Her i USA hører jeg de vakre vitnesbyrdene om hvordan filmen 'Jesus Revolution', som opprinnelig ikke var ment å nå Sverige i det hele tatt, nå fyller kinosaler og fører til debatt der hjemme. Filmen fortjener alt og mer. Maria og jeg så den i fjor vår på en amerikansk kino og i uker etterpå kunne jeg nesten ikke tenke meg noe annet. Historien om hvordan Guds ånd slo ned midt blant den mest usannsynlige gruppen mennesker – høye på LSD, sexavhengige ungdommer påvirket av østlig religion – og fødte en så ren, vakker og Jesus-sentrert vekkelsesbevegelse kan ikke være fortalt ofte nok.
Mange av de som er gamle nok til å ha blitt inspirert, påvirket og revitalisert av Jesus-bevegelsen på 70-tallet har gjennom filmen fått en kraftig tilbakemelding på sin første kjærlighet, og mange som er unge nok til å aldri ha hørt om den, får øyne for en av de vakreste vekkelsesbegivenhetene i moderne tid.
Men Jesu revolusjon er ikke bare et vidunderlig vitnesbyrd i rekken av historiske Åndens utgytelser. Det er også en varselklokke av det alvorligste slaget, for svensk kristendom.
For filmen dokumenterer ikke bare skjønnheten i at unge, ødelagte liv blir helbredet og frelst i møtet med Jesus. Den viser også hva som var den store tragedien med Jesus-vekkelsen, som godt kunne gjenta seg i dag: hvor totalt uforberedt kristenheten var på det som skjedde, og hvordan det store flertallet valgte å stenge kirkedørene for disse unge menneskene og vekkelsesbålet tente i deres hjerter, i stedet for å åpne dem.
For meg er en av filmens kraftigste scener når pastor Chuck Smith, spilt av Kelsey Grammer, innser den smertefulle prisen han må betale for å slippe den unge, nyopplyste generasjonen av hippier inn i sin etablerte menighet: at flere av hans eksisterende medlemmer ville ikke omfavne arrangementet i det hele tatt, men i stedet ta avstand fra det og forlate kirken i protest.
Til slutt fikk menigheten hans 'Calvary Chapel' halvert i sine opprinnelige medlemsmasse, men kom til å formere seg gjennom alle de unge som ville finne et åndelig hjem der. Og dette fant sted i en av de ytterst få menighetene som ble regnet som «positive» til Jesus-vekkelsen.
I de aller fleste tilfellene nektet de fullstendig å slippe bevegelsens ungdom inn i fellesskapet. Da disse desperat forsøkte å låne kirkelokaler i det minste om natten, for å døpe alle de unge som kom til tro, sa de nei til dette også. De aller fleste menigheter ønsket ikke en eneste omgang med disse ungdommene. De spilte gitar! De hadde langt hår! De hadde på seg olabukser!
Så dåpen måtte holdes i Pirate's Cove og i skuespiller Pat Boones private svømmebasseng, mens kirken i stedet stengte dørene helt.
Og fortsatte å be om vekkelse.
At Jesus-bevegelsen dermed ble isolert og overlatt til sin egen skjebne var hovedårsaken til at den senere ble sårbar for kjetteri og etter hvert ebbet ut, selv om den – gudskjelov – først klarte å berøre hundretusenvis av liv med sin brennende kjærlighet til Jesus .
Etter å ha sett filmen, slet jeg med spørsmålet om hva som ville skje hvis Guds ånd skulle gjøre noe lignende i Sverige i dag: slå ned i den mest intetanende gruppen i samfunnet og tenne en vekkelsesbål der vi minst forventet det. Vil det være beredskap? Vilje til å endre det som måtte endres for å skape et hjem for Guds verk?
Ville vekkelse være så verdifull for Guds folk at de villig ville gi opp vaner, rutiner og trøster for det nye som Ånden skapte?
Og i bønn hørte jeg Åndens stemme i meg, denne gangen knust og trist, som sa: «Ikke gjør den samme feilen igjen. Jeg ber deg – ikke gjør den samme feilen igjen!
- Joakim Lundqvist, pastor, Livets Ord. Lederartikkel i Världen idag. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen.
