"Evangeliene gjelder ikke oss"

Det finnes en lære utbredt i visse sammenhenger hvor det hevdes at evangeliene bare er for jødene, ikke for de kristne. Snakk om feilskjær! Ikke noe merkelig at man kjører av veien når det viktigste av alt - det som handler om Jesu liv og lære - blir nedvurdert og ansett som ikke relevant for oss.

Påstanden er også så absurd at det er merkelig at noen biter på dette, men det gjør de. Det ville jo bety at alt det Jesus har å si om etterfølgelsen, om Guds rike, om frelsen, Hans lidelse, død og oppstandelse, ikke angår oss - for dette er kun til jødene.

Andre går ikke så langt som å skrote evangeliene, men de hevder at Bergprekenen ikke gjelder vår tid, men et fremtidig Tusenårsrike. Merkelig. Det som kjennetegner et kommende Tusenårsrike er at det er fred på jord. I Bergprekenen sier Jesus at de som stifter fred er salige. Hva skal man med fredsstiftere om det er fred over alt? Men det er bekvemmelig å ha et slikt syn. Da slipper man å forholde seg til det radikale budskapet i Bergprekenen.

2018 er for meg evangelienes år. Hver søndag jeg skal preke, og jeg ikke har fått oppgitt et spesielt tema, velger jeg å preke over en evangelietekst, gjerne søndagens prekentekst. Det er fantastisk flott å følge kirkeårets tekster. Det gir variasjon og man får frem bredden i Guds ord. Følger man dem er det ikke så lett å bli ensporet i sin forkynnelse. Det er lett å falle for fristelsen å forkynne det man selv er opptatt av. Noen predikanter har fem-ti emner de stadig gjentar.

Men vi er kalt til å forkynne hele Guds råd, jfr Apg 20,27:

"For jeg har ikke holdt noe tilbake. men forkynt dere hele Guds råd ..."

Til hele Guds råd hører både Det gamle- og Det nye testamente.

Når vi feirer gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet leser vi alltid kommende søndags tekster, og vi reiser oss alltid når evangelieteksten leses. Det for å markere at det er Jesu egne ord vi leser, og de har vi ekstra ærbødighet overfor.

Det velsignede kirkeåret - fokus på Jesus!

I morgen begynner et nytt år. For meg det virkelige året. Jeg snakker selvsagt om kirkeåret. Det er mye mer interessant å følge den gode rytmen dette året gir enn å følge kalenderen. For i dette året kan jeg leve meg inn i Jesu liv og konsentrere meg om det viktigste. Kirkeåret hjelper meg til å leve med evangeliene.

Det har ikke alltid vært slik.

Da jeg ble en kristen i 1972 og i årene som fulgte forstod jeg ikke betydningen av kirkeåret. I min uvitenhet avviste jeg det som noe religiøst, og religiøs ville jeg jo ikke være!

Men så fikk jeg åpnet mine øyne! Hvilken rikdom! Hvilken gave! Tenk å få følge Jesus, leve sammen med Ham et helt år. Konsentrere seg om Hans fødsel, følge Ham og Hans disipler, få del i Hans undervisning, undergjerninger, Hans lidelse, død, oppstandelse, himmelfart. Ta del i den forunderlige pinsen.

Tenk hvor mange velsignelser man går glipp av når man ikke lever med i kirkeåret! Så mange djubder som avdekkes år for år når man konsentrerer seg om evangelietekstene. Vil man være Jesus-sentrert så skal man leve med i kirkeåret!

Kirkeårets tekster er også en stor hjelp for den som skal forkynne og for de som skal lytte til forkynnelsen. Det er veldig lett for pastorer og forkynnere å holde seg til sine favorittemner, og da blir kosten deretter for de som skal høre på oss. Etter hvert får menigheten og våre tilhørere åndelige mangelsykdommer! Skal du få inspirasjon og være med på å inspirere andre skal du la deg inspirere og utfordre av kirkeårets evangelietekster.

Evangeliene og troen endres ikke med tiden

Det er så mange røster i dag. Mange motstridende røster. Alle krever vår oppmerksomhet.

Og mange ting er i endring. Ikke minst den kristne troen. Det er ikke lenger selvsagt hva den er. Den omdefineres og tilpasses. Som klær og mote.

Og menneskene blir urolige. Lar seg drive hit og dit med skiftende vinder og vær. Og tar seg lærere som det måtte passe. Bare det kjennes godt. Da er det rett for dem.

Men den kristne troen er en OVERLEVERT tro. Fra Jesus og apostlene. Den kommer tydeligst til uttrykk i våre felleskirkelige trosbekjennelser: Den apostoliske og Den nikenske. Jeg har valgt å holde fast ved dem, fordi de gir uttrykk for den tro som en gang for alle, ja, så sier Skriften, er overgitt eller overlevert de hellige. Du kan sjekke med hva som står i Judas vers tre!

2017 er året da jeg på nytt vender meg til evangeliene og vil konsentrere meg om dem. Hensikten er å lære den Herre Jesus bedre å kjenne. Ikke bare ordene Hans, men Hans liv og gjerning.

I Kristi himmelfartskapellet har vi den vane at vi alle reiser oss når den hellige evangelieteksten leses. Det er for å vise ærbødighet for vår Frelsers liv og ord. Det betyr ikke at vi ikke har ærbødighet for de andre skriftene i Den hellige historien, men det er nå noe spesielt med Jesus! Han som er begynnelsen og slutten. Han som er Gud kommet i kjød.

Av og til tenker jeg som så at vi oppholder oss vel mye i brevene, og vi leser lite i evangeliene. Derfor er jeg glad for vi alltid lytter til evangeliene stående - for liksom å understreke deres store betydning. Uten dem ingen kristen tro. Alt bygger på dem.

Og jeg kjenner på glede og takknemlighet for den tro som en gang for alle er blitt gitt oss. Jeg har intet behov for å endre den, selv om jeg lever i 2017. Det gir en egen ro og trygghet å holde seg til noe som har holdt i 2000 år. Jeg har tatt stilling. Jeg holder meg til det som er blitt overlevert, den overleverte troen, fra apostlene og den tidlige kirken. Det har vist seg å holde i tid og evighet.

Billedtekst: The Book of Kells.