På grunn av at jeg har vært bortreist i helgen fikk jeg ikke anledning til å skrive om Brent lørdag, men jeg vil så gjerne få benytte denne anledningen til nok en gang å få uttrykke min store takknemlighet for det Brent Rue fikk bety for mitt eget åndelige liv.
Hans undervisning om det djupe vennskapet som kan utvikles når man søker Gud for Hans ansikt, og ikke først og fremst for Hans hånd - Hans gjerninger - var livsforvandlende. Denne høyreiste amerikaneren, som hadde fått et radikalt møte med Jesus i 1973, året etter at jeg selv møtte Frelseren, bar med seg en ekthet som jeg sjelden hadde sett hos andre. Det var tydelig at Brent var Jesu venn. Jeg husker han sa: 'Jeg gjør ikke så mye for tiden, men jeg går lange turer alene, og da er jeg sammen med Jesus. Da er det Han og meg'.
Jeg tenkte: Slik vil jeg også leve.
Jeg vil også ha dette vennskapsforholdet til Jesus. Hvordan ble man venn med Jesus? Hvordan pleide man et slikt vennskap? For meg ble dette et altoppslukende spørsmål som jeg måtte finne svar på. Brent Rue ble en trygg åndelig veileder.
Det er godt å ha gode rollemodeller. Vi trenger mennesker som kroppsliggjør evangeliet. Som går foran. Viser hvordan det er mulig å leve. Så må vi selvsagt velge vår vei, følge det kallet Gud har for oss. Likevel kan de ved sitt levde liv inspirere oss andre til å ta vår tro mer på alvor, gjøre våre valg, være villig til å ofre, forsake og følge Jesus.
Jeg liker godt slike radikale kristne som Brent Rue var. Fra dag en - etter å ha hørt Billy Graham på TV - gav denne mannen med irske røtter sitt liv til Jesus 100 prosent. Så rike vi hadde vært om Brent hadde fått tjene Gud gjennom Vineyard bevegelsen fortsatt. En ting er i hvert fall sikkert - himmelen ble enda rikere når Brent kom hjem til vennen fremfor noen venn: Jesus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar