Verden lengter etter å se levende tro

 "Vår verden tørster etter å se en levende tro i personen Jesus Kristus; ikke bare høre om den, men leve den. Så mange bøker forteller om Kristus, så mange predikanter snakker om Kristus; men få mennesker lever og snakker med Kristus." 

Ordene tilhører fader Matta El-Meskeen eller Matteus den fattige, selve fornyeren av det monastiske livet i den koptiske kirken i Egypt.

Og Matteus den fattige har aldeles rett: vår tro på Kristus vil for alltid bli kraftløs inntil vi møter ham ansikt til ansikt. Jeg tenker mye på det møtet apostelen Johannes hadde med Jesus på klippeøya Patmos i Egeerhavet, hvor han var forvist under forfølgelsen av de kristne under keiser Domitian. Vi leser fra Åp 1,9-10: "Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun." Når Johannes snur seg for å se hvem som taler til ham, får han se Jesus. Møtet med Jesus forandrer ham for alltid, og han beskriver erfaringen slik: "Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans..." (v.17) 

Hvert møte med Kristus er en bønn av fornyelse. Hver bønn er en erfaring av tro. Hver erfaring av tro er evig liv. 

Gi meg mer av Jesus - og gjør Han stor for meg

I den siste tiden har jeg bedt om en ting: at Den Hellige Ånd må gjøre Jesus stor for meg!  Det er Den Hellige Ånds fremste oppgave, og i Treenighetstiden - som vi nå er inne i - er dette en helt naturlig bønn å be.

Den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson - hvis bibelundervisning har betydd så mye for meg - har skrevet følgende:

'Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus'.

Og kong David ber i sin store botssalme: 'Forny en stadig ånd inne i meg. Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg. Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd'. (Salme 51,12-14)

Det har så lett for å bli så mange ord - og bare ord. Jeg ber om at Jesus må bli enda virkeligere for meg. At troen ikke bare handler om ord - de rette ordene, den rette teologien - men om personen Jesus!

Jeg har undret meg mye over noe Matta El-Meskeen (bildet), eller Matteus den fattige - den store fornyeren av det monastiske livet i den koptiske kirken - har skrevet, etter at han hadde tilbrakt hele netter i bønn:

'Bønn ble min mat og min drikke, 
mine klær og mine våpen,
enten ved nattetid eller ved dag'.

Ingen kan si noe slikt uten at de har gjort seg slike erfaringer, uten at det er blitt kroppsliggjort i deres liv' Gud, skap i meg en slik lengsel at jeg også kan si det samme!

Ambrosios av Milano (334-397) har sagt dette:

Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber, er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp, er Han kraften.
Hvis du frykter døden, er Han livet.
Hvis du frykter fra mørket, er Han lyset.
Hvis du sulter, er Han føden.

Karmelittnonnen Eva-Maria, har skrevet:

Ditt nærvær er en stille susen inne i meg - så enkel og total.
I mørke og lys,
i uutforskende djup
er Du min eneste sammenheng.
Uten Deg finnes ingen eksistens.
Du er selvklarheten midt i alt.
Om jeg søker Deg
er Du allerede her,
og før jeg mister Deg
har Du igjen funnet meg.
Du er den eneste som er.
Du er mer enn alt.
Du døder det som ikke har liv.
Hos Deg er ingenting bortenfor
ingenting utenfor
ingenting mer.
Du er fylden av alt
og begynner stadig på nytt
i Din evighet
der jeg er blitt født'.

Til minne om Matteus den fattige eller Matta El-Meskeen

På dagen i dag er det ganske nøyaktig fem år siden Matteus den fattige, eller Matta El-Meskeen (bildet), døde. Han døde etter fire ukers sykeleie på et sykehus 87 år gammel.

Matta El-Meskeen ble den store fornyeren av den koptiske klostertradisjonen, og ble en bærer av den vekkelsen vi har sett de siste årene som har sprunget ut av nettopp ørkenklostrene i Egypt. Han var den åndelige far for Hl. Makarios klosteret, men hans åndelige innflytelse er ikke bare forbeholdt den koptiske kirke, men har påvirket kristne mange steder i verden. Det er få som har påvirket mitt eget bønneliv som denne koptiske munken, så jeg har mye å takke ham for. Jeg har nevnt ham i min bok om Jesusbønnen.

Han var født Yousef Iskandar, i byen Banha, som ligger 45 kilometer nord for Kairo, i 1919. Iskandar var ferdig utdanet farmasøyt i 1943, og hadde sitt eget apotek i Damanhur frem til 1948. Etter en periode hvor han søkte Guds ansikt for å lytte til hva Gud hadde for hans liv, solgte han alt han eide og gav det til de fattige. Med unntak av en enveisbillett til et kloster.

10. august 1948 ble han munk i det klosteret han selv hadde valgt, det fattigste av dem alle: Anba Samuel i Øvre Egypt. Nettene tilbrakte han med å lese Bibelen, frem til tiden for morgenbønnen. Det var i dette klosteret han begynte arbeidet med å skrive boken som på engelsk har fått tittelen: The Orthodox Prayer Life, en bok full av djup innsikt i bønnens vesen. På grunn av de elendige boforholdene i dette klosteret ble Yousef Isandars helse et skudd for baugen. Han ble tvunget til å flytte til El-Surian klosteret i Wadi Ai-Natroun i 1951. Der ble han ordinert til prest mot sin vilje.

Klostervekkelse

Fra nå av levde han som eneboer et godt stykke unna klosteret. Etter to år ble han spurt om å være åndelig far for de unge munkene i klosteret. Det er nå Matta El-Meskeen trer frem som den åndelige skikkelsen han skulle bli. Det bryter løs en vekkelse og gjennom denne vekkelsen blir hele det monastiske livet i Egypt fornyet. Han blir selv et lysende eksempel for mange, i det han fører klostrene tilbake til sine røtter og det liv som fantes der siden det fjerde århundre. Mange velutdannede koptere ble dratt til denne vekkelsen og mottok sterke åndelige impulser herfra. Det var her i El-Surian klosteret at Matta El-Meskeen fullførte boken sin om bønn. Den er senere blitt oversatt til fransk, italiensk og engelsk.

I 1954 utnevner Pave Anba Yousab II, patriarken av Aleksandria Matta El-Meskeen som medarbeider i Aleksandria-sogn etter å ha gitt ham tittelen Hegoumen eller Igumen, som er det samme som abbed eller prior. Dette var en posisjon som Matta El-Meskeen hadde i to år. Han etterlot seg et sterkt åndelig inntrykk på alle de som hadde arbeidet sammen med ham.

På begynnelsen av året 1955 bestemmer han seg for å vende tilbake til ørkenen for å leve der. Han reiser først tilbake til El-Surian klosteret, men våren 1956 forlater han El-Surian klosteret og begir seg i vei til Anba Samuels klosteret. Han søker en større stillhet og tilbaketrukkethet. Hans nye disipler blant munkene følger med ham. De oppholdt seg der i tre år. Det er på denne tiden Matta El-Meskeen foreslås som ny pave for den koptiske kirken for første gang.

I 1959 vender han så tilbake til El-Surian etter instrusjoner fra den nye patriarken, Pave Kyrillos VI, men nesten umiddelbart bestemmer han seg for å leve et liv i sin munkecelle i det han ønsker å leve ut det monastiske livet i sin reneste form.

Lengre inn i ørkenen - ny vekkelse

Sammen med sine disipler, 11 i tallet, flytter han djupt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Al-Rayan (1960-1969). Det er 50 kilometer til den nærmeste byen i Fayoum provinsen i Øvre Egypt. Der levde de i naturlige huler i fjellet eller huler de hadde gravd ut med sine egne hender. Et liv som står i stil med de første store ørkenfedre: Hl. Antonius den store, Hl.Pachomius og Hl. Makarios den store. I 10 år oppholdt de seg her, og til tross for de tøffe og harde omgivelsene vokste de i antall.

I 1969 ba pave Kyrillos Abuna Matta og hans disipler til å flytte til Hl. Makarios klosteret (Abu Maqar) som ligger omtrent halvveis mellom Kairo og Aleksandria i Wadi El-Natroun. Da de kom dit fant de klosteret i runier og noen gamle munker som var syke.

Fra da av begynte en vekkelse som fortsetter den dag i dag. I dag finnes det over 130 munker her og klosterområdet er seks ganger større enn sin opprinnelige størrelser. Pilegrimmer kommer hit fra mange land. Her i Makarios klosteret fikk Abuna Matta en tid med stor produktivitet hva hans forfatterskap angår. Han 180 bøker - i tillegg kommer en rekke artikler!

Han skrev flere bind om livet og tiden da den hellige Athanasios levde. Disse bøkene er på tilsammen 800 sider. En bok om det monastiske liv på tiden til Hl. Makarios den store, teller også 800 sider, mens en bok om Eukaristin har 700 sider. Flere av bøkene er oversatt til engelsk, fransk, tysk, russisk, gresk, spansk, hollandsk, polsk, svensk og dansk.

Makarios Egypteren fikk stor betydning for Johann Arndt og John Wesley

I dag feirer de som følger den Økumeniske kalenderen for kommuniteten på Bjärka Säby minnedagen om den hellige Makarios Egypteren. Han er også kjent som Makarios den eldre, Makarios den store eller betegnende nok: Ørkenens lampe.

Han ble født i Øvre Egypt i år 300 og levde til han var 91 år. Makarios ble født i landsbyen Shabsheer. Ganske ung ble Makarios tvunget av sine foreldre til å gifte seg. Han lot som om han var blitt syk, og ba sine foreldre om å få reise ut i ørkenen for å hvile. Når han vendte tilbake var hans kommende brud død, og rett etter døde også hans foreldre. Arven etter dem delte han ut til de fattige. Når de som bodde i landsbyen så dette tok de ham med til biskop Ashmoun, som ordinerte ham til prest.

En tid etter ble han anklaget for å ha gjort en kvinne gravid. Makarios forsøkte ikke å forsvare seg selv, enda det ikke var noe sant i anklagene mot ham. Når kvinnen skulle føde oppstod det komplikasjoner, og kvinnen klarte ikke å føde barnet frem før hun bekjente at hun hadde løyet om at Makarios var far til barnet og at Makarios var uskyldig i anklagene hun hadde rettet mot ham. Etter dette trakk Makarios seg tilbake i ørkenen, til Nitrian.

Det er mens han er her i ørkenen at han oppsøker Antionius den store, og lærer av ham om det monastiske livet. Når han returnerte til Sketis øst for Nilen i en alder av 40 år, ledet han en monastisk kommunitet resten av sitt liv.

I sine Femti homilier undestreket han kraftig Den Hellige Ånds betydning i det kristne liv; disse kom til å få stor innflytelse på Simeon den nye Teologen på 900-tallet og på Johann Arndt og John Wesley på 1600- og 1700-tallet. Han blir sett på som grunnleggeren av det berømte Makariosklosteret, som i nyere tid er blitt restaurert av fader Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige.

Initiativet til bønn er alltid Guds

Redigert med tilføyelser:
Jeg har skrevet om Matta El-Meskeen (bildet), eller Matteus den fattige, på bloggen ved flere anledninger. Frem til sin død var denne koptiske munken også åndelig leder for 120 munker knyttet til den hellige Makarios den stores kloster i Wadi El-Natroun i Egypt.

Matta El-Meskeen hørte med blant bederne. Om bønnen sier han blant annet:

"Det synes som om vi er skapt for bønn. Bønn er det eneste bånd som forbinder oss med Gud. Bønn er blitt sjelens stilling som er rettet mot sin skaper, i og gjennom bevisstheten gjennom dens fornyelse av Helligånden. I denne fornyelsen opplever sjelen sin gjenopprettelse av Kristi bilde og sitt opprinnelige barneskap som gikk tapt på grunn av synden. ... Sjelen blir attraktiv for dens Skaper. Det handler om barnet som ikke finner hvile unntatt på Faderens fang."

Om sitt eget bønneliv sa han: "Når fysisk hunger var grusom mot meg, fant jeg tilfredsstillelse i bønnen. Når vinterens kulde var uvennlig mot meg, fant jeg varmen i bønnen. Når mennesker var strenge mot meg (og deres hardhet var virkelig stor), fant jeg trøst i bønnen. Kort sagt: bønnen ble for meg mat og drikke, min kledning og mine våpen, både dag og natt."

Matta El-Meskeen siterer den hellige Gregor av Nyssa (359-394), en stor veiviser i det indre livets landskap, som også spilte en viktig rolle ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381 da treenighetslæren ble formulert. Han ble overtalt av sin bror Basilios til å bli biskop av Nyssa i Kapadokia, men hadde sin største styrke på den åndelige erfaringens område:

"I følge Gregor av den hellige Gregor av Nyssa er bønn en hjerte-til-hjerte-samtale, som for evig er aktiv fra Guds side, og evig saktegående fra vår. Faktum er at begge kaller, og begge responderer. Men, initiativet er alltid Guds."

I dette finner jeg stor trøst. Initiativet er alltid Guds.

Apostelen Johannes skriver det slik:

"I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10)

Jeg takker Gud for at Han gjennom sin Hellige Ånd skaper lengselen i oss etter å be, etter å søke seg.

Den samme Johannes skriver:

"... og vi skal stille vårt hjerte til ro for hans åsyn." (1.Joh 3,19)

Det er vårt gjensvar.