Godta meg, Herre

Jeg ber en bønn av Esther de Wahl (bildet), som hjelper meg i den prosessen jeg er i for tiden. Kanskje den kan være til hjelp for noen andre også?

Godta meg, Herre, akkurat slik jeg er, i min skrøpelighet, i min manglende evne, i mine motsigelser og min forvirring.

Godta meg slik jeg er sammensatt, med alle de uharmoniske strømningene som trekker meg i så mange retninger. Godta alt dette, og hjelp meg så til å leve med det jeg er, slik at dette kan bli min vei til Gud.

Godta spenningene i meg, og hjelp meg til å holde dem smmen, slik at jeg kan lære å leve fullt ut og fritt.

La meg få leve som et helt menneske, ikke revet i stykker, men i stand til å finne den balanse og harmoni som vil tillate meg å oppdage mitt indre likevektspunkt.

Forbilder og motsigelser - å leve horisontalt og vertikalt

I går leste jeg følgende bibelvers fra Filipperbrevet:

"Følg mitt eksempel, søsken, og se opp til dem som lever etter det forbilde dere har i oss." (Fil 3,17)

Det er ingen tilfeldigheter i Guds rike. Når jeg kom til Mamre, som er navnet på bønnekoia mi, leste jeg følgende skildring av Hl. Benedikt av Nursia (bildet):

"En som høster kornet inn, idet han låner fra andre og lager et nek av de mange som har gått forut."

Vi snakker gjerne om eksemplets makt. Om det gode forbildet. Jeg har lært mye av andre. Ikke bare hva andre har tenkt og skrevet. Men av deres liv.

Vi er som mennesker svært sammensatt, og vi lever med våre motsigelser. Kanskje trenger vi å lære oss til også å leve med dem. Jeg kjenner på behovet for fellesskap, og samtidig behovet for å leve alene og søke stillheten.

Når Hl. Benedikt skrev sin berømte klosterorden så skriver han ut fra de to munketradisjonene han kjente: Den Hl. Basilius på den ene siden og på den andre side ørkenfedrene. Basilius skriver ut fra sine erfaringer med fellesskapet, ørkenfedrene ut fra sin erfaring med eneboerliv. Den førstnevnte er mer opptatt av menneskelige relasjoner mellom brødrene, mens de sistnevnte av askesen og behovet for stillhet og ensomhet.

Virkelig fruktbærende blir det når man kan blande disse to sammen, og våge å leve med de motsetningene de representerer. Benedikt vågde det. Han førte disse to strømningene sammen. Ved å blande sammen et liv i fellesskap, og et liv i stillhet, unngår man ytterligheter. Da er man samtidig åpen for hva disse to strømningene har å tilføre hverandre. Resultatet behøver slett ikke å bli forvirring, men en stimulerende balanse.

Det er dette vi forsøker å undervise om i våre bønneseminarer, hvor vi snakker mye om det personlige bønnelivet, samtidig som vi understreker behovet for koinonia, for fellesskapet, samfunnet med Kristi kropp.

Korset er jo det endelige paradokset. På korset holder Kristus sammen det vertikale, som peker på Faderen, og de horisontale armer som strekker seg ut mot verden.

Slik er vi kalt til å leve som Kristi etterfølgere.