Trosgrunnlaget

Om noen skulle være i tvil om min trosoverbevisning:

Vi er frelst
ved nåde alene.

Gjennom tro alene.

I Kristus alene.

I følge Skriften alene.

For Guds ære alene.

Sola Scriptura og tradisjonen - min tro eller kirkens tro

Jeg leste noe i går som Peter Halldorf (bildet) har skrevet, og som samsvarer godt med hva jeg selv har sagt og skrevet, om det samme tema, som stadig er like aktuelt:

'Reformasjonens reaksjon på en uttæret kirke var begripelig og berettiget. Det ulykkelige var det motsetningsforhold som oppstod på tidlig 1500-tall mellom skrift og tradisjon. Disse to, som i den udelte kirkes tid ble betraktet som uatskillelige, kom nå til å gli fra hverandre. Med parolen Sola Scriptura, Skriften alene, ble det formulert en holdning som skilte Bibelen fra historien. Det skrevne ord ble atskilt fra det verk som Ånden var i gang med i kirkens liv.

Dermed var det fritt fram for hver og en å bli sin egen bibelguide. 'Du leser det slik, men jeg leser det på denne måten'. En holdning som har kledd moderne tids individualisme fortreffelig. Kristne begyne å tale om min tro i stedet for vår tro.

Dette førte ikke bare til at den enkelte kristne ble mer sårbar i sin tro. Når alt avhenger av min overgivelse og hengivenhet, min tro og fasthet, mine bønner, åpner det seg snart en ravine av fortvilelse når jeg stilles overfor min egen svakhet og brist.

Troen er utvilsomt personlig og pinsen en åndelig myndighetserklæring av mennesket. Men det er ikke det samme som at troen er et privat prosjekt. Vi bæres av kroppens - kirkens - tro, og fremfor alt av Ham som er Hodet. Vi tror sammen, ikke hver og en på egenhånd. Her ligger styrken i å være en del av den kristne menighet. Som det heter, til vår store lettelse, i en av de gamle nattverdsbønnene: 'Herre, se ikke på våre synder, men på din kirkes tro ...'

Da hver av og en ble sin egen åndelige autoritet, lå snart veien åpen for en utvikling som skulle lede til stadig nye knoppskytninger. Den som mente at han leste Bibelen i større troskap mot urkristendommen enn andre, oppfattet det slik at han hadde mandat til å danne egen kirke. Det protestantiske hjerte, plaget av ensidighetens defekt, var født'.

(Kilde: Peter Halldorf: Duften av de hellige, Luther 2008, side 83-84)

Min tro - eller vår tro?

Etter opplevelsene onsdag, roet jeg ned i går. Varmen tåler jeg dårlig, så jeg satte meg i hagen etter at skyggene gjorde det levelig utendørs. Det står så vakkert i 1.Mos 3,8: "Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval." Slik var fellesskapet mellom de første menneskene og Den Evige. Mens jeg satt slik i hagen, begynte vinden å leke med trærne, og fikk løvet til å rasle i den svake vinden som kjærtegnet mitt kinn. Slik er Den Hellige Ånd, tenkte jeg. Så vàr, så forsiktig. Men den kan jo også komme som "et veldig stormvær".

Noe av gårsdagen brukte jeg på å lese to tekster. Den ene av Peter Halldorf, som er leder for den kommuniteten jeg er en del av, den andre av Enzo Bianchi, som er grunnlegger av det økumeniske klosteret Bose i Nord-Italia. Vi ser dem på det lille bildet. Mannen til høyre er for meg ukjent. Disse tekstene, som jeg helt sikkert vil vende tilbake til, passet meg veldig godt akkurat nå. Sliten som jeg er. Jeg går rundt disse julidagene og venter på å bli innlagt på Feiringklinikken - igjen. De to tekstene innviterte meg inn i hvilen. La meg dele med deg noe av Peter Halldorf skriver i artikkelen jeg leste:

"Når alt er avhengig av min tro, mine bønner, åpner det seg en avgrunn av fortvilelse den dagen jeg stilles overfor min egen svakhet og utilstrekkelighet."

Jeg tror mange av oss kjenner seg igjen i dette. For meg blir det en stadig større nåde at jeg får hvile i Kirkens tro!

