La deg ikke overliste av den onde, del 10

"Vi er midt i en av de viktigste og vanskeligste konfliktene siden 2.verdenskrig, likevel sitter mange kristne inaktive på sidelinja. Den passive ånden som har festet seg til sjelen til mange i kirken er en subtil sykdomsfølelse som har lagt seg som et teppe over andaktslivet til så mange. Ja, de forblir syke i hjertet av den eskalerende volden i samfunnet, men deres forbønnsstemme har forsvunnet stillferdig."

Det var den amerikanske forbederen og pastoren Francis Frangipane som skrev dette, her i min oversettelse, for 17 år siden. Om ordene var aktuelle den gang i 2005, hvor mye mer i dag i 2022! Dette er en skremmende aktuell beskrivelse av den åndelige temperaturen, ikke bare når det gjelder den åndelige situasjonen i Vesten, men i Norge. Kristi brud sover. Det er på tide å vekke henne. Midnattsropet: Brudgommen kommer, gå Ham i møte! - lyder snart. 

Kong David var under innflytelse av denne passive demoraliserende åndsmakten. For det er det den er! La oss ikke pakke den inn i pent silkepapir og forsøke å forklare dette annerledes enn det dette er: en åndsmakt! Guds ord ber oss om å skjelne ånder, avsløre og refse dem: "Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!" (1.Joh 4,1) "Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs (avslør) dem heller." (Ef 5,11) Det som vil sløve oss ned, få oss til å kle av oss den åndelige rustningen, hindre oss fra å lese Bibelen og be, er en åndsmakt som vi må avsløre og refse, slik at den ikke får makt over oss! 

Tilbake til David! Vi husker ham som en ung mann, som mens andre skalv, var klar til å gå imot kjempen Goliat. Hans lidenskap og hunger etter Gud var djup, men kong David er også et eksempel på hva om skjer når vi gir etter for den åndelige søvnen og passiviteten. 

"Året etter, ved den tid da kongene pleier å dra ut i krig, sendte David Joab av sted med sine tjenere og hele Israel. De herjet Ammons barns land og beleiret Rabba. Men David holdt seg i Jerusalem." (2.Sam 11,1)

I en tid hvor det var krig, tillot kongen at en passiv ånd fikk innflytelse over hans liv. Mens andre kjempet oppholdt han seg i sin kongelige residens i Jerusalem. Det sulle åpne opp for en hendelse i hans liv, som satte djupe og varige spor. Kongen falt i synd: 

"Så hendte det en kveld at David sto opp av sengen og gikk omkring på taket av kongens hus. Da fikk han fra taket se en kvinne som badet seg, Og kvinnen var meget vakker å se til." (v.2)

Dette var Batseba, hærføreren Urias' hustru. Du kjenner sikkert historien godt. David faller i synd, driver hor med Batseba, sørger for å skjule sin synd ved å få Urias drept på sin post, Batseba er blitt gravid med David, og barnet dør. Jeg skal ikke gå inn i denne dramatiske historien i denne sammenhengen. Bare slå fast dette: det var det faktum at David ga etter for denne passive åndsmakten, at han falt i grov synd. 

"Derfor, den som mener seg å stå, se til at han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Ingen av oss er uangripelige, og den som tror at han eller hun ikke kan bli forført og falle, er allerede forført. La oss passe oss for den apatiske passive ånsmakten. Den gjør oss mindre årvåkne, og plutselig har vi falt.

fortsettes

La deg ikke overliste av den onde, del 8

Bønn er ikke statisk, men noe høyst levende og har mange uttrykkformer. Åndelig krigføring er en av disse formene.Det finnes tider og det kommer tider da Gud ber oss om å utøve Kristi autoritet. I slike tilfeller ber Den  Hellige Ånd om å konfrontere mørkets krefter som kommer mot oss, i Jesu navn. Men i stedet for å fungere i Kristi autoritet, feiler vi ofte når det gjelder å avsløre og konfrontere vår sjelefiende. Det er denne passive stillingstagen som oftest hindrer oss fra å bli effektive i åndelig krigføring. Det er ingen grunn til å være snill med mørkets krefter!                                                       

Jeg tror mangelen på å utøve Kristi autoritet er hovedårsaken til slitenheten og utmettelsen kirken ofte opplever i dag. Tiden før Kristi gjenkomst skal preges av at: "det hellige folks makt er fullstendig knust" (Dan 12,7)  Fienden vår har en egen evne til å slite oss ut, gjøre oss overveldet, trette, apatiske og mismodige. Det er derfor ikke uten grunn at både Herren Jesus selv og Hans apostler gang på gang ber oss om å være årvåkne! Som i Efeserbrevet, hvor apostelen Paulus beskriver den åndelige rustningen han ber oss om å ta på oss: "Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn ..." (Ef 6,18) 

Noen av oss. i stedet for å bevege oss fremover mot seier, nøyer oss med midlertidig lindring. Vi ber Gud om at djevelen skal la oss få være i fred. Herren derimot vil at vi skal jage fienden på flukt.

Krigerånden er blitt nøytralisert av vår passivitet. 

I de øyeblikkene vi endelig opplever at det er en pause fra fiendens angrep, smir vi våpnene våre om til plogskjær. 

Noen av oss er blitt så vant med nederlag på slagmarken at vi frykter for å utøve Kristi autoritet, og vi ser på kristne som uøver den og kjemper mot den onde som om det er noe galt med dem og at de er åndelig overspente. Selv om det for enkelte kan virke idiotisk og som ren dårskapt å holde fast i og bli stående på Guds løfter, er det langt fra det. Det er ingen tvil om hvem som blir belønnet for det!

Vi må be med mot og tillit til Gud og vi må være klar til å svare når Herren kaller oss til å reise oss og stå opp mot fiendens angrep. Vi lever i en tid hvor det kreves av kirken å vise mot, våge å stå opp for den overleverte troen, ikke være unnfallende og passive, men iføre oss den åndelige rustningen og kjempe i Kristi autoritet!

Skal vi se Guds rike rykke fremover må vi bevege oss i Kristi autoritet! Kristus "... gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far." (Åp 1,6) eller som det står i Bibelforlagets oversettelse: "... har gjort oss til konger..." Gud har kalt oss til å være konger som utøver Kristi autoritet overfor alt fiendens velde, ikke til å være puslete, mismodige, tafatte kristne. Det er en tid for å bryte ut av passiviteten!

fortsettes 

Kan vi befale over Guds engler?

De siste dagene har jeg fått flere henvendelser om det er en bibelsk tanke at vi skal bruke vår autoritet som kristne, og gi nærmest ordrer til engler og sende dem ut på oppdrag? Dette er en helt ny problemstilling for meg. Første gang jeg hørte om det var i en artikkel skrevet av en kjent skikkelse innen amerikansk trosvegelse. Jeg finner derimot ikke noe eksempel på en slik trospraksis i Bibelen.

Men jeg leser flere steder at Gud sender engler på oppdrag! Og det holder mer enn nok for meg!

Salme 91,11: "For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier."

Salme 34,7-8:. "Denne elendige ropte, og Herren hørte, han frelste ham ut av alle hans trengsler. Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han frir dem ut."

Åp 7,2: "Og jeg så en annen engel, som steg opp fra soloppgangen, og som hadde den levende Guds segl. Han ropte med høy røst til de fire engler..."

Åp 9,14: "Røsten sa til den sjette engelen, haan som hadde basunen ..."

Om 'de to vitnene' som vi leser om i Åp 11, lesr vi ar disse to profetene skal ha myndighet til å lukke himmelenn og gjøre store tegn og under, men ikke noe sted står det at de skal befale over engler. Ikke noe sted i Åpenbaringen leser vi at Johannes får beskjed om å gi ordre til noen engler. Det er enten Herren selv, eller andre engler med høyere rang, som gir beskjed til andre engler.

