Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 1

Tiden vi lever i, med all sin uro og frykt, stjeler så lett freden fra oss. Derfor er jeg blitt mer og mer opptatt av at vår tid trenger Kristusmystikerne. Karmelitmunken Wilfrid Stinissen (bildet) definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Livet er slik at det er noe vi kan forberede oss på, og noe som kommer uventet. Nå har jeg vært en kristen i 50 år, og er det noe disse årene har lært meg så er det dette: Når en har med Gud å gjøre må en være forberedt på det uventede. Av Kristusmystikerne har jeg lært kontemplasjonen å kjenne.

Man kan forberede seg for kontemplasjon - for den stille betraktningen hvor vi dveler ved Kristus og Ham alene - som Kristusmystikerne gjør - men vi kan ikke skape den eller tvinge den til å komme. Dette er ikke noe mennesket selv gjør, men noe som Gud gjør, forutsatt at mennesket tillater Ham å gjøre det i ens liv. 

"Vår oppgave," sier Stinissen "er å skape rom i oss, befeste oss i en holdning av åpenhet, ydmykhet, hengivelse. Men kontemplasjonens gave er utelukkende Guds. Han gir den til hvem han vil og på den måten han vil."

Men det finnes likevel noen forutsetninger for kontemplasjon, og de tre viktigste er disse:

1. Åndelig lesning.

2. Vanen det er å vandre i Guds nærvær

3. Forsakelse.

I kommende artikler skal vi se nærmere på disse tre.

fortsettes

Tiden og Den klare morgenstjernen

Da har vi opplevd det første morgengryet i det nye året. Hvilken nåde det er! I mange år nå har et ord fra Salme 31 vært min følgesvenn og stadig tilbakevendende bønn, gjerne flere ganger om dagen: 

"I dine hender overgir jeg min ånd." (v.6)

Observante lesere vil huske at Jesus ba de ordene når Han hang på korset. Men Salme 31 inneholder et annet vers, som i grunn er en følge av innholdet i vers seks,  nemlig vers 16: "... mine tider er i din hånd." Det gir en stor trygghet innfor 365 nye dager vi ikke kjenner. Jeg er ikke et offer for tilfeldighetenes ubarmhjertige spill: jeg er i Guds hender og den tid jeg har er i Guds hånd. Sagt med Paulus: om jeg skal leve eller dø hører jeg Herren til. Det er kjernen i en kristens overgivelse. 

Dette ordet fra Salme 31,16 tar jeg med meg inn i det nye året. 

Mer enn noe annet venter jeg på Han som kaller seg selv for "Davids rotskudd og ætt, DEN KLARE MORGENSTJERNE." (Åp 22,16)

Apostelen Peter skriver om Jesus som den klare morgentjernen i forbindelse med det profetiske ord: "Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og MORGENTJERNEN GÅR OPP I DERES HJERTER." (2.Pet 1,19)

La oss merke oss disse ordene av Peter! Det er ingen tvil om at verden er blitt mørk, og det er, for å sitere Jesaja, "stort mørke over folkene", men det er noe som lyser i mørket og det er det profetiske ordet vi finner i Bibelen. Vi har dette profetiske ordet som vi forholder oss til "inntil dagen lyser fram". Hvilken dag er det? Dagen da Jesus kommer igjen og setter sine føtter på Oljeberget i Jerusalem, Da går Morgenstjernen opp i våre hjerter! 

Derfor ser vi mot øst, for det er på østhimmelen en stjerne lyser klar og sterk om morgenen, den som kalles Morgenstjernen. Det er planeten Venus, som i Bibelen er et bilde på Kristus,

Det er Ham vi nå venter på. Og midt i mørket lyser den klare Morgenstjernen og bærer bud om Ham som skal komme igjen! Morgenstjernen bærer bud om demringen av en ny dag! Kristi gjenkomst!

Derfor er min bønn for 2022: "Kom, Herre Jesus, kom!"

Evangeliene og troen endres ikke med tiden

Det er så mange røster i dag. Mange motstridende røster. Alle krever vår oppmerksomhet.

Og mange ting er i endring. Ikke minst den kristne troen. Det er ikke lenger selvsagt hva den er. Den omdefineres og tilpasses. Som klær og mote.

Og menneskene blir urolige. Lar seg drive hit og dit med skiftende vinder og vær. Og tar seg lærere som det måtte passe. Bare det kjennes godt. Da er det rett for dem.

Men den kristne troen er en OVERLEVERT tro. Fra Jesus og apostlene. Den kommer tydeligst til uttrykk i våre felleskirkelige trosbekjennelser: Den apostoliske og Den nikenske. Jeg har valgt å holde fast ved dem, fordi de gir uttrykk for den tro som en gang for alle, ja, så sier Skriften, er overgitt eller overlevert de hellige. Du kan sjekke med hva som står i Judas vers tre!

2017 er året da jeg på nytt vender meg til evangeliene og vil konsentrere meg om dem. Hensikten er å lære den Herre Jesus bedre å kjenne. Ikke bare ordene Hans, men Hans liv og gjerning.

I Kristi himmelfartskapellet har vi den vane at vi alle reiser oss når den hellige evangelieteksten leses. Det er for å vise ærbødighet for vår Frelsers liv og ord. Det betyr ikke at vi ikke har ærbødighet for de andre skriftene i Den hellige historien, men det er nå noe spesielt med Jesus! Han som er begynnelsen og slutten. Han som er Gud kommet i kjød.

Av og til tenker jeg som så at vi oppholder oss vel mye i brevene, og vi leser lite i evangeliene. Derfor er jeg glad for vi alltid lytter til evangeliene stående - for liksom å understreke deres store betydning. Uten dem ingen kristen tro. Alt bygger på dem.

Og jeg kjenner på glede og takknemlighet for den tro som en gang for alle er blitt gitt oss. Jeg har intet behov for å endre den, selv om jeg lever i 2017. Det gir en egen ro og trygghet å holde seg til noe som har holdt i 2000 år. Jeg har tatt stilling. Jeg holder meg til det som er blitt overlevert, den overleverte troen, fra apostlene og den tidlige kirken. Det har vist seg å holde i tid og evighet.

Billedtekst: The Book of Kells.