Poesiens vei til Gud

De siste årene har poesien fått større og større betydning for meg. Tekstene, diktene og sangene til lyrikere som Hans Olav Mørk, Hans Johan Sagrusten og ekteparet Anne Kristin og Sven Aasmundtveit har båret meg gjennom knalltøffe sykdomsdager. Jeg har bokstavelig talt overlevd på dem. De har gitt meg et språk som har hjulpet meg gjennom natten.

En bok jeg stadig vender tilbake til er: R.S Thomas:  'Ein stad mellom tru og tvil', dikt i utval.' Det er Hans Johan Sagrusten som står for den nydelige gjendiktingen av denne walisiske dikteren. En av årsakene er den hudløse ærligheten og sårbarheten til Thomas.

Her er et av hans dikt som betyr mye for meg:

I kyrkja

Ofte freistar eg
å analysere innhaldet
i denne stilla. Er det her Gud gøymer seg
når eg leitar? Eg har vorte att for å lyde,
når dei fåe menneska har gått,
til lufta som fell til ro att
før nattmessa. Ho har venta slik 
sidan steinane samla seg kring henne.
Dette er dei harde ribbeina
til ein kropp som våre bøner ikkje makta
blåse liv i. Skuggar kjem fram
frå krokane sine for å ta over
stillingar ljoset heldt
ein times tid. Skinnvengene tek opp att
verksemda si. Uroa i benkene
stilnar. Ingen andre lydar
i mørkret enn den av ein mann
som pustar, som prøver trua si
mot dei tome, som naglar spørsmåla sine
eitt etter eitt til ein kross der ingen heng.

Plogen og tidligregnet

Munnen min er lukket.
Ordene klistrer seg fast til ganen.
De har ingen mening lenger.
Jeg ber med hendene mine.
Bønnen sitter i armene.
Plogfurene i hjertet mitt
bløtes av tidligregnet.

Tal, Herre, tal.

Mitt hjerte våker.
Og venter.

En dag skal det spire der
plogskjæret skar så djupt ned i
den mjuke jorda i hjertet mitt.

Ditt nåderegn gjør molden mjuk.

August 2017. (C) Bjørn Olav Hansen