Englene står til disposisjon for Herren, de er "tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse." (Hebr 1,14) Et godt eksempel på det er Daniel kapittel 10.

Riktignok er vu et "kongelig presteskap" som har stor verdighet, men Herren er forsatt Herren, og det er Han som er høvdingen over Herrens hær. Men at vi kan be Herren om å sende ut sine engler, se det, det er noe ganske annet! Englene venter ikke på ordrer fra meg. De handler på Herrens ord og befaling.

Bedømme ånder og åndsstrømninger, del 1

I en uryddig tid som vår hvor følelsene spiller en så avgjørende rolle for mange kristne, og bestemmer hva de tror er rett, er det viktigere enn noensinne at nådegaven som kalles 'gaven til å prøve ånder' (1.Kor 12,10), fungerer i Kristi kropp. Skal vi forstå de åndelige strømningene vår tid opplever, må vi forstå at Bibelen opererer med tre begrep:

Kjødet
Bibelen lærer at mennesket kan leve etter kjødet - altså etter kroppens lyster og behov. Dette innebærer, at jeg lar min kropps fem sanser hersker over meg: at jeg lever etter hva hørselen, synet, følelsen etc sier meg. Et kjødelig menneske lever ikke etter ånden eller sjelen, men etter sine sanser. I Rom 8,12 leser vi følgende: 'Derfor brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter det'.

Sjelelige mennesker
Bibelen taler også om 'sjelelige mennesker'. Vi finner dette i 1.Kor 2,14: 'Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og det kan bare bedømmes på åndelig vis'. Og i Jud v.19: 'Disse er de som skaper splittelse, de er sjelelige menneser som ikke har Ånden'. Hvem er de 'sjelelige mennesker'? Det er de som lar sin sjel - følelser, vilje og forstand - regjere. Har jeg sterke føleser, så er det disse som styrer meg. Er jeg en viljesterk person, er det viljen min som styrer meg. Eller jeg lar min forstand - den kunnskap jeg har ervervet meg, styre meg.

Ånden
Men verken kjødet eller sjelen skal styre en kristen! Guds mål med våre liv er at ånden skal herske og lede oss! Sjelen skal være en kanal, ikke en hindring for ånden, slik at Guds Ånd, som bor i vår ånd, kan vinne skikkelse i vår sjel. I 1.Kor 6,17 leser vi følgende: 'Men den som holder seg til Herren, er èn ånd med ham'. Og i Gal 4,19: 'Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere'.

(fortsettes)

Hvordan håndtere profetiske tiltaler? Del 1

Gårsdagens bloggartikkel om personlige profetier adstedkom både gode kommentarer, eposter og telefonsamtaler. Det er tydelig at dette er et tema som opptar mange. En av de som skrev kommentarer, anbefalte meg å lese John Bevere's (bildet) bok: "Så sier Herren?" Det var et godt råd som jeg har tenkt å følge. Det er særlig min kone som har lest Bevere i vår familie, og som har smittet meg med sin entusiasme for denne evangelistens solide bibelundervisning. Jeg så at en meget anerkjent pinseleder som Jack Hayford, er blant de mange som anbefaler hans tjeneste. Og jeg har selv hatt gleden av å lytte til ham for noen få år siden på Livets Ord i Uppsala. Men nå var det ikke Bevere denne bloggposten skulle handle om, men om prøving av personlige profetier. Hvordan skal vi håndtere profetier? Apostelen Paulus gir oss et godt råd i 1.Tess 5,20-21:

"Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt!"

