mandag, april 13, 2015

Gi meg i dag min daglige stillhet

Jeg er helt avhengig av stillheten! Den er ikke selvsagt. Hverdagene våre er så fylt med lyder og synsinntrykk. Derfor ber jeg ofte: Gud, gi meg i dag min daglige stillhet.

I 1.Kong 19 kan vi lese at profeten Elia befinner seg oppe på Horeb-fjellet. Der møter han Gud, og forfatteren av 1.Kongebok beskriver dette møtet slik:

'Gå og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi! Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden - lyden av skjør stillhet'. (1.Kong 19,11-12)

'Lyden av skjør stillhet ...'

Det er i den Gud er å finne.

På vei hjem fra Porsgrunn i går hvor jeg hadde hatt bønneseminar i Porsgrunn baptistmenighet, tok vi omveien om Stavern på vei hjem. Skjønt 'omvei'. Skjærgårdslandskapet i Stavern er på mange måter blitt May Sissel og meg sitt spesielle sted. Å stå der oppe og se ut over havet, gir meg masse energi. For en som er født og oppvokst i det rolige 'innlandshavet', det åpne landskapet her hvor vi bor, er det noe eget å se og kjenne hav og brenninger. Her anger det annerledes.

Alt har sin begynnelse i stillheten. Guds skapende ord gikk ut fra stillheten. Biskop emeritus, Martin Lönnebo, har skrevet følgende: 'Å, Hellige Taushet, du er havet omkring Guds trone, det evig hvilende og lyttende'.

Derfor er djup stillhet den absolutte forutsetning for all Guds-erfaring. Stillheten er en betingelse for å kunne be riktig. Og stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. Det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 40 år.

Hjalmar Ekström, den kontemplative skomakeren i Helsingborg, har skrevet følgende:

'Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stund med ytre stillhet iløpet av dagen, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupest inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn'.

Men før vi kan nå dette nivået i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

'Å be er ikke å snakke,' sier Ekman P.C Tam, som er åndelig veileder ved Tao Fong Shan kristne senter i Hong Kong, og legger til: 'Å be er simpelthen å være, å være til stede i stillhet sammen med Gud, i Hans stillhet. Gud taler taushetens språk. Stillhet er Guds ord som venter på vår oppmerksomhet og vår respons'.

En av vår tids komtemplative forfattere, Anthony de Millo, forteller følgende historie i boken 'The Prayer of the Frog':

'Det var en gammel mann som alltid satte seg på bakerste benk i kirken. Hver gang satt han i over en time. Kirkens pastor tenkte at den gamle mannen sannsynligvis satt og ba. Etter mange dager gikk pastoren til slutt bort til mannen. Han ville vise ham litt pastoral omsorg og spurte ham:                        

- Hva sa Gud til deg?
- Gud sa ingen ting. Gud bare lyttet.
- Hva sa du til Gud da?
- Jeg sa heller ingen ting. Jeg bare lyttet.

Dette stemmer godt overens med Salme 42,8:

'Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall'.

Foto: May Sissel Hansen

1 kommentar:

Ragnhild Elisabeth sa...

Så enig ! Når jeg leser det du skriver, forstår jeg også hvorfor våre "Sinnsrogudstjenester" , som vi kaller :Tid for stillhet og ettertanke , er så viktige for meg. Det enkle, rolige, meditative betyr mer og mer. Fordi vår hverdag er fylt av larm og bråk fra mange forskjellige hold, er det godt å gjøre som Jesus sier : Bli med meg bort til et stille sted og hvil dere litt ! Vi trenger pusterom for å få påfyll for kropp og sjel !