Knelende bønn. Nei, jeg snakker om en ytre religiøs fromhet.
Apostelen Paulus ba på sine knær når han kjempet i bønn. I Ef 3,14 leser vi dette om apostelens bønneliv: "Derfor bøyer jeg mine knær for Far..."
Bønnelederen Dick Eastman skriver i sin bok: 'No easy road', her i min oversettelse: 'De som lærer seg til å knele i ydmykhet og svakhet vil snart føle Guds overnaturlige kraft.'
Jeg snakker altså ikke om en lovisk eller ritualistisk rutine du må følge. Det å knele er et ytre uttrykk for et indre nådens arbeid i oss. Selv er jeg ikke i stand til å knele lenger på grunn av parkinson, jeg kommer meg rett og slett ikke opp igjen. Men jeg kan bøye mitt hjerte for Herren. Men til alle dere som er i stand til å bøye deres knær, vil jeg gjerne oppmuntre der til å gjøre det. Det er nemlig den beste stillingen å kjempe i bønn du kan benytte deg av.
Når Paulus i Galaterbrevet skriver følgende: "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere" Gal 4,19), er det nok en fødende kvinne han har i tankene. Orientalske kvinner fødte ikke liggende i en seng på den tiden dette ble skrevet, men fødende på sine knær.