Jeg innrømmer at etter søndagens opplevelse er det veldig lett å sette en strek over hele greia, og avvise dette som har med profetiske tiltaler å gjøre, og Paulus lar oss forstå at det er en fristelse. Særlig når man utsettes for det jeg ble utsatt for på søndag. Men det er altså viktig at vi ikke gjør det, for profetiske tiltaler er en av Åndens gaver: "Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme ... Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig.... til en annen profetisk gave..." (1.Kor 12,4, v.7 og v.10b)

Et annet godt råd er det rådet John Bevere gir i sin bok: "Hvis vi hører ord i sinnet eller får ord fra en annen, og ikke har fred som vitnesbyrd, bør ordet forkastes. Fredens vitnesbyrd er dommeren eller den avgjørende faktoren."

Vel, jeg er enig i den første delen av det John Bevere sier, men jeg vil si at dommen eller den avgjørende faktoren er Guds ord!

Før jeg går inn på hvordan vi kan bedømme og bør bedømme profetiske tiltaler, la meg understreke at profetiske tiltaler eller profetier alltid skal bedømmes. Skriften forteller oss at vi skal prøve både profetien og ånden til den som bringer profetien. Foruten 1.Tess 5,20-21 som jeg alt har sitert, ser vi dette klart i 1.Kor 14,29 og 1.Joh 4,1:

"To eller tre profeter kan tale, og de andre må bedømme det."

"Elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden."

1. Guds ord

"Vår første og viktigste standard for å bedømme alle ord, er at det ikke må motsi Guds ord," skriver John Bevere og henviser til Åp 22,18-19.: "For jeg vitner for hver den som hører de profetiske ordene i denne Boken: Hvis noen legger noe til alt dette, skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne boken. Og hvis noen tar bort noe fra ordene i denne profetiske Boken, da skal Gud ta hans del bort fra Livets Bok, fra Den Hellige Stadden, og fra det som er skrevet om i denne Boken." I Ord 30,5-5 leser vi: "Alt Guds ord er rent. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til Ham. Legg ikke noe til Hans ord, så Han ikke skal straffe deg, og du bli stående som en løgner."

2. Den Hellige Ånds vitnesbyrd

"Vår andre sikkerhet er Den Hellige Ånds indre vitnesbyrd," skriver John Bevere og legger til: "I noen tilfeller er dette kanskje den eneste kilden vi har, som for eksempel når de profetiske budskapene ikke kan stadfestes med det skrevne Guds ord."

I Rom 8,14 skriver apostelen Paulus: "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn."

Det er viktig at vi får med oss ar vi skal bli ledet av Guds Ånd, ikke av profetier. Profetier og profeter skal være underlagt og prøvet av Guds Ånd. I det samme kapitlet forteller Paulus oss om den aller viktigste måten Den Hellige Ånd leder på: "Ånden selv vitner med vår ånd." (v.16)

Legg nøye merke til dette: Han vitner med vår ånd! Ut fra dette forstår vi for det første at dette vitnesbyrdet ikke er i våre hoder, men våre hjerter. Og for det andre: Hans vitnesbyrd finnes ikke i ord, men i fred, eller også i mangelen på fred. I Kol 3,15 kan vi lese dette i The Amplified Bible:

"Og la freden (sjeleharmonien som kommer) fra Kristus herske (virke som kontinuerlig dommer) i hjertene deres (avgjøre og endelig fastslå alle spørsmål som oppstår i tankene deres)."

Jeg kan i hvert fall si så mye at "profetien" jeg fikk søndag stemmer ikke overens med hva Guds ord sier om meg som Guds barn, og den frembrakte ingen fred i mitt hjerte. Heller det motsatte!

I neste del av denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan håndtere falsk profeti og hvordan håndtere ekte profeti, og hvor nødvendig det kan være å bryte ordene som sies til oss eller om oss. Det siste måtte jeg få en god venn av meg til å gjøre for meg i går. Det sier noe om alvoret i de ordene som ble gitt meg søndag, at innholdet av dem måtte brytes i Jesu navn.

(fortsettes)