Jeg er glad i mange forskjellige uttrykksformer når det gjelder lovsang. Det samme gjelder også møtestil, selv om jeg har mine preferanser både når det gjelder sangen, musikken og møteformen, som alle andre. Kristne er ulike og liker ulike ting. Men det er en ting jeg ikke forstår meg på og det er hvorfor lydnivået må være så utrolig høyt enkelte steder. En ting er profane konserter, men når lydnivået på kristne konferanser og møter blir så høyt at det er direkte ubehagelig, og faktisk farlig, spør jeg hva som er poenget?
Ved to anledninger den siste tiden har jeg opplevd lydnivået på kristne møter så smertefullt at jeg har måttet forlate møtelokalet. Jeg har tinnitus og etter siste møtet jeg deltok på har den blitt betydelig verre. Jeg er ikke alene om å ha hørselsproblemer, så jeg går ut fra at jeg heller ikke er alene om å oppleve lyden som et problem. Faktisk tror jeg at man ikke behøver å ha et hørselsproblem for å oppleve høy lyd som en utfordring.
Oppfattelsen av lyd er selvsagt subjektiv og jeg begynner selvsagt å bli en vel voksen mann, og forstår at unge mennesker liker ting jeg ikke liker lenger. Men jeg har også vært ung, og vi kunne også spille høy musikk, men det er ingen ting i motsetning til det som dundrer mot oss i våre dager. Så vet vi da også at mange unge mennesker har pådratt seg hørselsskader.
Men tilbake til spørsmålet mitt: hva er poenget med den høye musikken? Hvem synger vi for? Oss selv? Eller er lovsangen og tilbedelsen rettet mot Gud? Om det er det siste så er Han jo ikke døv! Når lydnivået blir direkte smertefullt og faktisk også farlig høyt for menneskers hørsel, hva har man oppnådd da? Når mennesker som ønsket å delta på møtet går igjen fordi de ikke orket mer, er det da fordi de er religiøse og ikke tåler så mye? Ved begge møtene jeg sikter til valgte folk å gå igjen.
De som "kjører lyden" - lydteknikerne - har de noen form for utdannelse? Vet de noe om hørselsskader. Ved noen anledninger har jeg forsøkt å snakke med dem, men det jeg oppnår med det er at jeg får beskjed om at "dette kan de" og "det er da ikke så høyt". De blir sure, selv om henvendelsen ble fremlagt på en vennlig måte. Ved de to siste anledningene henvendte jeg meg ikke til dem. Jeg orket ikke.
Heretter må jeg tenke nøye igjennom hvilke møter og konferanser jeg kan delta på. Jeg våger ikke å utsette ørene mine for mer støy og smertefulle opplevelser. Det er vondt nok som det er allerede med forsterket øresus etter siste opplevelse.
Vi utsettes alle for støy og lyd hver eneste dag. Ja, vi bombarderes med lyd. Derfor er det så nydelig å trekke seg tilbake og søke stillheten. Der finnes også Gud. I støyen og larmen finner jeg Ham ikke. Ikke når støyen og larmen er så smertefull.
