Ikke noe galt med å være pinsevenn, men om jeg skulle ønske å bli kjent som noe må det være som påskevenn! Som bror Bjørn av oppstandelsen. Så sammenvevd med troen på Jesu oppstandelse fra de døde drømmer jeg om å være, at troen på oppstandelsen er min identitet. Dette er blitt så levende for meg etter den stadige nedbrytningen av kroppen min på grunn av Parkinsons. Hver dag trekkes det dager fra mitt liv, som det gjør det med oss alle, men det er på denne siden. En dag skal jeg oppstå til et evig liv. Hver dag vil jeg derfor leve i lyset av den forunderlige Påskedagen. Jeg skriver den med stor P for den er det store vannskillet. Uten oppstandelsen er vår tro ingenting verd. Da er den i det beste fall et sett med moralnormer. Om dette er den apostoliske tro krytallklar:
"14 Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. 15 Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. 16 For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. 17 Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. 18 Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. 19 Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.
20 Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde..." (1.Kor 15,14-20)For mange avsluttes påsken med andre påskedag, men for oss som lever i kirkeårets gode rytmer, har vi nå begynt på påsketiden. Det er den tiden av året da vi på en helt spesiell måte lever i det forunderlige lyset fraa Jesu tomme grav.
Bildet er tatt av Jakob Enerhaug, i forbindelse med at jeg talte i Os Misjonsmenighet i 2017. Da kunne jeg ennå stå mens jeg talte. Nå må jeg sitte, da beina ikke bærer meg lenger. Men det går helt bra det også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar