Et liv uten fordommer

"Noe av det vanskeligste i det åndelige livet handler om å leve uten fordommer. Iblant er vi ikke en gang oss bevisste på hvor djupt fordommene våre sitter. 

Vi tror kanskje at vi betrakter mennesker med annen hudfarge, religion eller livsstil som likeverdige, men i konkrete situasjoner viser vi ofte våre spontane tanker, usensurerte ord og de viser at fordommene enda finnes der.

Fremmede, mennesker som er ulik oss, vekker frykt, usikkerhet, mistenksomhet og fiendskap. De gjør oss usikre bare fordi de er annerledes. Ikke før vi virkelig innser at Gud elsker oss betingelsesløst, innser vi at 'de der andre' er like elsket, og da kan vi begynne å oppdage at variasjonsrikdommen blant mennesker er et uttrykk for hvor sløsende rik og stor Gud er. Da kan våre fordommer mot andre sakte men sikkert forsinne."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vi trenger hverandre

I dag leste jeg noe av Jean Vanier, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. Teksten, som jeg har oversatt, passer så godt til det svært talende bildet til venstre:

Den minste gave

Selv den minste og svakeste person har en gave til fellesskapet, og den gaven må bli æret. En hver av oss er veldig forskjellig fra den andre.

Men sammen er vi som en symfoni, et orkester; tilsammen utgjør vi en vakker blomsterbukett.

Det betyr dog, at vi må lære å leve med forskjellene, se på dem som en skatt, ikke som en trussel'.

(Jean Vanier: From brokenness to Community, side 44)