Jeg ble så grepet av denne historien fra Moldova, et av Europas fattigste land.
I byen Bendery, begynte kirkebygget til stedets baptistmenighet (bildet), å slå sprekker. Både utvending og innvending hadde forfallet startet. Særlig innvending var sprekkene i muren så store at noe måtte gjøres. Menighetens pastor oppfordret menighetens medlemmer til å gi spesielt til dette formålet. Men med få midler og store kostnader var det virkelig et trosprosjekt. Nesten 4000 norske kroner skulle til. Hvert medlem ble utfordret til å gi 50 norske kroner, hvilket er lite i vår pengeverdi, men mye for en fra Moldova. Men menighetens medlemmer gav.
En dag kom en kvinne til pastoren før gudstjenesten skulle begynne og sa at hun var så fattig at det var nærmest umulig for henne å kunne avse så mye penger til dette formålet. Hun hadde knapt nok penger til å livberge seg. Pastoren forsikret kvinnen om at Herren så til hennes hjerte, og så hennes villighet til å gi selv om hun ikke eide noe. Han velsignet henne. Han nevnte ikke noe om dette.
Men en kvinne som var til stede i forsamlingen gikk til menighetens kasserer rett etter at gudstjenesten var over, og gav 50 kroner ekstra til menigheten. Hun ville at de pengene skulle være fra den fattige kvinnen som ikke hadde penger til å gi selv, og at gaven skulle være anonym.
Fantastisk! Jeg blir minnet om ordene fra 2.Kor 8,2-5:
"De hadde vært hardt prøvd i trengsler, men likevel er det av deres overveldende glede og deres dype fattigdom strømmet fram en rikdom på oppriktig godhet. For de ga etter evne, det kan jeg bevitne, ja, over evne, av egen drift. De ba oss inntrengende om den nåde å få være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige. Og de ga ikke bare slik vi hadde håpet, men de ga seg selv, først til Herren og så til oss, ved Guds vilje'.
