Liten, behovstrengende - men elsket

Av og til føler jeg meg veldig liten. Som her om dagen da jeg måtte reise alene til en rutinemessig undersøkelse ved vårt lokale sykehus. May Sissel pleier til vanlig å følge med meg, men denne gangen fikk hun det ikke til. Det ble en øvelse i å være behovstrengende.

Jeg har ennå ikke klart å forsone meg med tanken om at jeg ikke lenger er selvhjulpen, mn må ha hjelp av andre. Jeg har stort sett tross alt klart meg selv gjennom livet - så langt, men Parkinson setter noen begrensninger.

To svært så høflige og vennlige drosjesjåfører sørget for å få meg trygt inn og ut av sykehuset - og støet meg inn døra hjem, mens en lege hjalp meg på med jakka. Slikt kjenner jeg djup takknemlighet for,. Ikke et vondt ord fra noen av dem. Som behovstrengende møter meg mange engler, både i hvite klær og i dongeri. Den ene av dorsjesjåførene ville vite hva jeg hadde arbeidet som, og da han fikk høre at jeg hadde vært baptistpastor, ville han gjerne vite hva baptister tror. Det var en god anledning til å vitne om Jesus!

Men jeg var helt utkjørt da jeg kom hjem. På grunn av mye snø måtte jeg gå uten rullator til og fra drosjen, og sykehuskorridorer er lange, lange, særlig når du ikke har mott til å spørre noen om du kunne støtte deg til dem, og du bruker alle de få kreftene dine til å holde deg på beina og ikke falle.

Men jeg lever.

Og jeg er elsket.

Og jeg er takknemlig.

Vel hjemme, etter at jeg hadde slappet av med en god kopp Yorkshire tea, kom jeg til å tenke på noen ord av biskop Franz Kamphaus: "Vår verdi kan vi ikke skjenke oss selv. Den er oss gitt, og den må ikke krenkes."

Jeg er behovstrengende - både av Gud og mennesker - men jeg har fremdeles verdi, fordi jeg er skapt i Guds bilde, og jeg er elsket. Er det ikke fantastisk!
 

Så vanskelig det er å ta imot

Jeg synes det er vanskelig å ta imot. Det er mye lettere å gi. Men når jeg vegrer meg for å ta imot noe fra en annen, fratar jeg samtidig velsignelsen den andre kunne få ved å gi meg noe som han gjerne ønsker at jeg skulle få del i. Slik har jeg hatt det i mange år, ja, så lenge jeg egentlig kan huske. Jeg tror egentlig jeg ikke er alene om å ha det slik. Så jeg må øve meg til å bli flinkere til å ta imot.

Behovstrengende. Det er et litt merkelig og litt vanskelig ord. Vi vil jo gjerne være selvstendige og ikke være avhengig av andre. Nå er det blitt slik for mitt vedkommende at jeg er avhengig av andres hjelp til flere ting. Jeg har gått noen runder med meg selv for å akseptere at det er slik. Når jeg har dårlige dager, og det er mange slike nå, er jeg avhengig av at noen kan gå ved siden av meg og støtte meg, så jeg ikke faller. Det er utfordrende. Det krever faktisk litt mot å våge å være avhengig av andre. Vi lever i en kultur hvor det å være selvstendig er så viktig, og hvor vi er redd for å være svak. Men jeg har oppdaget noe viktig. Jeg er med på å frigjøre noe hos en annen av umåtelig verdi når jeg ber om deres hjelp. Pave Johannes Paul II, sa ved en anledning:"Ingen er så fattig at han eller hun ikke har noe å gi, og ingen er så rik at han eller hun ikke har noe å ta imot."

Men å ta imot er som sagt ofte vanskeligere enn å gi. Å gi er betydningsfullt. Det finnes ikke noe sant fellesskap uten at vi gir. Henri Nouwen sa ved en anledning:" Å ta imot er like viktig som å gi, for når vi tar imot viser vi giverne at de har gaver å gi. Når vi sier:"Takk, du har gitt meg håp. Takk, du har gitt meg en årsak til å leve. Takk, du har gjort det slik at min drøm blir virkelighet", hjelper vi den som gir til å se hvor verdifull gaven han har gitt er."

Jeg skal øve meg i å bli flinkere til å ta imot.