Diktet 'Pasjon' av Ronald Fangen (bildet) blir jeg aldri ferdig med. Det er skrevet i desember 1940 mens Ronald Fangen sitter i nazistenes fengsel som et vergeløst offer angst. I et syn ser han Kristus og da blir disse linjene til:
Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og død, da kom du med din fred, kjøpt i din død.
Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var jo du som ba om skånsel da du led.
Ja, Herre Jesus det var jo du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.
Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.
Da var du gitt den stengte himmelverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.
Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene rådløst i avmakts gys - hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?
Ja, når mitt spente pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.
Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertets uro dør - da skal jeg møte deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar