Hvorfor blir enkelte kristne så provoserte og sinte av tidebønn?

Hva er det med ordet 'tidebønn' som gjør enkelte kristne så sinte og provoserte? Kan ikke troende få lov til å ha ulike bønnepraksiser? Må alle be slik du ber? 

"Slutt å be skrevne bønner! Be heller Guds ord", skrev en av de mange som kommenterte Facebook-siden til Luther foralg, etter at forlaget presenterte "Tidebønner gjennom året" som forlaget nylig ga ut. Dette er kun en av mange lignende kommentarer, og som viser seg at folk kaster seg over tastaturet uten å ha den ringeste peiling på hva de skriver om! For hva inneholder "Tidebønner gjennom året" annet enn Guds ord? Boken er en samling av alle Bibelens 150 salmer fra Bibelens egen bønnebok: Salmenes bok! Pluss noen tekster fra Det nye testamente, ikke minst de nytestamentlige bønnene. Ordnet slik at man kan be tre ganger om dagen gjennom et helt år. I tillegg kommer noen salmevers fra Salmeboken. 

Så opprøres noen kraftig når noen minner om at Jesus og apostlene ba tidebønner, men glemmer de at jødene har bedt salmene når 'bønnens time' inntraff tre ganger daglig? Var ikke Jesus og apostlene jøder? Har de helt glemt hvor ofte Jesus siterer fra Salmene? Har de glemt at Peter og Johannes gikk opp til Tempelet for å ta del i 'bønnens time' - altså tidebønn?

En av de som skriver kommentarer mener at vi bør lære av Daniel som ba tre ganger om dagen under fangenskapet i Babylon, men han vil ha seg frrabedt at vi ber tidebønner! Hva tror han Daniel ba tre ganger om dagen?

Jeg tror mye av denne paniske motviljen mot å be tidebønner rett og slett skyldes uvitenhet. Enkelte protestanter forbinder dette med en katolsk praksis og dermed er det tommelen ned, selv om de ikke har sjekket innholdet i denne og andre tidebønnsbøker. Å be tidebønner er ikke 'katolsk', det er jødisk og det er bibelsk!

Her hjemme ber May Sissel og jeg tidebønn sammen en gang om dagen. Da kobler vi tidebønn sammen med fri bønn. Det har vært en god praksis. Det er godt å be Guds ord sammen, og få med seg bredden i Salmenes bok. Når man vandrer på høydene, eller er nede i den djupe dalen, når man vil klage sin nød, når man gråter, eller er lykkelig og glad - Salmene inneholder alt. Selv ber jeg flere tidebønner om dagen. Å be Guds eget ord gir meg så mye. 

La oss respektere hverandres bønnepraksis! Noen ber slik, andre slik. Det er opp til den enkelte. Når alt kommer til alt ber vi jo til Faderen, gjennom Sønnen, i Ånden.

Hvorfor er vi så redd for svakheten?

Omtrent på denne tida i 2013 skrev jeg en serie med artikler som handlet om det enkelte - meg selv inkludert - har introdusert som 'svakhetens teologi'. Lite ante jeg at disse artiklene skulle skape så mye sinne som de gjorde, og da særlig hos noen tilårskomne menn. Jeg fikk ingen reaksjoner fra kvinner. Bare menn.

Disse menn ble opprørte over at jeg snakket om 'svakhetens teologi', enda Det nye testamente fremhever svakheten som noe positivt og nettopp det faktum at 'kraften fullendes i svakhet'. (2.Kor 12,9).

En av reaksjonene som kom var at jeg omtalte Guds svakhet. Men apostelen Paulus skriver da så klart at det ikke er mulig å misforstå: "Han ble korsfestet i svakhet ..." (2.Kor 13,4)

Jeg har tenkt mye på disse kraftige reaksjonene i ettertid, og jeg ble minnet om dette i går når jeg skrev om de mange kristne som er slitne av alle de høye bekjennelsene. Er det en sammenheng her? At enkelte skal fremstå så sterke fordi det er en forakt for svakhet i visse kristne sammenhenger? Er svakhet en trussel? Særlig for menn? Menn i en viss alder?

Jeg undres. Jeg har ikke noe godt svar, men jeg undres.

Jeg ber om at vi alle må bli mer menneskelige og dermed mer tilgjengelige for andre. Særlig for de som ikke tror, og som blir skremt av vår 'vellykkethet'.

Billedtekst: En som våget å være svak, også kroppslig svak, var bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize.