'Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg, Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg'. (Joh 17,21)
Med disse ordene bærer Jesus frem for vår himmelske Far sin sterke lengsel om enhet mellom Hans barn. Skulle ikke også det være vår pasjon?
I dag innledes den årlige bønneuken for kristen enhet. Denne årlige internasjonale bønneuken har sine røtter i misjonsbevegelsen og studentvekkelsen på midten av 1800-tallet. I 1908 foreslo den anglikanske presten Paul Watson at man skulle samles til bønn for kristen enhet 18.-25. januar hvert år. Fra og med 1966 ble bønneuken også en felles satsning for Den romersk-katolske kirke og Kirkenes Verdensråd. Og fra 1975 blir grunnlagsmaterialet for bønneuken laget av økumeniske grupper fra ulike deler av verden. Jeg skal komme tilbake til årets tema senere i denne artikkelen. La meg først si noe personlig:
Møtet med andre trossøsken
Møtet med kristne fra ulike sammenhenger de siste årene, har betydd mye for meg. Det har vært berikende, og det har vært utfordrende. Berikende i den forstand at jeg har lært mye av de jeg har møtt. De representerer andre sammenhenger enn min egen. Dette har vært møter med mennesker som bærer på en djup Kristushengivenhet, en lengsel etter å se Guds rike komme i en større fylde enn vi har sett til nå, men de har representert andre bønnetradisjoner og gudstjenesteformer enn de jeg har vokst opp med. Gjennom disse møtene har Gud avslørt seg som mye rausere enn de trange rammene jeg har plassert Ham i!
Men det har også vært utfordrende for disse møtene har avkledd meg for min egen åndelige fattigdom, avslørt mine fordommer. Gud har vært til stede i sammenhenger hvor jeg mente at Han ikke kunne være, og velsignet sammenhenger som står for et annet syn i læremessige spørsmål. Det har ikke alltid vært like lett å forholde seg til. Men du verden hvilken hjelp det har vært!
Matta Al-Miskìn
Det skulle bli en kopter som åpnet øynene mine for betydningen av den enhet som gir liv. Hans navn: Matta Al-Miskin, selve fornyeren av det monastiske livet i dagens Egypt. I et lite hefte som trykkes første gangen i 1965 med tittelen: Kristen enhet, advarer fader Matta for en falsk enhet, en enhet grunnet på ønsket om å sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser, en enhet som forakter den svake. I motsetning til denne enhet stiller fader Matta den enhet som har sin grunn i den Treenige Gud.
Enheten finnes jo i selve Guds vesen. Enhetens grunn er den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, i det at Han har revet ned alle skillemurer. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten, den kjærlighet til og lengselen etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengselen etter min neste.
Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke i hverandres. Så lenge vi kristne ikke uforbeholdent overlater oss til Gud, så lenge vi ser enhet som noe eksternt, et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå.
Matta Al-Miskin, som døde 87 år gammel i 2006, fremhever spesielt en ting i våre bestrebelser etter kristen enhet, som vi bør merke oss. Han understreker at den ikke begynner med bokstaven, men med Ånden:
'Dialogen mellom tradisjonene må altså begynne med Ånden og ikke bokstaven, med først å ta imot livet i Kristus som er enheten, før man enes om alle de ulike tankenes og uttrykkenes lærepunkter.Vi må leve sammen i troens innerste og eneste vesen før vi kan forenes om innholdet. Troens vesen, som er Kristus selv, hviler på kjærlighet, at man gir av seg selv, overlatelse og fullstendig utslettelse i det man antar en tjeners skikkelse. På denne måten leder hjertets og samvittighetens dialog til et resultat som sikkert overrasker intellektet, men som virkelig taler med Kristi røst'. (Matta Al-Miskin. Enhet ger liv. Silentium 2000, side 25-26)
Matta Al-Miskin beskriver i denne lille boken hvordan den kristne tro har blitt farget av den kulturen den har stått i:
'I Afrika fremtrer Kristus som svart, i nord som hvit, i India som brun i skinnet og hos eskimoene som kortvokst - men hos dem alle er Kristus en og den samme: Golgatas Kristus, gravens og oppstandelsens Kristus, hele verdens Kristus. Av denne årsak er det meningsløst for kirker i sin iver etter kristen enhet forsøker å endre læretradisjonenes uttrykkmåte hos en annen kirke, være seg som å trekke fra noe eller legge til noe... Men innebærer dette at vi bør vende den kristne enheten ryggen? Gud forby! Kristen enhet er jo troens viktigste krav - et krav som vokser fram i vårt indre og tar tak i hjerte og følelser. Med tårer ber vi om enhet, fordi vi ber om Kristus'. (s.22-23)
Årets tema
Årets tema er: Hva krever Gud av oss? Bakgrunnen er teksten fra Mika 6,6-8:
'Hva skal jeg komme fram for Herren med når jeg bøyer meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, med årsgamle kalver? Bryr Herren seg om tusenvis av værer, titusenvis av oljebekker? Skal jeg ofre min førstefødte for mitt lovbrudd, min livsfrukt for min sjels synd? Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud'.
I linken nedenfor finner du materiale som er laget for årets bønneuke, og som kan brukes individuelt og i grupper de dagene bønneuken varer:
http://www.norgeskristnerad.no/index.cfm?id=389633
