg og kaste meg inn i en hektisk aktivitet, prosjekter, hvor jeg kunne glemme alt dette søppelet og vise for alle hvor god jeg var'.

Mot til å møte en djupere smerte

Ved siden av Henri Nouwen, har kanadieren Jean Vanier (bildet) betydd mye for min egen teologiske tenkning rundt det som har med lidelsen å gjøre. De bærer begge med seg en ærlighet og en menneskelighet, som jeg savner hos mange andre. Dette er ikke teoretikere, men mennesker som har levd og stridd med livsspørsmålene. Vanier er grunnleggeren av Tro og Lys bevegelsen og Arken-fellesskapene for mennesker med mentale handikap.

Jean Vanier skriver - med mer enn 20 års erfaring fra det å leve sammen med mennesker med mentale handikap - om mot til å møte en djupere smerte. La meg sitere fra noe Vanier skriver i boken The Broken Body:

"I fellesskapets skjøre skjønnhet fins også smerte. Gjennom vår evne til å elske vekkes også vår sårbarhet og følsomhet.

Når barrierer og forsvarsmekanismer forsvinner, oppdager vi kjærlighetens kildevann, men også mørkets makter: vårt behov for å eie, vårt ønske om å knytte andre til oss for å fylle vårt tomrom - ofte symbiotisk, sjalusi, hat og seksuelle behov som forstyrrer oss. Kjærlighet er ikke bare vakker, men er ofte blandet med frykt for å gå for langt, blir for involvert, så vi mister vår 'frihet', for å bli såret - for når vi elsker, blir vi også sårbare. Å elske medfører risiko.

Når vi nærmer oss sårede mennesker, kommer våre egne sår til overflaten, særlig når vi blir slitne, nedfor eller mangler kontakt med oss selv."

Jeg blir stadig mer overbevist om dette: vi trenger ikke mer herlighetsteologi, men vi kunne trenge enda mer ærlighetsteologi. Vi trenger trygge åndelige rollemodeller som ikke bare snakker sant om livet, men som lever livet slik at det blir troverdig å etterfølge.