Reformasjonen skapte mye godt, og bærer fremdeles rik frukt. Dens reaksjon mot Romerkirken var forståelig og nødvendig. Men den skapte også et ulykksalig motsetningsforhold mellom skrift og tradisjon. Halldorf skriver: "Med parolen Sola Scriptura, Skriften alene, formulerte man en holdning som løsrev Bibelen fra tradisjonen. Det skrevne Ordet ble skilt fra Åndens fortsatte gjerning i Kirkens liv."

Resultatet av dette føler vi på kroppen den dag i dag. "Enhver kunne bli sin egen bibelguide," skirver Halldorf og legger til: " - Du leser kanskje slik, men jeg leser sånn. En holdning som passer den moderne tids individualisme fortreffelig. Kristne begynte å tale om min tro i stedet for vår tro."

Med disse ordene har Halldorf rammet inn vår tids store problem: alle meningene, all splittelsen, de mange som tror de kan leve som kristen uten å være en del av Hans kropp. Det siste er jo i seg selv en umulighet.

Joseph Ratzinger, nåværende pave Benedikt, har sagt:

"Det finnes bare to bevis for den kristne tro. Helgnenes liv og den skjønnhet som har vokst fram av Kirkens skjød."

Til dette sier Halldorf: "Kristendommen kan bare forstås som kroppslig virkelighet, aldri som idè uten bånd til et liv i fellesskap. Troen gjøres synlig i alle dem som huser følgene av møtet med den oppstandne Kristus i sine liv."

Hva jeg tror om utsagnet "Skriften alene"

En av bloggens lesere spør om hvordan jeg forholder meg til det reformatoriske utsagnet: Skriften alene. Jeg har svart på dette ved flere anledninger, men siden dette er et meget tidsaktuelt spørsmål om hvordan vi forholder oss til vår reformatoriske arv og alltid vil være det, svarer jeg på følgende måte denne gang:


Sola Scriptura er et interessant utsagn, men hva betyr det?

Det var i protest mot den betydning paven og tradisjonen ble tillagt, at Luther fremhevet Skriften alene som grunnlag for den kristne lære om troen og det kristne liv. Men det har aldri vært luthersk oppfatning at en kunne eller burde gå til Bibelen og lese den uten noen forutsetninger. Det ble ikke hevdet av reformatorene, og det blir ikke påstått i dag heller. En har tvert i mot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer. Det er en grov misforståelse å mene at en går til Skriften som om en er uten noen forutforståelse.

Fra reformatorenes side ble det sagt at Skriften alene måtte forståes ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene.

Jeg synes den reformatoriske formulering, den såkalte Konkordieformelen (epitome) gir et godt uttrykk for min overbevisning:

“Vi tror, lærer og be­kjenner at den enes­te regel og rette­snor som all lære og alle lærere skal prøves og døm­mes et­ter, er de pro­fetiske og aposto­liske skrif­ter i Det gamle og Det nye testa­mente.” Likeledes dette: “Vi tror på Skrif­tens inspi­ra­sjon, tilstrekkelighet og klar­het i alle spørsmål som angår tro, lære og liv, og at “hele Guds råd” (Apg 20,27) skal forkynnes med det mål for øye at det skal bli en del av menighetens tro og praksis. På samme tid holder vi fast ved at Skrif­ten har et sentrum - “Jesus Kris­tus, og ham kors­festet” (1 Kor 2,2) og at “av nåde er dere frelst, ved tro” (Ef 2,8), og at hele Skriften må forstås i lys av dette sentrum.”

Jeg holder også fast på de oldkirkelige symbolene: Den apostoliske, nikenske og athanasianske bekjennelse som sanne uttrykk for den bibelske lære om den treenige Gud og om Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus.

Jeg slutter meg også til reformatorenes formule­ring om slike skrifter:“De andre symboler og skrifter er ikke, slik som Den hel­lige Skrift, dommere, men bare vitnes­byrd om og forklaring på troen; om hvordan Den helli­ge Skrift i omstridte spørsmål er blitt forstått og utlagt til enhver tid i Guds kirke av dem som levde den gang, og om hvordan den lære som strider mot den, er blitt forkastet og fordømt.” (Konkordieformelen)