Fjodor Dostojevskij i 200 år

I morgen, 11.november, er det ganske nøyaktig 200 år siden den russiske forfattergiganten Fjodor Dostojevskij ble født. For noen dager siden begynte jeg på et nytt leseprosjekt, et ambisiøst sådan: Jeg skal lese Dostojevskij's trebindsverk 'Brødrene Karamasov' - mest for min egen sjelelige ve og vels vedkommende. Enda en gang. Jeg oppdaget Dostojevskij som riktig ung. Tror jeg hadde fylt 14-15 år da jeg leste en tekst av ham første gang, og det var 'Brødrene Karamasov', og ikke minst munken Sosima, som vekket det som skulle bli min store interesse for ortodoks teologi og for Østkirken, en interesse som har vart ved til denne dag. Men i bunn og grunn er Dostojevskij selv en djupt åndelig kristen forfatter. Få har som han sett de virkelige avgrunnene i den menneskelige psyken. 

Dostojevskij ledet meg blant annet til den russiske religionsfilosofen Nikolaj Bedjajev (1874-1948). De senere årene har Russland opplevd det vi kan kalle en 'berdjajevrensesanse', hvor hans navn har vært på manges lepper og ivrig diskutert. Kanskje ikke minst for hans bok om Dostojevskij. Det er i denne boken Berdjajev skriver, her i min oversettelse: 

"Man kan overhodet ikke forstå Dostojevskij og man burde ikke gi seg i kast med ham uten først å ha gjort seg fullstendig fortrolig med hans veldige og orgibnale univers av ideer.  Hans verk er et helt tankenes symposium. De som vegrer seg for å delta i dette og som med sine skeptiske refleksjoner fornekter den kraftfulle betydningen tankebygningene har, dømmer seg selv til en beskåret og fattig åndelig tilværelse.

Dostojevskij har oppdaget nye verdener, verdener i bevegelse, og kun gjennom disse kan menneskets skjebne forstås. Man får ikke tilgang til dem, om man betrakter kunsten kun psykologisk eller rent formelt...

Hans verk er en kunnskap og et kjennskap til ånden. Hans verdensoppfatning er i høyeste grad dynamisk."

Det er en tid for alt. For meg er det en tid for å lese Dostojevskij på nytt, og på nytt konfronteres med alle disse tankebygningene vi omgir oss med. Fjodor Dostojevskij var i sin tid med på å avsløre nihilismens dødbringende gidt, og hvordan 'gudsfornektingen' har påvirket samfunnet og gjort det så destruktivt. Når Guds eksistens fornektes kan mennesket tillate hva som helst. 

Kristus og den menneskelige frihet

Jeg holder på å lese Fjodor Dostojevskij igjen, og kom til å tenke på noe den russiske religionsfilosofen Nikolaj Berjajev (bildet) skrev om Dostojevskij og dennes forståelse av begrepet frihet. For de av dere som er interessert så finnes det en svært god bok av Berdjajev (1874-1948) på svensk som heter "Om Dostojevskij", utgitt på Artos bokförlag i 1992. Nikolaj Berdjajev var en av de store skikkelsene blant de russiske religionsfilosofene, men ble i 1922 utvist av Russland på grunn av tanker om frihet. I nyere tid har Berdjajev fått en ny rensessanse, og spesielt etter kommunismens fall. Hans bok "Historiens menig" er absolutt verd å lese. Men her er det jeg tenkte på:

"Den ateistiske har alltid bebreidet kristendommen for at den ikke har gjort menneskene lykkelige, for at den ikke har gitt dem fred og mat. Men når kristendommen ikke har gjort menneskene lykkelige, ikke har gitt dem fred eller mat, er det fordi den ikke har ønsket å øve vold mot menneskeåndens frihet, fordi den henvender seg til menneskets frihet og derfra venter oppfyllelse av Kristi ord. Det er ikke kristendommen som er skyld i at menneskeheten ikke har villet oppfylle dette ord og har sviktet det: Skylden ligger hos mennesket, ikke gudmennesket."