Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 6

 Jeg kan ikke lese den nest siste valfartssalmen, Salme 133, uten å tenke på Matteus den fattige eller Matta al-Miskin, som hans koptiske navn er. Matta al-Miskin skulle bli den store fornyeren av det monastiske livet i Egypt. Noe av det som opptok han mest var bønn og bønnen om kristen enhet. Og Salme 133 begynner slik: "Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!"

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen 'Kristen enhet' advarer han mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake. I motsetning til denne falske enheten stiller Matta al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige. Hans nedriving av alle skillemurer. 

Matta al-Miskin legger vekt på at den enestekraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta al-Miskin. 

I 1972 skriver Matta al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp det samme tema. Artikkelen har fått tittelen: 'En Kristus og en altomfattende kirke.' Her tar Matta al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Fortsettelsen av Salme 133 lyder slik: "Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, ned over linningen på kjortelen. Det er som dugg fra Hermon når den faller på Sions fjell. For der gir Herren velsignelse, liv til evig tid."

fortsettes

Lengselen etter Guds folks enhet

I går kveld utgjorde vi en vakker blomsterbukett, vi som var samlet til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet - lutheranere - blant dem både fra, Den norske kirke, Normisjon, Frikirken og Misjonssambandet - pinsevenner, baptister og en katolikk. Jeg tror Herren frydet seg. Alle med samme utgangspunkt: Vi var samlet på korsets grunn, med Jesus i sentrum. Etterpå var alle sammen invitert til å spise kveldsmat hos gode venner på Eina, hos Hans og Eva.

Kristi himmelfartskapellet er et økumenisk bønnekapell, så dette er helt etter visjonen og intensjonen for stedet! Og vi gleder oss over at folk finner veien til kapellet inne i skogen, og at mange forteller at de opplever Guds gode nærvær og fred her.

Mens vi spiste sammen ble Salme 133 så levende for meg:

Se, hvor godt og vakkert det er
          når brødre bor sammen!
       
     2 Det er som den fine oljen på hodet
          når den renner ned i skjegget, Arons skjegg,
          ned over linningen på kjortelen.
       
     3 Det er som dugg fra Hermon
          når den faller på Sions fjell.
          For der gir Herren velsignelse,
          liv til evig tid.