Herren reiser opp et kongelig presteskap - forbedere som tar ansvar for nasjonene, del 2

 Det er noe ekstra symboltungt når Norge i dag skal behandle forslag til ny abortlov. Det skjer samme dag som FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Dagen skal bidra til bevisstgjøring om situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne og stimulere til tiltak som kan gi like muligheter til alle mennesker - uansett funksjonsevne. Sanne profeter, som Gud reiser opp, stiller en nasjon til ansvar for sine ugjerninger og synder - som Elia. De profetiske røstene som Gud reiser opp i dag, både har og tar ansvar for nasjonen. 

Når profeten Elia bygget opp alteret som var revet ned på Karmelfjellet, gjenopprettet han respekten for en hellig Gud og hindret Guds vrede over Israel for sin avgudsdyrkelse. I gammeltestamentlig tid ofret nemlig israelittene til avguden Molok. En del av avgudsdyrkelsen gikk ut på å ofre spedbarn til denne avskyelige avguden. Da profeten Elia sto fram, lå alteret i ruiner. Det betydde, at ikke noe syndoffer ble båret fram for Israels skyld. Elia bygde opp igjen alteret og gjenopprettet syndoffertjenesten, slik at Guds vrede kunne vendes bort fra folket. Når han ba om at ilden skulle falle, så visste han at Guds hellighet er som en fortærende ild. Hadde han ikke bragt forsoning for folket gjennom offeret, så hadde det ikke vært noe folk igjen på Karmel. Ilden, som falt på Karmel, var ikke bare en åpenbaring om Guds herlighet, denne ilden skapte også glede blant folket fordi den demonstrerte Guds herlighet, men den kunne også drepe den som var under Guds dom. Det hadde også tidligere skjedd i Israels historie. Se gjerne 3.Mos 9, 22-24 og 10,1-3.

Elias oppgave var å stille seg i veien for Guds vrede og snu Guds vrede bort fra folket. Elia var dermed en mellommann mellom Gud og mennesket. Når Gud nå reiser opp igjen en profetisk bønnetjeneste som den Elia hadde må vi forstå betydningen av Guds vrede. At Guds vrede er reell ser vi ikke minst gjennom Åpenbaringsboken, der det til og med snakkes om Lammets vrede. Dette snakkes det lite om i våre forsamlinger i dag. Årsaken til det er at vi ikke lenger taler om at Gud er en hellig Gud. Vi trenger derfor å gjenreise Guds hellighet. Det skjer gjennom bønn.

Hvordan skal man be om at Gud skal vende sin vrede bort fra en hel nasjon? Daniel kunne be slik gjennom å identifisere seg med hele folket, kunne gå inn under byrden av deres synd og identifisere seg med den og bekjenne den som sin egen. Han sto fram som folkets bønnerepresentant innfor Gud. Han ba bort Guds vrede og forbannelse, han ba inntil Guds ansikt på nytt og lyste over den ødelagte helligdommen, til at han var forvisset om at Gud hadde tilgitt. Gjennom hans forbønn snudde han historiens gang fra straffedom til gjenopprettelse.

fortsettes

På nasjonaldagen: Nasjonene og Det nye Jerusalem

I dag - på Norges nasjonaldag - har jeg tenkt på et forunderlig vers i Åpenbaringsboken, hvor vi leser om Det Nye erusalem. Der kan vi lese: 'Folkene skal vandre i lyset fra byen, og jordens konger skal føre sine rikdommer dit.' (Åp 21,24)

Folkeslagenes historie begynner med 1.Mosebok kapittel 10. I vers 5 leser vi: 'Fra dem har folkeslaagene på fjerne kyster bredt seg ut i sine land, hvert med sitt språk, slekt for slekt, folkeslag etter folkeslag.'

Når apostelen Paulus står frem på Areopagos, og taler til grekerne og athenerne, sier han:

'Av ett menneske har han skapt allle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder.' (Apg 17,26)

Alle nasjoner og folkeslag er unike. De har alle fått sine særegne gaver og talenter fra Gud. Derfor er hver nasjon en gave, og en dag, når Den nye himmel og Det nye Jerusalem etableres, kommer de som representerer sin nasjon, til å bringe hver unike nasjons gave, inn i Det  Nye Jerusalem. Er ikke det fantastisk.

 Norge har da sin forløsningsgave å gi Kongenes Konge og Herrenes Herre. Hver nasjon kommer en dag til å bøye kne, hver konge, hver statsleder, for Han som alene er verdig vår lov og pris og ære.

I mens er vi borgere av et land, og vi som bor i dette lander - Norge - og hører med til de korsmerkede nasjonene - har uendelig mye å takke Gud for på denne dagen. Vi har fått del i så mange av Guds velsignelser, derfor påhviler det et stort ansvar for verdens fattige, de marginaliserte og undertrykte. En dag kommer Gud tikl å spørre hva vi gjorde med våre ressurser for de fattige, de syke, de fengslede, de nakne og hjemløse.

Gratulerer med 17.mai.

Billedtekst: Det nye Jerusalem som stiger ned fra himmelen.

Et profetisk budskap

"Jeg så grener komme sammen fra hver nasjon. Den Hellige Ånd fører dem sammen til en dans, vever dem sammen til en brudekjole. I det de forenes, stikker røttene deres djupt og grønne blader og frukter begynner å vises".

Fra Watchmen for the Nations. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen. Bildet er malt av Martina Fayez fra Egypt

Bønnebyrde for Shetland og et fornyet bønneengasjement for nasjonene

Som jeg har skrevet på bloggen ved en tidligere anledning har jeg ikke klart å slippe tak i Shetland, etter at jeg var der og talte på Fire from the North konferansen i 2005. Jeg har hatt det store privilegiet å få besøke mange land i forbindelse med vårt internasjonale bønneengasjement. Å være vitne til hva Gud gjør i Russland, Frankrike, Spania, Storbritannia, Israel, Tyskland, Estland, Latvia - for å nevne noen av de landene vi har besøkt, har vært trosstyrkende og har gitt oss del i mange sterke opplevelser. Men det er likevel ikke noe sted jeg heller vil tilbake til enn Shetland! Det skjedde noe med meg der ute i havgapet, og Gud gav meg en bønnebyrde for øya og folket.

I går ringte jeg Andrew Harmsworth (bildet), lederen for Shetland Intercessors' Team. Jeg hørte stormen ule i bakgrunnen. Det blåser alltid på Shetland! Det var godt å høre hans stemme igjen, og den gode latteren! Jeg glemmer ikke besøket hjemme hos Sarah og Andrew, og jeg fortalte ham om Shetlands-genseren jeg kjøpte, og som jeg bruker hjemme for å holde varmen i vinterkulden. Den minner meg om å be for Shetland hver gang jeg tar den på meg! Men jeg trenger ikke en genser for å bli minnet om det. Det går ikke en uke uten at Shetland ligger tungt på meg. Og Andrew forteller at det skjer mye spennende der for tiden. Ting som ikke skaper overskrifter i avisene, men som gjør at Guds rike vokser. Jeg skal komme tilbake til det senere.

Nå ber May Sissel og jeg over om vi skal tilbake til Shetland i år? Siden denne bønnebyrden ikke vil slippe taket, er det fordi vi er kalt til å reise tilbake for å be på stedet, eller skal vi fortsette her hjemme? Hvorfor ligger denne bønnebyrden så tungt på meg? Jeg kjener på et fornyet kall til internasjonal bønnetjeneste, men jeg kjenner begrensningene. Vi har ikke de økonomiske midlene som skal til, og helseproblemene er hver dag en utfordring. Men jeg er sikker på at Gud har en plan. Og når man er i Guds vilje, så er man aldri på et tryggere sted, selv på det mest urolige sted i verden!