Noen erfaringer med maktesløsthet

Den siste tiden har jeg gjort meg noen erfaringer med maktesløsheten. Maktesløshet følger i kjølvannet av Parkinson. Stadig eter sykdommen mer av kroppen din, og setter meg ut av spill. Jeg merket det godt nå under besøket i Trondheim. Som da jeg måtte på toalettet og ikke kom meg opp igjen fra dosetet, og mått ha hjelp. Med bare en arm som fungerer og med ingen krefter er det vanskelig å reise seg.  Panikken du kjenner på når du oppdager at du ikke kommer deg opp fra toalettsetet, og du må rope på hjelp.  Eller du forsøker å komme deg opp av en djup lenestol, og du kommer ingen vei.

Eller du må ha hjelp til å komme deg ut av rullestolen og må støes inn på en kafe, fordi det ikke finnes noen handikapinngang. Eller du kjører deg bom fast med rullestolen i et hull i asfalten på vei over et fotgjengerfelt, mens lyset skifter fra grønt til rødt.

Men heldigvis finnes det hjelpende engler, som trår til og som gir meg verdighet midt i maktesløsheten.

Jeg velger å være sårbar og åpen.

Takk til alle dere som fortsatt inviterer meg til å preke og undervise og som kommer for å høre på meg, og om ikke parkerer meg på sidelinjen fordi jeg er skrøpelig, svak og avhengig av andres hjelp. 

Maktesløsheten har en god side: den gjør mefg totalt avhengig av Jesus. Fra Herren kommer min hjelp.

Styrken i maktesløsheten

Bevegelsen fra kraft gjennom styrke til kraft gjennom maktesløshet er vårt kall. Som redde, engstelige, usikre og sårede mennesker fristes vi hele tiden til å ta den lille styrken som verden rundt oss tilbyr, venstre og høyre, her og der, nå og da. Disse biter av kraft får oss til å være som små dukker som rykkes opp og ned på strenger til vi er døde. Men i den grad vi tør å bli døpt i maktesløshet og alltid bevege oss mot de fattige som ikke har slik makt, blir vi dyttet rett inn i hjertet av Guds endeløse barmhjertighet. Vi står fritt til å gå inn i verden igjen med den samme guddommelige kraften som Jesus kom med, og vi er i stand til å vandre i dalen av mørke og tårer, uavbrutt i fellesskap med Gud, med hodene oppreist, trygt stående under korset av livet vårt .

Det er denne styrken som skaper ledere for samfunnene våre, kvinner og menn som tør å ta risiko og ta nye initiativ. Det er denne kraften som gjør at vi ikke bare kan være milde som duer, men også like kloke som slanger i vår omgang med regjeringer og kirkelige etater. Det er denne makten som gjør at vi kan snakke rett og uten å nøle om å dele penger med de som har økonomiske ressurser, å kalle menn og kvinner til radikal tjeneste, å utfordre mennesker til å gjøre langsiktige forpliktelser i menneskelige tjenester og til fortsett å kunngjøre de gode nyhetene overalt hele tiden. Det er denne guddommelige kraften som gjør oss til hellige - fryktløse - som kan gjøre alt nytt.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)