Vår tid trenger profetiske forbedere som Anna, del 1

Jeg har i flere år fulgt tjenesten til James Goll (bildet), en profetisk røst, som har gått igjennom store prøvelser. Hans kone døde av kreft for noen år siden, og han har selv kjempet en langvarig kamp mot denne forferdelige sykdommen. For noen år siden var jeg så heldig å treffe ham på en europeisk bønnekonferanse i Hannover i Tyskland.

Nylig skrev han en artikkel om profetisk forbønn, om behovet for at Gud reiser opp nye Anna'er, hun som tjente Gud med bønn og faste døgnet rundt på Jesu tid. Dette fant sterk gjenklang hos meg, så mye at jeg har valgt å oversette dette til norsk slik at flere skal få tilgang på denne viktige undervisningen:

'Den store slangen har kveilet seg rundt jordkloden, og hvem skal sette verden fri fra ham?' Det var budskapet fra Predikantenes fyrste, Charles Spurgeon.

Om Slangen hadde et sterkt grep på den tiden Spurgeon levde, hva kan da sies om vår tid? Er fiendens grep årsaken til at en ny strøm av radikale, intense, men også ydmyke og sønderknuste forbedere entrer scenen? La oss huske ordene fra Salme 24,1: 'Jorden, hører Herren til - og alt det som fyller den'. Vi ser nå at preste- og profettjenesten går sammen. Etter år hvor vi har sett Slangens raseri og grep, er det tid for at et selskap av salvede profetiske forbedere står frem og griper Guds løfter for vår generasjon.

Anna - Fanuels datter
En av de mest betydningsfulle, likevel så skjulte redskapene i Det nye testamente er profetinnen Anna. Etter å ha vært gift i syv år, ble hun plutselig enke. Vi kjenner ikke til hvordan hun mistet sin ektemann, om hun hadde barn, eller om hun var helt alene. Alt vi får vite er at hun er en selvoppofrende kvinne, 84 år gammel, og ekstravagant hengitt til å bruke resten av sitt liv til bønn og faste, ventende i Tempelet for den kommende Messias.

'Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd syv år med sin mann. Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt'. (Luk 2,36-37)

Vi kjenner ikke til når Anna giftet seg. Mest sannsynlig var hun ung, kanskje 17 år eller yngre. Hvis det forholder seg slik, ble hun enke omlag 24 og henga de neste 60 årene av sitt liv til prestelig forbønn. Om hun skulle ha giftet seg noe senere enn det som var vanlig i denne kulturen på denne tiden, la oss si når hun var 37 og så blitt enke når hun var 44 så hadde hun tilbrakt 40 år med å vente på Gud. Eller la oss si at hun giftet seg gammel, for eksempel når hun var 67. På den tiden hennes mann døde, ville hun da være 74. Det vil si at hun ville ha tilbrakt 10 år i Tempelet.

Om det var 10, 40 eller 60 år så hadde hun tilbrakt mange år i Tempelet, uten å forlate det, men natt og dag, i bønn og faste, hadde hun ropt til Herren. Anna må ha vært båret på en brennende lidenskap som holdt denne oppe alle disse lange årene i det som noen ville ha kalt inaktive år.

Som deg, ville hun ha sett talløse bønnetjenester starte, men få fortsette. Det krever en profetisk visjon for å fortsette en slik tjeneste på lang sikt. Du trenger en klar åpenbaring av målet og hensikten. Jeg har funnet ut at bønnetjenester som holder stand etter flere år, er de som opererer ut fra inspirasjon. Men hva er det som inspirerer dem? Byrder og kriser kommer og går. Hva motiverer forbedere eller forbønnsgrupper som løper langdistanseløp?

Bare en ting! Lik den bedende profetinnen Anna - og lik David, Hyrdekongen må vi ha en altoppslukende åpenbaring av Ham vi tjener. Først og fremst trenger vi en åpenbaring av Herren selv. Når alt kommer til alt, er det jo Ham som er målet og livets pris.

(fortsettes)