Et stillferdig Gudsnærvær

 Noe er på gang i Norge! May Sissel og jeg har merket det i flere av våre møter det siste året. Et stillferdig Gudsnærvær preger møtene. Mange gråter. Det kommer helt plutselig en ro og freden senker seg over forsamlingen. Det hele varer noen minutter. Så også i den gudstjenesten i Baptistkirken Fredrikstad under gudstjenesten søndag, hvor jeg talte. Flere var synlig grepet.

Vi kom til Fredrikstad allerede lørdag og tilbrakte noen timer sammen med gode venner, Hans og Astrid Dean Alvim. Astrid var også møteleder i gudstjenesten søndag, hvor også menighetens lovsangsteam deltok med vakker sang. De åpnet himmelen for oss.

Søndag ettermiddag var vi på besøk hos May Sissels tante og onkel, Rita og Einar Stensland. Einar, som har vært mangeårig pastor i Det Norske Baptistsamfunn, har en helt spesiell plass i vår familie. Han er hele storfamiliens pastor. Med sin varme og lavmelthet og gode smil har han vunnet våre hjerter, og det var et sterkt og gripende øyeblikk da 85-åringen lyste Herrens velsignelse over May Sissel og meg før vi dro hjem igjen. Rita har stått trofast ved Einars side gjennom en lang tjeneste som pastor og gjennom et langt og velsignet godt ekteskap. Rita er en varm og god omsorgsperson.

Møtekalenderen for oktober ser slik ut:

13. oktober: Baptistkirken Skien kl.17.00

20. oktober Gardermoen kristne fellesskap kl.11.00

27.oktober: Baptistkirken Brumunddal kl.17.00

Berørt av Gud

 Augustin sier at lengsel etter lykke er menneskets mest grunnleggende impuls. Ingen tviler på dette. Gud har lagt denne lengselen ned i oss for at vi skal lengte etter han. For det er han som er selve lykken.

Gud er gleden, han er den fullkomne lykksaligheten. Den som finner Gud, får del i hans lykksalighet. Lengselen etter Gud er skrevet inn i vår natur. Men mange vet ikke hvem lengselen deres er rettet mot. Derfor søker de lykken der den ikke finnes. 

Rett livet ditt inn mot Gud. Jo dypere du er deg bevisst at han er alle tings opphav og mål, jo mer blir du et virkelig menneske. Da får du oppleve at kjærligheten til Gud 'passer' for deg. Den gjør deg godt, den får deg til å blomstre. Gud og mennesket er ikke rivaler, slik mange humanister påstår. Gud er nettopp menneskets fullendelse.

Livet ditt blir bare lykkelig og salig i den grad det er en lengsel og streben etter Gud, en 'vandring' mot Gud. Å lete og strebe etter noe annet, vil alltid føre til skuffelse.

Det er underlig og vidunderlig at lengselen etter Gud innebærer både så mye smerte og så mye glede. Når vi blir klar over vår manglende evne til å elske Gud av hele vårt hjerte, kan dette vekke en dyp lengsel etter ham. Det gjør vondt å lengte, men samtidig gjør det oss lykkelige. For denne lengselen er et tegn på at vi er blitt berørt av Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid 1994, side 124

Foto: Pixabay

Følg sulten din!

"I dag er det mange kristne som har mistet sin hunger. I stedet for å komme inn i Herrens nærvær sultne etter mer av Hans fylde, holdes våre tanker i fangenskap av verdslige sysler og kjødelige distraksjoner.

La meg fortelle deg en historie som illustrerer hva jeg mener. Vi hadde en liten hund som het Sophie. Sophie elsket det mennesker spiser. For henne var det å spise menneskemat den kulinariske motsatsen til det å tre inn i Guds rike. Hun hadde et bibelvers som hun holdt fast ved i tro: 'De små hundene spiser likevel smulene som faller fra sine herrers bord.' (Matt 15,27)

Da min kone og jeg delte et måltid, satt Sophie seg ved føttene våre og myste med øynene sine mot oss. Hun trodde at når hun skjelte med øynene ble hun mye søtere! Noe mat som falt ned fra bordet forsvant umiddelbart inn i munnen hennes. Uansett hvor mye hun hadde spist av sin egen mat var hun alltid klar for vår. 

Vårt hjem hadde en liten inngjerdet plass utenfor verandaen vår hvor Sophie kunne leke. Selv om gjerdet gikk rundt hele området, var det hull der sprossene ikke nådde helt ned til bakken. Hvis Sophie ville kunne kun klemme seg under der og komme seg ut, men vanligvis hadde hun ingen grunn for å gjøre det. Av og til ble hun så nysgjerrig og ville gå så langt ut mot gjerdet som mulig og stå der en stund, men hun stakk ikke av. 

En dag bestemte min kone seg for å mate noen fugler med noen stykker tørt brød og legge det i fuglebrettet på den andre siden av gjerdet. Når Sophie fikk ut en time senere ble hun med det samme vár at det var menneskemat i nærheten, og hun ble med ett dratt mot brødet. På mindre enn et hjerteslag fant hun et lite hull i stakittgjerdet og kom seg ut og fikk tak i brødet på den andre siden. Det var borte på mindre enn ett minutt.

Poenget mitt er dette: Er du sulten vil det føre deg dit hvor bare ren nysgjerrighet ikke fører deg. 

Min venn, Gud ser etter sultende mennesker! Salige er de som hungrer. Han søker folk som virkelig søker Ham. Han er virkelig brødet fra himmelen for oss, og det tilfredsstiller for evig. Vi har ikke råd til å bosette oss i rutinene av det som gjerdet inn, ikke når Gud har evig mat tilberedt for oss. 

La oss derfor følge vår sult i det vi forfølger Guds nærvær."

Francis Frangipane (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Jeg er så trett av alle disse sterke møtene med de spesielt salvede talerne

Jeg kikket på noen av annonsene for kristne møter og gudstjenester for palmesøndagen. Innholdet i noen av disse annonsene gjør meg både sliten og jeg kjenner på en fremmedfølelse. Hør bare:

Et sted arrangeres det en "glory revival-konferanse". Taleren som kommer fra USA er "en av de fremste redskapene Gud bruker i denne tid ... Et sterkt nærvær av Gud følger med ham med tegn, under og helbredelser". Et annet sted arrangerer de en konferanse i påsken hvor talerne er en pastor og en verdensevangelist som har "en meget salvet undervisning". En annen av konferansetalerne beskrives som en hvis "møter kjennetegnes av et sterkt Gudsnærvær med tegn og under." Andre annonserer med møter som har "sterke budskap og sterk betjening".

Jeg blir sittende å tenke på to ting:

Under den store vekkelsen i Wales på begynnelsen av 1900-tallet ble ingen av møtene annonsert. Hvis det ble opplyst på forhånd hvor Evan Roberts skulle preke, kom han ikke. Han ville ikke at oppmerksomheten skulle rettes mot ham, men kun mot Jesus.

Jeg tenker også på flere av mine rumensk ortodokse venner som ber for syke og som opplever at mennesker blir helbredet fra alvorlige sykdommer. Det skjer i helt ordinære gudstjenester. De ville aldri drømme om å fokusere på seg selv. De skyr slik fokus som pesten.

Vi har også mange eksempler på det samme fra kirkehistorien, ikke minst fra ørkenfedrene, som trakk seg unna når det ble for mye blest rundt dem.

Men i dag - i enkelte sammehenger - så overgår man hverandre i beskrivelsen av disse sterke møtene med de utvalgte salvede redskapene, og med alt det sterke Gudsnærværet. Om Guds hellighet falt på slike steder ville alle disse storhetene ligge langflate på gulvet og skjelve av frykt.

Hvorfor denne opphøyelse av mennesker?