Kampen for den overleverte troen, del 17

Det er vel på tide å ta opp igjen tråden rundt det tema vi har forsøkt å se litt nærmere på rundt kampen for den overleverte troen. Vi er kommet frem til 700-tallet og striden rundt de hellige bildene:

Det er to spesielle omstendigheter som gjør all forskning rundt billedstriden problematisk. De såkalte ikonoklastene ødela jo de bildene som fantes, og ved kirkemøtet i Nikea i 787 besluttet man å konfiskere og ødelegge all ikonoklastisk litteratur. Hvordan ikonoklastene tenkte kan vi derfor hovedsakelig lese oss frem til i den polemik som førtes mot dem. En hovedkilde er de tre forsvarsskriftene som Johannes Damaskenos (bildet) skrev.

Nå har det vært vanlig å se billedstriden som en interessekonflikt mellom keisermakten og presteskapet. Det er en side ved saken, men vi kan ikke forklare alt som skjer som politikk. Dette handler vel så mye om et uttrykk for den nære sammenhengen mellom bildet av Gud og læren om Gud i bysantisnk tenkning. Ikke minst når man leser forsvarsskriftene til Johannes Damaskenos - som en hver motstander av ikonene burde lese før de uttaler seg så bastant om dem - så ser man hvor stor vekt Østkirken legger på teologien om Kristi to naturer.

I bysantinsk tenkning bør man legge merke til to ting: Den aktive innbyrdes sammenhengen mellom den verden som er menneskelig forståelig og synlig - det man på gresk kaller aisthetòs, og den verden som er uforståelig og usynlig - noëtòs.

En systematisk teologi for de hellige bildene formuleres i Kanon 82 fra det kirkemøtet som sammenkalles av Justinianus II i 692 i Konstantinopel. En viktig beslutning her var at Kristus må fremstilles i menneskelig skikkelse og ikke symbolsk i en annen form - f.eks som lam. Ved det såkalte ikonoklastiske kirkemøtet i 754 rettet man kritikken mot menneskelignende fremstillinger snarere enn mot bildene som sådanne.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 13

Vi kan ikke studere striden rundt de hellige bildene uten å snakke om Johannes Damaskenos, eller Johannes av Damaskus. Han er Østkirkens siste store kirkefar, og ble født omkring år 675. Johannes ble født inn i en flere generasjoners innflytelsesrik kristen arabisk familie som bar navnet Mansur. I følge den helgenvita som ble skrevet om Johannes, går det frem at hans familie overvåket kalifatets finansielle administrasjon. Hans far og farfar var det vi i dag ville kunne kalle finansminister ved kalifatet i Damaskus.

Takket være en solid utdannelse kunne Johannes følge i sin farfars og fars fotspor. Den første delen av sitt liv var han ansatt i det muslimske kalifatets administrasjon i Damaskus. En eller annen gang på begynnelsen av 700-tallet velger Johannes å forlate hovedstaden i det Umayyadinske imperiet (661-750) for å leve som munk. Vi vet ikke hvor gammel han er på dette tidspunktet, men han er et sted mellom 30-55 år da han begynner sitt nye liv. Enkelte forskere mener at dette skjedde rundt år 706. Årsaken til det er at kalifen al-Walid forandret på administrasjonens sammensetning, og det kan være den ytre årsaken til at Johannes valgte å ta på alvor sitt indre kall. Resten av livet kom Johannes til å tilbringe som munk i et kloster som lå nært ved Jerusalem. Foruten å være munk var han også prest og teologisk rådgiver for Patriarken i Jerusalem. Vi vet heller ikke sikkert når han dør, men vi har et referansepunkt. Den såkalte ikonoklastiske synoden i Hiereia, Khalkedon, omtaler han som død. Og den ble holdt i 754, så hans bortgang har skjedd en gang etter 750.

Johannes Damaskenos trer inn på den kristne arenaen under den såkalte billedstriden. Han kaster seg med stor iver inn i striden. Når dette skjer er han allerede munk i klosteret utenfor Jerusalem. Enkelte vil mene at det ikke var dette klosteret Johannes var munk i, men derimot i klostret Mar Saba i Judea ørkenen.

Johannes Damaskenos skulle bli en av de fremste forsvarerne av ikonene. Hans polemiske verk mot ikonoklasmen ble da også en av hovedkildene for beslutningen som ble gjort ved kirkemøtet i Nikea i 787. Kirkemøtet forsvarte de hellige bildene noe som skulle få stor betydning for gudstjenestelivet i Bysants. Nå fikk ikke Johannes selv oppleve bildenes gjenopprettelse. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 12

Av ulike årsaker har det har tatt litt lenger tid før jeg fikk publisert neste artikkel i denne serien, enn det jeg tenkte. Vi skal se nærmere på ikonene og det siste økumeniske kirkemøtet, og fordi det er såvidt omfattende vil det måtte ta flere artikler før vi har fått vært innom hovedlinjene i det som ble vedtatt på dette kirkemøtet. Artiklene vil bli publisert fortløpende, etter hvert som jeg blir ferdig med dem:

Vi er kommet frem til 700-tallet, og til striden om de hellige bildene. Den skulle bli hard, blodig og ødeleggende. Striden er todelt: Den handler i første rekke om bildene representerte en form for avgudsdyrkelse og brudd på billedforbudet i De 10 bud, for så å bevege seg inn på det kristologiske feltet. Det er interessant å merke seg at kristologien - altså synet på hvem Kristus er - preget mer eller mindre alle de syv økumeniske kirkemøtene.

Det er to ord man bør lære seg betydningen av for å forstå det som skjer i Kirken på denne tiden. Det ene er ordet ikonoklasme. Bak dette begrepet sto i første rekke keiser Leo 3 (717-741). Denne keiseren og kretsen rundt ham førte en politikk som fikk denne benevnelsen: ikonoklasme. Vi kunne også kalle Leo og hans gruppering for billedstormerne. De ville ha ikonene bort fra Kirken, i det de mente at dette handlet om avgudsdyrkelse.

Forsvarerne av de hellige ikonene ble kalt ikonofilene. Blant dem fantes det fremragende teologer som forsvarte bruken av bildene. Først og fremst med det faktum at Gud er blitt menneske i Kristus. Den Gud som man ikke kan nærme seg på grunn av Hans hellighet, er kommet nær og blitt kjøtt og blod. Johannes skriver om Ham, og sier:

"Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." (Joh 1,14)

Bokstavelig står det: "han tabernakelerte i blant oss", eller "slo opp sitt telt i blant oss."

Dermed er ikke Gud fjern og utilnærmelig. Gud har fått et ansikt i Jesus Kristus. Derfor kunne Johannes skrive i sitt brev: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på ..." (1.Joh 1,1)

Den fremste av ikonofilene, billedforsvarerne, var Johannes av Damaskus, en munk i Hellige Sabas's kloster, like utenfor Jerusalem. Johannes av Damaskus forsvarte ikonene av en rekke årsaker og brukte Bibelen, kirketradisjonen og khalkedonsk teologi til dette forsvaret. Han var også tydelig på å skille mellom tilbedelse og venerasjon. Her er det mange protestanter som ikke ser eller forstår forkjellen. Enkete av de hevder hardnakket at ortodokse kristne tilber ikoner. Det er det ingen ortodoks kristen som gjør. Det er snakk om det man kaller venerasjon og det handler om ærbødighet overfor det hellige. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Johannes Damaskenos: Forsvar for ikonene

Onsdagens Oslo-tur resulterte i en ny bok! 92 år gamle Olof Andrèn (lille bildet), dr teol, har oversatt Johannes Damaskenos til svensk. Johannes Damaskenos var Østkirkens siste store kirkefader, født omkring 675 i en innflytelsesrik kristen arabisk familie som bar navnet Mansur. Takket være god utdanning, kunne denne Johannes følge sin fars og farfars yrkesbane, og i den første delen av sitt liv var han ansatt under den muslimske kalifens administrasjon i Damaskus. En eller annen gang på begynnelsen av 700-tallet velger Johannes å forlate hovedstaden for å leve som munk. Han døde en eller annen gang etter 750. Boken Andrèn har oversatt handler om tre forsvarstaler mot dem som forkaster de hellige bildene. Dette er det viktigste forsvarsskriftet som finnes for bruken av ikonene. Jeg vil derfor råde, når vi nå har fått denne unike mulighet til å gå til selve kildematerialet, alle som har meninger om ikoner om å lese denne boken! Før man trekker altfor raske konklusjoner om at ikonene ikke hører hjemme i evangelisk kristen tro, les denne boken! Den store teologiske betydningen til Johannes Damaskenos ligger ikke så mye i det nyskapende som i hans evne til klart og logisk å sammenfatte den tidligere tradisjonen. Jeg gleder meg til å ta fatt på denne boken som er utgitt av http://www.artos.se/ Du sparer penger om du bestiller den direkte fra forlaget.