Det var lett for Rostik* å se likheten med sin egen familie da han besøkte en mor som oppdro barna sine alene. Mannen hennes satt i fengsel, og de trengte litt ekstra støtte for å klare seg. Rostiks mor oppdro også ham og hans fem søsken alene uten inntektskilde.
Som frivillig i Association of Mennonite Brethren Churches in Ukraine (AMBCU), besøkte han denne familien for å bringe dem sårt tiltrengte forsyninger, inkludert et hjelpesett fra Mennonite Central Committee (MCC) samt en vedovn finansiert av en annen organisasjon. Firebarnsmoren bodde i en landsby nær Uzhhorod i Vest-Ukraina, uten innlagt vann eller strøm under den kalde vinteren. De fikk litt støtte fra den ukrainske regjeringen, men det var ikke nok.
Rostik husket at i sin egen barndom fikk moren også støtte fra staten, men det var ikke nok for familien hans. Så trådte menigheten til.
«Da jeg begynte å gå i kirken, støttet menigheten meg, og det forandret livet mitt drastisk. Jeg husker hvordan menigheten påvirket meg da, og nå ser jeg familiene som er i nød. Og hvis jeg har en sjanse til å dele eller gi noe til mennesker i nød, som om jeg er frivillig nå, vil jeg gjøre det.»
AMBCU er en av MCCs lokale partnere på bakken i Ukraina, et kollektiv av mennonittiske brødre-menigheter over hele landet som yter nødhjelp til mennesker hvis liv har blitt forskjøvet av konflikten. I dens midte ser AMBCUs direktør Roman* en klar rolle for kirken.
Det er den militære frontlinjen som alle hører om i nyhetene, men som kirker ser de på sin egen frontlinje som å gi nødhjelp og omsorg for mennesker som har blitt fordrevet eller skadet av krigen. "Vårt område er skadde soldater, skadde mennesker, mennesker under flukt," sier Roman, "og denne fronten, eller arbeidsområdet, vil vare enda lenger etter at krigen er ferdig, det er langsiktig."
Hver måned gir AMBCU matpakker til mer enn 200 familier. Frivillige har delt ut hjelpe- og hygieneutstyr som MCC hjelpesett, dyner og hermetisert kjøtt. De har også begynt å svare på psykologiske behov, og gir terapi, massasje og annen støtte til fordrevne barn.
Vanlige matpakker fra AMBCU har gjort en stor forskjell for fordrevne familier, inkludert Ihor, Natalia og deres barn, som pleide å bo i en landsby nær Mykolaiv. Først trodde de at de ville være trygge, men da bombingen ble for intens, flyktet de til den vestlige delen av landet.
Natalias mor Galina sa at maten hjelper til med å opprettholde dem, og de er glade for å vite at de ikke har blitt glemt. «Vi er takknemlige for alle frivillige, troende mennesker fra alle land som ikke er likegyldige til vår lidelse i Ukraina og som hjelper oss med det de kan: medisiner, mat, klær eller bare et ord, bare en bønn. Be for vårt Ukraina om at krigen tar slutt, sa hun.
Dette er ikke nytt arbeid for AMBCU. Organisasjonen begynte å yte nødhjelp etter den russiske militærinvasjonen av Krim-halvøya i 2014. Roman, AMBCUs direktør, hadde brukt år på å gi hjelp til andre som hadde blitt fordrevet. Men da den militære invasjonen eskalerte i fjor, var Roman plutselig på mottakersiden.
Da han og familien flyktet fra hjemmene sine i Zaporizhzhia, ble de støttet av folk fra forskjellige kirker underveis, noe som minnet ham om hvilken innvirkning kirken kan ha. "Jeg opplevde dette øyeblikket da jeg ikke var en giver, men en mottaker," sier Roman. «Og [gjennom den erfaringen] kommer forståelsen av at kirken ikke bare er en lokal bygning som du går til hver søndag. Det er noe mer."
Nå bosatt i den vestlige delen av Ukraina, er Roman tilbake til å koordinere arbeidet til AMBCU, og hjelper til med å organisere distribusjoner gjennom 20 kirker og ni krisesentre. Fordi krigens frontlinje alltid er i endring, må de regelmessig tilpasse seg hvor de er i stand til å jobbe og hva de kan gi, og alltid ta forholdsregler for å holde frivillige trygge.
Selv om arbeidet kan være hardt, for folk som Andriy, humanitær koordinator for AMBCU, er det også en måte å beholde håpet i en tid med krig. "Jeg tror det er veldig viktig å ikke miste håpet i den mørke tiden vi lever i akkurat nå," sier han. «Å vite at du virkelig gjør noe kan være til stor hjelp for andre mennesker. Å vite dette løfter deg virkelig opp, bare oppmuntrer deg til å våkne opp hver dag og vite at du kan være til hjelp for andre."
For Roman og kirkene i AMBCU er dette arbeidet de kristnes kall. Det er det de er ment å gjøre. «Jeg tror at dette er vår oppgave, å være lys for verden. Dette er den eneste måten å ikke bryte. Dette er den eneste måten vår tro blir styrket på, sier han. "Hvis jeg personlig og vi som kirke reagerer på smerte, først da får livet vårt mening."
Billedtekst: Ihor* og Natalia* bodde tidligere i Mykolaiv før familien deres flyktet for å finne trygghet i den vestlige delen av Ukraina hvor de får mat fra AMBCU.MCC foto/Emily Loewen
*Alle navn er forkortet eller holdt tilbake av sikkerhetsgrunner.
- Emily Loewen, Mennonite Central Committee/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar